Oppgaven tar utgangspunkt i at Allmennlegevakten i Storgata 40 i Oslo har hatt lavere konsultasjonsvekst enn etterspørsel og ressurser skulle tilsi i perioden fra 2008 til 2012. En rekke variabler undersøkes for å få et bedre bilde av sammenhengen mellom input (pasienter og legeressurser) og output (konsultasjoner), og avdekke hvilke endringer som kan ha påvirket resultatet i perioden. Som bakteppe gis en beskrivelse av aktuelle utviklingstrekk innenfor legevaktmedisin generelt, og det redegjøres for noen særtrekk ved hovedstadens legevakttjeneste. Effektiviteten målt i konsultasjoner er synkende i perioden. En delforklaring kan være at ressursinnsatsen bare delvis har truffet tidspunktene for økt tilstrømning av pasienter, slik sett er legebemanningen noe svekket på kveld og natt. Analysen gjort her er relativt grov. Tidsbruken per konsultasjon er betydelig økt. Funnene i undersøkelsen tyder på at det er gode grunner til det. Mange data tyder på at arbeidets kompleksitet øker. Diagnosesammen-setningen tyder på en glidning fra tradisjonelle avgrensede legevaktproblemstillinger mot generelle, psykiske og sosiale problemstillinger. Andelene ambulansepasienter, tolkebruk, overgrep og akutte forgiftninger øker. Vi ser også en økende andel EKG- og laboratorie-undersøkelser. Fallende bruk av røntgenundersøkelser trekker i motsatt retning. Imidlertid er det et åpent spørsmål om forskyvning mot tyngre pasienter fullt ut kan forklare fallet i konsultasjoner per legetime. Arbeidsformen i poliklinikken har også endret seg betydelig i perioden. Det mest gjennomgripende endringen i perioden er innføring av Manchester Triage System (MTS) som prioriteringsverktøy. Dette påvirker pasientflyten og arbeidsprosessene betydelig. Videre arbeid med arbeidsprosessene må baseres på tett samarbeid mellom sykepleier- og legegruppen og rettes inn mot en hensiktsmessig arbeidsflyt slik at effektiviteten på skiftene øker. Innføringen av MTS har medført bedre dokumentasjon av arbeidet i mottakelsen. Dette materialet bør undersøkes nærmere for å øke forståelsen av det arbeidet som foregår der og som ender med at pasienten ikke settes opp til legekonsultasjon. Her kan det ligge en gevinst i fremtiden – å sikre at pasienter som ikke trenger legeundersøkelse avvikles i mottakelsen (eller ved telefonkontakt) på en trygg måte. Det er lettere å jobbe med en slik målsetning når vi har et validert beslutningsstøttesystem i bunnen slik at vi kan føle oss trygge på at det vil gå bra med de pasientene vi råder til å forlate legevakten. En annen gruppe vi trenger mer kunnskap om er pasientene som settes opp til lege-undersøkelse, men forlater legevakten i ventetiden. Denne gruppen har økt i perioden, og utgjør nå 8,4 % av pasientene som settes opp til lege. Det vil være av verdi å finne ut når dette skjer, hvorfor pasientene går, om de har fått tilstrekkelig hjelp og om noen av dem risikerer uheldige hendelser. Slik kunnskap kan tydeliggjøre hvorvidt dagens kapasitetsutfordringer er et medisinsk problem eller om antallet GFK primært er en service- og omdømmeutfordring
