Denne masteroppgaven handler om hvordan det kunne være å ha andre, motstridende meninger enn de rådende diskursene under Covid-19 pandemien. Fire ressurssterke kvinner gir et innblikk i hvilken påvirkning dette hadde for deres sosiale relasjoner, hvordan de opplevde autonomi i eget liv og hvordan situasjonen innvirket på deres selv. Problemstillingen og forskningsspørsmålene ble inspirert av den tilsynelatende ensidige forståelsen og håndteringen av pandemien under det første halvannet året.
Diskursanalyse brukes for å analysere data, og tre overordnede diskurser trer frem: ytringsfrihet i Norge, å bestemme over egen helse og relasjoners betydning for individer.
I temaet om ytringsfrihet i Norge reflekterer deltagerne rundt opplevelsen av å ha en annen mening enn flertallet i samfunnet og hvordan de opplevde en begrensning i ytringsfriheten. Diskusjonen tar for seg konsekvensene deltagerne opplever i samfunnet som følge av sine motstridende meninger, hvordan språklige virkemidler brukes strategisk i kommunikasjonen med leseren og påvirkning av deltagernes selv.
Under temaet om retten til å bestemme over egen helse fremkommer det dilemmaer og motsetninger mellom autonomi til å ta valg for egen helse eller etterfølge krav og forventninger fra samfunnet. Det diskuteres rundt bevarelsen av selvrespekten, tillit til myndighetenes håndtering av pandemien og hvordan maktens mekanismer innvirker på samfunnet.
I temaet om relasjoners betydning for individet forteller deltagerne historier om hvordan deres ulike relasjoner blir affisert ved at de konstruerer andre verdensbilder enn flertallet. Det er både positive og negative konsekvenser for deltagerne. Påvirkningen i relasjonene drøftes ved hjelp av eksistensielle begreper om tro, håp, forsoning, tilgivelse og dialog. En del av diskusjonen løftes inn i konteksten av terapirommet for å vise relevansen til det systemiske terapifeltet. Viktigheten av terapeutens selvrefleksive bevissthet trer her tydelig frem
