Muskel- og skjelettsykdom er den sykdomsgruppen som rammer flest og koster mest i Norge. Over 1 million nordmenn, nesten 1 av 5 innbyggere, har ulike former for muskel- og skjelettsykdom (dette inkluderer revmatisk sykdom). Dette er den største enkeltårsaken til sykefravær i Norge.
Folkehelseinstituttet har beregnet at muskel- og skjelettsykdommer utgjør 11 prosent av det samlede «helsetapet» i Norge 2016. Vi har beregnet konsekvensene av dette i kroner og øre og finner at de samlede samfunnskostnadene relatert til muskel- og skjelettsykdommer i 2016 var på over 255 mrd. kroner. Dette inkluderer kostnader til helsetjenester, tap av inntekter til stat og kommune som følge av såkalt «produksjonstap» ved sykefravær og uførhet, samt sykdomsbyrde for den enkelte – tap av kvalitetsjusterte leveår. Disse samfunnskostnadene er høyere enn for mange andre store sykdomsgrupper. For eksempel er de samlede samfunnskostnadene knyttet til kreft anslått å være på 210 milliarder kroner(1).
Det spesielle med muskel- og skjelettsykdom er at det koster så mye utenfor helsevesenet: Utgifter i forbindelse med sykefravær og uførhet er vesentlig høyere enn for alle andre sykdomsgrupper. Det kan virke som om det er vanskelig for myndighetene å se de ulike kostnadene i sammenheng og vurdere investeringer i helsetjenesten opp mot reduserte kostnader på arbeids- og velferdsområdet. Denne rapporten forsøker å bidra til et bedre kunnskapsgrunnlag for akkurat denne typen avveininger.
Vi har gjennom arbeidsmøter med pasienter, representanter fra helsetjenesten, legemiddelaktører og forskere kartlagt situasjonen for muskel- og skjelettpasienter i alle faser av pasientforløpet. Mange opplever at det går svært lang tid fra man først opplever symptomer til man får riktig diagnose. For enkelte diagnoser er det vanlig at dette tar fra seks til ti år. Én årsak til dette er at det ofte går lang tid før pasientene først blir henvist til spesialist: Hele 43 prosent av revmatiske pasienter går til fastlegen mer enn seks ganger før de blir henvist videre.
Det er mangel på kompetanse innen muskel- og skjelettsykdom i både primær- og spesialisthelsetjenesten. Behandlingstilbudet ute i kommunene er underdimensjonert og av svært varierende kvalitet. At variasjonen i tilgangen på et godt behandlingstilbud i kommunene er stor underbygges også av data fra Folkehelseinstituttet. Det er betydelige forskjeller mellom landets fylker hva angår andelen pasienter som legges inn på sykehussom følge av muskel- og skjelettsykdommer. Dette kan være en indikasjon på at førstelinjen», kommunehelsetjenesten, er for svak i deler av landet. Trøndelag har eksempelvis 60 prosent flere sykehusinnleggelser per 1000 innbygger enn Oslo.
Både pasienter og helsepersonell trekker videre frem mangelfull samhandling og koordinering i helsetjenesten som en gjennomgående utfordring innen muskel- og skjelettområdet. Konsekvensene av dette er at helsetilbudet ikke gis i en hensiktsmessig sammenheng og rekkefølge, samt at pasientene selv ender opp med en koordineringsrolle i sitt eget behandlingsforløp. Dette er en jobb som bare de mest ressurssterke vil kunne mestre.
Den gode nyheten er at mulighetene for å redusere samfunnskostnadene er mange: Et tilbakeblikk på den medisinske utviklingen innen diagnoseverktøy, behandlingsmuligheter og -strategier viser at fremtidsutsiktene for pasienter som diagnostiseres i dag er langt bedre enn hva de var for bare et par tiår siden. En norsk studie finner eksempelvis at andelen personer med diagnosen revmatoid artritt, som i dag lever med lav sykdomsaktivitet, har steget fra i underkant av 40 prosent til over 70 prosent de siste 10 årene. Den sentrale årsaken til denne utviklingen er at det har blitt utviklet flere biologiske medisiner som benyttes på en bedre måte enn før.
Selv om utviklingen innen biologiske legemidler har bidratt til at mange i dag kan leve et bedre liv enn hva de kunne tidligere, gjelder dette dessverre ikke for alle diagnoser. I denne rapporten diskuterer vi åtte konkrete tiltak for å redusere dagens utfordringer og de tilhørende kostnadene disse medfører for samfunnet. Disse tiltakene er delt inn i tre tiltaksgrupper:
1. Kompetanse- og kvalitetshevingstiltak
2. Behandlings- og rehabiliteringstiltak
3. Informasjons- og samhandlingstiltak
De åtte tiltakene blir alle drøftet i en samfunnsøkonomisk kontekst. Beregninger av samfunnsøkonomisk lønnsomhet er gjennomført der det har vært tilgjengelig statistikk og informasjon til at dette har latt seg gjennomføre.
Helsedirektoratet har fått i oppdrag av Helse- og omsorgsdepartementet å utarbeide et pakkeforløp for muskelog skjelettsykdommer. En gjennomgang av forskningen på pakkeforløp (behandlingsforløp, «patient pathways») og erfaringene fra andre land viser at dette ofte er et kostnadseffektivt tiltak, først og fremst ved at det øker helsetjenestens behandlingskapasitet og reduserer kostnadene knyttet til behandling. På denne måten kan flere få riktig behandling.
Det er viktig at disse pakkeforløpene inneholder mer enn en overordnet ambisjon om mer forutsigbarhet og mindre ventetid: Vi viser i denne rapporten at en kombinasjon av effektive forløp og økt satsing på behandling som fungerer vil kunne bidra til en betydelig reduksjon i de enorme kostnadene som muskel- og skjelettsykdommer medfører for samfunnet i dag.
(1) https://osloeconomics.no/wp-content/uploads/Fremtidens-kreftkostnader.pd
