Thonstad Sandvik, Pål

Danish

Tidsskrift.dk (Det Kongelige Bibliotek)

skapsgrunnlag i den breiare fagdebatten. Det er notert ei rekke manglar ved refe-ranseapparatet. Mange opplysningar mang-lar kjeldereferansar; det gjeld til dømes materiale som tydelig er henta frå arkiv. Mange titlar manglar i litteraturlista, og det manglar oversikt over andre kjelder enn bøker og artiklar, både publisert og upublisert materiale. Det er nytta ein del munnlige kjelder til å underbyggje nokre poeng, men korleis desse er utvalde, er ikkje nærare klargjort. Det er heller ikkje gjort greie for metode for utval av pro-sjekt som tener som illustrasjon, bortsett frå at det blir sagt at det er tidstypiske eksempel. Når det er sagt, forundrar det at ferdighusa som har utgjort så stor del av husproduksjonen, ikkje er vigd større merksemd. Stikkordregister er dessutan eit sakn. Ein gjennomgang av manus for å etablere eit stikkordregister, ville også kunne ha tent som opprydding for å avsløre repetisjo-nar. Også krysstilvisingar mellom kapitla hadde vore ein fordel; det er ikkje meir enn  nokre få tilfelle å spore av det.Til slutt litt om format og utstyr: Boka er i format 22,8 x 27,8 cm og er sett i éin spalte med breidde 11 cm, totalt 429 sider. Sideutforminga er som storleiken på den gjennomsnittlige bustaden i dagens Noreg (59 m2 per person): det er mykje over-flødig areal. På bortimot halvparten av sidene er ikkje den breie margen utnytta. Det er klart behov for den aktuelle side-breidda for at foto- og teikningsmateriale skal komme til sin rett, men viss ein had-de sett teksten i to spaltar i staden for Arne Bulie, Kristiansands moderne byutvikling, Om byplanleggingen og byens fysiske utvikling 1945-2010, Cappelen Damm 2018. 326 sider, ill. ISBN: 9788202566555Med Arne Bulies bok har Kristiansands innbyggere fått en historisk skattkiste. Forfatteren har 40 års virke som arkitekt i Kristiansand bak seg, i den siste delen av yrkeskarrieren var han byens plan- og bygnings-sjef og sjefsarkitekt.Boken gir en meget detaljert gjennom-gang av byplanleggingen og den fysiske byutviklingen i Kristiansand 1945-2010. Dette er en forfatter som kjenner sitt stoff, dels fra et langt yrkesliv, dels fra om-fattende kildestudier i Kristiansands byarkiv. Meg bekjent har ingen tidligere gitt en så grundig empirisk oversikt over byplanleg-gingen i noen annen norsk by. Deri ligger bokens definitive styrke. Bulie viser plane-ne og de faktiske resultatene i kvartal for kvartal i sentrums-områdene. Tilsvarende gjøres også for de ulike drabantbyene el-ler forstedene. Han gir dessuten resyme-er av en del større byggesaker. Boken har éin, ville eit stort tal sider ha vore spart. Ein kunne like fullt ha utnytta heile side-breidda til illustrasjonar. Volum, vekt og dårlig hefting gjer att boka dett frå kvar-andre. Det er synd når ein elles har span-dert så mykje på utstyret. Denne melda-ren har bokstavelig tala lese ut boka, for da gjennomarbeidinga var gjort, låg det 215 lausblad utafor permen.Aud Mikkelsen Tretvik76egne kapittel om trafikkplanleggingen i Kristiansand og om “Miljøbyen Kristian-sand”. Et underkapittel er viet fremveks-ten av regional planlegging. Boken viser også hvordan beslutningstagere og planleggere har tenkt omkring kulturminnevern, til-rettelegging av rekreasjonsområder, til-rettelegging for mennesker med funksjons-hemming etc. Videre gir boken informasjon om menneskene som utførte det praktis-ke byplanarbeidet. Boken gir altså et rikt empirisk grunnlag for videre komparative undersøkelser av norsk byutvikling.Bulie har vært sentral aktør i mange av planprosessene han beskriver. I boken er imidlertid egen person og egen innsats lite vektlagt. Dette gir teksten et sympatisk preg. Fremstillingen er nøktern og saksorientert.Bulie kommer få steder med eksplisitte verdivurderinger eller synspunkter. Her fin-nes noen unntak, han skriver f.eks. at 1950- og 1960-tallets sanering av flere gamle kvar-taler i sentrum var et feilgrep. Man kan ane et engasjement for kulturminnevern flere steder i teksten. Når det gjelder andre byplanmessige grep mener han at den – i sin tid svært så kontroversielle beslutnin-gen – om å flytte sykehuset ut av sentrum var riktig. Denne anmelderen kunne ha ønsket seg at Bulie hadde markert egne standpunkter litt sterkere. Bulie er både til-skuer og deltaker (for å låne filosofen Hans Skjervheims begrepspar). I denne boken fremstår imidlertid Bulie primært som observatør eller kronikør og fortellerstilen er stor sett refererende. For mange lesere ville det nok også ha vært interessant om aktøren Bulie hadde kommet tydeligere de første tiårene etter krigen. Byens poli-tikere fulgte, nesten uten unntak, forslag-ene som byplanleggerne la frem. Hvis plan-leggerne foreslo at byggehøyden skulle være tre etasjer, ja så ble det tre etasjer, ikke fire eller fem. Det synes som om by-planleggere fikk sterkere innflytelse i Kri-stiansand enn i de fleste andre norske byer. Det kommunale engasjementet i den fy-siske byutviklingen ser også ut til å ha vært mer omfattende enn mange andre steder. I Kristiansand var det i stor grad kommu-nen som laget planer for nye boligområ-der, ikke private utbyggere. Det var også kommunen som gjorde tomtene bygge-klare med opparbeidelse av vann, vei og kloakk. Dette sterke kommunale engasje-mentet vokste altså frem i en borgerlig styrt by, noe som ved første øyekast kan synes paradoksalt. Bulie drøfter imidler-tid ikke det politiske grunnlaget for byut-viklingen. Etter mitt skjønn hang byplan-leggernes sterke posisjon sammen med minst tre forhold. Kristiansands byplan-sjef Erik Lorange (1950-1965) må ha hatt en betydelig karisma og ble allment opp-fattet som faglig sterk. For det andre eide kommunen store tomtearealer. Dette bi-dro til at kommunen fikk erfaring med å utvikle nye boligområder. Når de første prosjektene syntes vellykket hadde man skapt et fundament for et videre sterkt kommunalt engasjement. For det tredje ønsket også borgerlige politikere å bruke kommunen som modernisator av bysam-funnet. Dette er også dokumentert fra andre sektorer, blant annet det kommu-nale havnevesenet og den kommunale frem. Bulie har en unik innsikt i hva som har formet det moderne Kristiansand.Det er minst tre grunner til at Kristian-sands planleggingshistorie har mer enn lokal interesse. For det første er det en utbredt oppfatning – kanskje særlig blant arkitekter – at byplanleggingen i Kristian-sand har vært meget vellykket. For det andre er Kristiansand en av de norske byene som har hatt aller raskest befolk-ningsvekst etter 1945. I de første tiårene etter krigen var den sågar landets hur-tigst voksende by. Et relevant spørsmål er hvordan veksten påvirket byplanleggingen (og omvendt). Politisk sett har også Kri-stiansand skilt seg ut. Den er den eneste av de litt større norske byene hvor ven-stresiden aldri har hatt politisk flertall i bystyret. Byen har vært borgerlig styrt.Bokens fremstilling er konsentrert om Kristiansand, den er i liten grad komparativ. Det fremgår flere steder at Bulie i all hoved-sak mener at byplanleggingen i Kristiansand har vært vellykket, men han gjør ingen for-søk på systematiske sammenligninger med andre byer. Han gir en fyldig beskrivelse av hvordan den tidlige etterkrigstidens fysiske planlegging la til rette for økonomisk vekst og forbedring av sosiale forhold. Men han påviser også at Kristiansands planleggere ikke sto for noe ensidig eller enøyet vekst-orientering. Byplanleggingen var et redskap i arbeidet for å skape et kvalitativt bedre samfunn. I dette inngikk vektlegging av blant annet estetiske hensyn og et engasjement for kulturminnevern.Bulie viser at Kristiansands byplanleggere fikk meget sterkt politisk gjennomslag i 77kraftutbyggingen. På lokalt plan i Kristian-sand var dessuten de partipolitiske mot-setningene små, alle partier var enige om viktigheten av å legge til rette for økonomisk vekst og å bidra til bedre sosiale for-hold.Ekspertveldet og vekstorienteringen tok imidlertid slutt, også i Kristiansand. Dette var naturligvis et allmenvestlig fenomen. Teknokratiet møtte økt motstand. Bulie nevner at kommunesammenslåingene i Kristiansandsregionen i 1965 førte til at man fikk økt politisk innflytelse over plan-prosessene. På dette feltet kunne det ha vært interessant å høre mer av Bulies per-sonlige erfaringer. Hvor stort gjennom-slag hadde byplanleggerne i Kristiansand i tiden etter 1970? Hvor lå den reelle mak-ten over byutformingen og hvordan en-dret dette seg over tid? Hvem var det som vant mer innflytelse over sektoren –  bystyrets valgte representanter, private utbyggere og/eller ulike pressgrupper? Boken er rikt illustrert, med et stort an-tall plantegninger, kart og fotografier. Plan-tegningene gir i seg selv interessante inn-blikk i fortidens planarbeid, tankemåter og vyer for byutviklingen. Boken er også ryd-dig disponert. Som oppslagsverk har bo-ken riktignok to mangler. Innholdsfortegnel-sen er meget grovmasket og det savnes et register; det er derfor ikke alltid helt lett å finne frem i boken. Men dette er småpirk; med Bulies flotte bok har vi fått et vesent-lig tilskudd til vår viten både om Kristian-sands byplanlegging og om Kristiansands allmenne historie etter 1945.Pål Thonstad Sandvikbyer, hvor borgerne gik på arbejde på fabrikker. Dette medførte nye boformer med endeløse rækker af små rækkehuse eller høje lejekaserner uden lys og luft. Arbejderklassen levede under kummerlige forhold med dårligt helbred, høj børne-dødelighed og lav gennemsnitslevealder til følge. I England var der tradition for at anlægge modelbyer og for filantropi til tider med tilknytning til religiøse miljøer som kvækerne. En anden baggrund for at gøre noget ved arbejdernes boligforhold var angsten for socialisterne. I Tyskland gennemførte man med Bismarck i spidsen i 1880’erne en række love bl.a. en social lov. Det var således filantroper, idealistiske industriherrer og byggeforeninger, der begyndte af bygge kvarterer med grønne anlæg omkring husene. Midt i dette op-brud udgav den engelske samfundsdeba-tør Ebenezer Howard i 1898 sit banebry-dende værk Tomorrow. A Peaceful Path to Real Reform med en vision om en have-by. Gennem udlægget med tre magneter forenes by og land til en ny form for by, som han kalder by-land. Udover mulig-heden at benytte jernbanen som det pri-mære transportmiddel mellem byer ud-mærker havebyen sig ved korte afstande mellem bolig og arbejde, selvforsyning og adgang til landlige omgivelser. Derudover blev til havebyerne knyttet forestillinger om fælleseje af jorden, hvorved man ville undgå spekulationsbyggeri og høje priser på boliger og bygninger. Disse radikale løsninger blev ikke gen-nemført. I Danmark var man heller ikke indstillet på at flytte større arbejdspladser ud af de store byer. Til gengæld opstod sta-Helle Ravn og Peter Dragsbo, Havebyen, Forlaget Historika/Gads Forlag A/S 2017, 304 sider, ill., ISBN 978-87-93229-69-3, vejl. pris 349,95 dkk. Havebyen er et begreb, der har været an-vendt gennem mange år og som mange egentlig ikke kender den præcis definition på, eller hvor ideerne til havebyerne stam-mer fra. Mange tænker, at det er et område med grunde med huse, der er omgivet af have. Så enkelt hænger det dog ikke sam-men. Helle Ravn og Peter Dragsbo – begge etnologer med lange museale karrierer bag sig – har udgivet bogen og oversigtsværket ”Havebyen”. Deres forudsætninger er som kulturhistorikere henholdsvis at være have-ekspert og byudviklingsekspert. Derud-over er de gift med hinanden og har gen-nem mange år arbejdet sammen om at undersøge og formidle bl.a. udviklingen i beboelsesmønstre med referencer til ud-landet. Denne bog er ingen undtagelse. Den danske variant af havebyen bliver be-lyst i henholdsvis engelsk, tysk og i nogen grad nordisk sammenhæng.Industrialiseringen og ny infrastruktur med jernbanen muliggjorde bosætning i 78

Kristiansands moderne byutvikling, Om byplanleggingen og byens fysiske utvikling 1945-2010

https://tidsskrift.dk/fabrikogbolig/article/download/128284/174447

Kristiansands moderne byutvikling, Om byplanleggingen og byens fysiske utvikling 1945-2010

Abstract

Similar works

Full text

Available Versions

Tidsskrift.dk (Det Kongelige Bibliotek)