Mennesker med psykiske funksjonshindringer i risikosamfunnet : en hverdagsnær tilnærming

Abstract

Norsk: I dagens samfunn kan mange tidligere problemer og utfordringer mestres. Samtidig skapes paradoksalt nok nye risikoer, trusler og usikkerheter. Samfunnets utvikling innebærer at det stilles større krav til den enkelte når det gjelder å ta ansvar, ta viktige avgjørelser og å ’skape sitt eget liv’. Utviklingen – i retning av hva som har blitt omtalt som et risikosamfunn – kan forventes å ramme utsatte grupper mer enn andre. Denne studien, som er resultat av et forskningssamarbeid mellom Høgskolen i Hedmark og brukerorganisasjonen Mental Helse Hedmark, undersøker hvilke konsekvenser samfunnets forandring mot et risikosamfunn kan få for personer med psykiske funksjonshindringer. Forskningsmetoden bygger på handlingsorientert forskningssamarbeid, der forskere og deltagere fra brukerorganisasjonen utgjør et forskende felleskap. De empiriske dataene er skapt gjennom tre flersteg fokusgruppeintervjuer, som er analysert kvalitativt og tematisk. Resultatene er presentert som fem temaer: Forandring og usikkerhet hvor fokus ligger på den raske endringstakten i samfunnet, som skaper usikkerhet og stress. Samfunnet oppleves både som mer påtrengende (f. eks. gjennom bakgrunnsmusikk som den enkelte ikke kan velge bort) og fjernt (som telefonkontakter til ’call-centers’ langt unna). Psykiske lidelser og samfunnshindringer innebærer at samfunnet er blitt stadig mer abstrakt og uhåndterlig; samfunnskontaktene er byråkratiske og administrativt preget, ikke minst innen NAV-systemet. Mangel på stabile og varige personkontakter skaper mistillit. Muligheter for inkludering i arbeidslivet oppleves som begrenset. Teknologiens utvikling innebærer både begrensninger og muligheter. En vanskelighet er å følge med på den raske tekniske utviklingen og dermed få del i dens muligheter, f.eks. når det gjelder informasjon og kommunikasjon. Individualisering og ensomhet fokuserer det moderne samfunnets paradoksale krav om at den enkelte skal ’skape sin egen verden’, men samtidlig holde seg innen rammene for hva som betraktes som ’normalt’. Kontakter med hjelpeinstanser blir upersonlige og stadig mer preget av rasjonalisering av tjenestene, og av at kommunikasjonen tidvis blir vanskelig å forstå. Hverdagslivsmestring og mening blir i dette samfunnet stadig viktigere. Tilhørighet til arbeidslivet er en viktig del av opplevelsen av mestring og mening, og fellesskapet innen Mental Helse en annen, preget av tillit, brukerstyring og tilpasset omsorg. Studien viser at det teoretiske begrepet risikosamfunnet – med dets kjennetegn slik som høy endringstakt, usikkerhet, grenseløshet, fare og svekket tillit – tilsvares av konkrete erfaringer som kan identifiseres i fokusgruppeintervjuerne. Antagelsen om at samfunnsutviklingen særlig kan ramme utsatte grupper støttes. Samtidig finnes potensielle positive konsekvenser, blant annet gjennom teknologiens utvikling og muligheter for tilpassede arbeidsforhold. Utviklingen mot et alternativt fellesskap, som innen Mental Helse, kan kompensere for noe av den ensomhet og fremmedgjøring som mange opplever, og derigjennom fungere som en motkraft til samfunnets økede fokusering på det individuelle