Ekspert versus ikke- ekspertposisjon, eller ja takk, begge deler? Familieterapeuters refleksjoner omkring posisjonenes plass og betydning i veiledning av fosterforeldre

Abstract

Denne kvalitative studien undersøker familieterapeuters erfaringer med å innta både en ekspert og ikke- ekspertposisjon i veiledning av fosterforeldre. Jeg har benyttet en fortolkende fenomenologisk analyse (IPA) for å belyse følgende problemstilling: Hvilke erfaringer har familieterapeuter med å innta både en ekspert og ikke ekspertposisjon i veiledning av fosterforeldre? For å besvare problemstillingen har jeg intervjuet fire familieterapeuter som arbeider med veiledning av fosterforeldre. Analyseprosessen førte frem fire hovedfunn med til sammen syv underfunn: 1. Ikke- vitende posisjonens plass og betydning i veiledning. a) Ikke- vitende posisjon som faglig ideal, b) «Ikke- vitende»- en kamuflert ekspert? 2. Ekspertposisjonens plass og betydning i veiledning. a) Opplevd ekspertmandat, b) Betydningen av å gi råd, c) Ekspertposisjon til frustrasjon. 3. Ekspertposisjon og ikke- vitende posisjon – ja takk, begge deler. 4. Veileders opplevelse av å ha regi. a) Makt i relasjonen uavhengig av posisjon, b) Valg av posisjon på veileders premisser. I studien fremkommer det at informantene opplever at de i kraft av sin rolle er tillagt et ekspertmandat, og at det ligger en forventning fra arbeidsplassen om at de skal innta en ekspertposisjon i veiledningen. Likevel viser samtlige informanter til at de ønsker å ha en «ikke- vitende» holdning ovenfor fosterforeldrene selv om de opplever at dette kan være vanskelig å gjennomføre. Informantene opplever at ekspertposisjonen også har sin plass og betydning i veiledningen, selv om den sees på som mindre nyttig. Informantene trekker spesielt frem betydningen av å gi råd når fosterforeldrene ønsker det. Videre viser studien til at informantene kan innta en ekspertposisjon i situasjoner hvor de ikke opplever den som hensiktsmessig. Det kan være når de er usikre, slitne eller blir trigget. Selv om informantene foretrekker å ha en «ikke vitende» holdning ovenfor fosterforeldrene viser studien til betydningen av å kombinere denne med en ekspertposisjon der det er hensiktsmessig og nødvendig. Studien viser også til informantenes opplevelse av å ha regi, og at det er de som bestemmer valg av posisjon i veiledningen. Funnene er drøftet med utgangspunkt i studiens problemstilling, forskningsspørsmål, relevant teori samt tidligere forskning