Praksisveilederutdanning for sykepleiere og tannpleiere – hvordan oppleves veilederrollen før og etter gjennomført utdanning?

Abstract

Bakgrunn: Praksisveilederrollen i sykepleierutdanningen beskrives med stort arbeidspress og manglende tid til veiledning. Praksisveilederne beskriver at de er dårlig forberedt for veilederrollen og har lite kjennskap til målene og innholdet i studentenes undervisningsplaner. De savner et tettere samarbeid med lærere fra utdanningene. Det er gjennomført få studier om praksisveilederrollen for tannpleiere. Studiens hensikt: å beskrive opplevelsen av praksisveilederrollen i sykepleier – og tannpleierutdanningen før og etter gjennomført praksisveilederutdanning. Metode: Dataene er samlet inn ved oppstart, ved endt praksisveilederutdanning og et år etter. Deltakerne er sykepleiere og tannpleiere fra tre klasser på utdanningen i perioden 2011 til 2015. Det er brukt et modifisert spørreskjema fra tidligere studier. Dataene er analysert med innholdsanalyse. Resultatene: viser at praksisveilederne opplever en styrket kompetanse som kan beskrives med tre kategorier og seks underkategorier: 1) veiledningskompetanse, med underkategoriene læring og veiledningsmetoder, 2) motivasjon til å være veileder, med underkategorien praksisveilederens egen profesjonelle utvikling og 3) veiledningsrammer, med underkategoriene tid, samarbeid og studenter. Konklusjon: Studien viser at videreutdanning i praksisveiledning bidrar til at praksisveiledere opplever økt trygghet, tydelighet og kompetanse i veilederrollen. Dette kan bidra til økt kvalitet i utdanningen av sykepleiere og tannpleiere, og dermed økt kvalitet i yrkesutøvelsen