For å forbedre behandlingen av aterosklerose og dens akselererte form ved inflammatorisk
artritt (IA), og av IA selv, er det viktig å forbedre innsikten i patofysiologien av disse
tilstandene, og finne optimale biomarkører for overvåking av IA-aktivitet og kardiovaskulær
(KV) risiko. Derfor fokuserte vi i dette PhD arbeidet på tre parametere som har vært mistenkt
for å være involvert i patofysiologi av KV sykdommer (KVD) og / eller inflammatoriske
sykdommer: Endotelfunksjon (EF), pentraxin 3 (PTX3) og selen. Svekket EF er et av de første
trinnene ved ateroskleroseutvikling, og er en verdifull biomarkør av KV risiko. PTX3, et viktig
molekyl i immunsystemet har vært foreslått som en potensiell nyttig biomarkør for både
betennelse og KV risiko. Den produseres blant annet direkte i det betente vevet og dens
nivåer responderer raskt på endringer i sykelige tilstander i kroppen. Underskudd på selen
ser ut til å øke KV risiko og betennelse. Vi undersøkte pasienter fra PSARA, en prospektiv
observasjons-studie som inkluderte 140 pasienter med revmatoid artritt, psoriasis artritt
eller ankyloserende spondylitt som var i ferd med å starte metotrexat og / eller anti-TNF
behandling på grunn av aktiv sykdom. Vi vurderte pasientene ved oppstart og etter 6 ukers
og 6 måneders behandling. PTX3 verdien hos IA pasientene var høy under hele oppfølgingen
(lå ovenfor referanseområdet). Selv om andre inflammatoriske biomarkører ble redusert av
antirevmatisk behandling, forble PTX3 nivået uendret. Derfor kan de høye PTX3-nivåene i IA
gjenspeile en pågående subklinisk immunreaksjon som ikke responderer på anti-revmatisk
behandling. Hos IA-pasienter med endoteldysfunksjon forbedret EF seg raskt med antirevmatisk
behandling, uavhengig av endring i sykdomsaktivitet. Derfor kan også andre
virkemåter av DMARDs, i tillegg til de anti-inflammatoriske effektene, bidra til deres
aterobeskyttende effekter. Selen-nivået (72 μg/L) var innenfor referanseområdet, men
under grensen på 80-85 μg/L som anses som optimal for KV helse. Dermed er det nødvendig
med ytterligere forskning for å avklare om selen-mangel bidrar til økt KV risiko ved IA, eller
om den tidligere påviste assosiasjon mellom lavt selen nivå og KV risiko skyldes
underliggende inflammasjon. Selen-nivået økte med behandling, muligens på grunn av
hemning av selens forbruksfremmende proinflammatoriske prosesser. Våre resultater kan
bidra til bedre innsikt i patogenesen av IA/ akselerert KV-risiko og i virkemåten av to av de
mest vanlige anti-revmatiske behandlingene, noe som kan muliggjøre utvikling av bedre
strategier for behandling av disse tilstandene
