I masteroppgaven valgte jeg å bruke kvalitativ metode fordi det kan være med på å belyse temaet og hvordan prosessen oppleves av selvskadere. Gjennom metoden intervju, lå interessen i utviklingen av livssituasjon og selvskading. Jeg valgte å foreta semistrukturert intervju, hvor to informanter lot seg intervjue, disse informantene er en av kildene til masteroppgaven. I utviklingen av spørsmål for intervjuet, var referansegrunnlaget litteratur om selvskading, resiliens og selvskading som mestringsstrategi. Litteraturen står som bakteppe for intervjuguiden. Etter å ha kontaktet mulige informanter, var det to informanter som var villige til å la seg intervjues. Disse to individene ble intervjuet hver for seg, på to ulike tidspunkter. Det var en intervjuguide som førte intervjuet delvis, men informanten hadde også muligheten til å føre intervjuet. Det var ved begge tilfeller semistrukturert intervju, ved hjelp av lydopptaker og notathefte tilgjengelig. Under intervju situasjonen, slo det meg at informantene var bevisste på at selvskadingen var en måte å mestre smerte på. Om dette er fordi selvskading er et tilbakelagt kapittel eller om informantene var klar over det tidligere, er uklart. Informantene virket bevisste på at det var noe som fungerte, og selvskading ble brukt for å erstatte smerte med synlig smerte. Hva slags resultater kan man ta med seg fra dette? Informantene bekreftet tendensen beskrevet i litteraturen, ungdom som er mest utsatt for å bruke selvskading som mestringsstrategi er de som kommer fra ustabile hjem, hvor traumer har forekommet. Det virket som informanten opplevde lite støtte og forståelse og kommunikasjon var svak, dette økte trangen for å unnslippe uro i det indre, gjennom å visualisere det på det ytre. Kokepunktet kan være forskjellig, det varierer alt fra noe konkret som skjer i en situasjon til noe som bygger seg opp i løpet av en periode, men begge informantene meddelte følelsen av lettelse. Lettelse over at smerten kan skylles bort sammen med blodet, ned i vasken. Etter hvert, gikk livet videre med skole, venner, endring av miljø. Utvikling av sosiale ferdigheter og en klarere opplevelse av egen identitet, fører til selvskading som en mindre prioritert mestringsstrategi og tjener ikke lenger som en kommunikasjonsplattform. Informantene synes til å ha gått fra en tilstand som Antonovsky ville kalt svak opplevelse av sammenheng, til en sterkere opplevelse av sammenheng. Ved nærmere undersøkelse ville det vært interessant å se om informantene hadde skåret høyt på spørsmål som måler begripelighet, håndterbarhet og meningsfullhet. Hvordan kan opplevelse av sammenheng (OAS) påvirke mestringsstrategi hos ungdom som selvskader? Muligens kan man gå bort fra et patogent syn på selvskading, og anvende det salutogene tilnærmingen, ved å studere på hva som predikerer et godt utfall. Hva predikerer et godt utfall i tilfellet med selvskading. Ved å fokusere på mestringsstrategi, kan fagfolk prøve å bli fortrolig med type situasjon som øker lysten til selvskading, muligens trene opp til en OAS inspirert tankegang for å unngå selvskading. I stedet for å fokusere kun på selvskading, kan det forsøkes å skape en bakgrunnshistorie på eventuelle traumer og vonde opplevelser som har ført til økt lyst til å skade selvet. Målet med problemstillingen er ikke å åpne gamle sår, og dermed gjøre disse individene sårbare for tilbakefall for å selvskade, men å ha en åpen dialog. Jeg anser dette som en mulighet for å øke forståelsen av selvskading og informantenes opplevelse av selvskading. Oppgaven er et forsøk på å belyse behovet for kompetanse innenfor dette temaet hos fagfolk som jobber med barn og ungdom som muligens er selvskadere, og forhåpentligvis bidra til felles refleksjon over prosessen disse ungdommene går gjennom
