I dagens planlegging er det slik at kollektivtrafikk som skal være styrende for utbygging, i tillegg til at fortetting rundt knutepunkt er sentralt. Slik har det ikke alltid vært, og veien dit har vært lang. Ved å se på en rekke utviklingsprogrammer i regi av Miljøverndepartementet mellom 1980-tallet til 2000- tallet, kan man se hvordan og hvorfor dagens planleggingstankegang oppsto.
Fra bilens inntog i Norge på begynnelsen av 1900-tallet, økte bilbruken i norske byer betraktelig. Etter bilslippet i 1960, skjøt veksten ytterligere fart. Da Brundtlandkommisjonen ble lagt frem kom diskursen om bærekraft opp i lyset, og endret mye av måten man tenkte på. Fra et utspring i alle problemene bilen skapte og fra Brundtlandkommisjonenn ble det satt i gang to linjer med utviklingsprogrammer, hvor neste program bygget på det forrige. Disse to linjene møttes til slutt i Miljøbyprogrammet (1993-2000) hvor en modell for den miljøvennlige byen ble laget.
I denne oppgaven sees det videre på arven fra modellen som kan finnes i nylige planer, flere tiår etter. Dermed kan man se at dagens planer bygger på premisser godt over 40 år gamle.
I oppgaven analyserer dataen gjennom synet til historisk institusjonalisme og en variant av ASID modellen. Her analyseres forholdet mellom handlingsrom, bystruktur, institusjoner og diskurs.M-BYRE
