”Vold? Nei, det vet jeg ikke mye om…” : Ulike definisjoner av helsearbeiders rolle i forhold til vold mot kvinner i asylmottak.

Abstract

Denne oppgaven er et resultat av deltakelse i et større prosjekt om vold mot kvinner i asylmottak, i regi av Amnesty International. Mitt hovedfokus har vært på helsearbeidere som jobber i asylmottak. Jeg har sett på hvordan helsearbeiderne definerer sin egen rolle i forhold til avdekking og forebygging av vold, og hvordan deres rolle blir definert av andre sentrale aktører, som ledere i mottak og Migrahel (faggruppe for helsearbeidere i asylmottak), i tillegg til skriftelige styringsdokumenter fra Utlendingsdirektoratet (UDI) og Veileder fra Helse- og Sosialdirektoratet. Sentrale problemstillinger i denne masteroppgaven har vært: Hvordan blir helsearbeidernes rolle i avdekkingen og forebyggingen av vold beskrevet? Eksisterer det spenninger mellom de ulike måtene å definere helsearbeidernes rolle på? Hvilke konsekvenser får dette for avdekkingen og forebyggingen av vold mot kvinner i norske asylmottak? Vold mot kvinner generelt har et omfang som gjør det til et alvorlig samfunnsproblem. Dette er et felt preget av motstand mot kunnskap. Kunnskapen er smertefull, det kan være ubehagelig for hjelper å vedkjenne seg realiteten, hvilket kan føre til et behov for å skape avstand. Feltet er preget av tabu og skam, volden skal ikke forekomme, og dersom den forekommer skal den ikke formidles. Tabu pålegger både hjelper og den utsatte å late som at volden ikke skjer. Dette skaper taushet. Kunnskapen om vold regnes som provoserende og farlig kunnskap, fordi den berører grunnleggende spørsmål om makt, seksualitet og undertrykking. I arbeidet med å forebygge og bekjempe vold, er det en forutsetning at man erkjenner denne kunnskapen. En viktig målsetting med denne masteroppgaven har vært å kunne bidra med kunnskap om vold mot kvinner i asylmottak, dens egenart og dens komplekse virkninger. Vold og angst for vold er en alvorlig trussel mot mange kvinners helse. Når menn utsettes for vold er det som regel utenfor hjemmet, og volden er som regel en enkeltstående hendelse. Kvinner derimot, skades hjemme, og overgriperen er som regel kjent for henne. Å leve med vold og overgrep over tid rammer den utsatte på alle livets områder, både det psykiske, 7 fysiske og sosiale planet. Jeg har i denne oppgaven bare hatt fokus på det psykiske helsearbeidet som blir gjort i asylmottak. Beskrivelsene til helsearbeiderne har jeg delt inn i fem kategorier, som jeg har valgt å kalle: - Helsearbeidere med stor avstand til beboerne - Helsearbeidere og deres tilgjengelighet - Dikotomien oss og de andre - De andre har volden med seg - Volden har aldri blitt tematisert Videre i oppgaven analyserte jeg intervjuer med ledere i mottak, Migrahel, og til slutt de skriftelige dokumentene helsearbeiderne har å forholde seg til. De ulike analysene ble til slutt sammenlignet, og jeg så hvilke konsekvenser den sammenhengende analysen til slutt fikk for de voldsutsatte kvinnene i mottak. Analysene viser at det eksisterer spenninger mellom de ulike definisjonene av helsearbeiders rolle i forhold til vold og overgrep mot kvinner. Helsearbeiders rolle i forhold til vold og overgrep mot kvinnelige beboere er uklar og vagt definert av de ulike aktørene (både informantene og de skriftlige dokumentene). Dette resulterer i svært ulik rolleforståelse hos helsearbeiderne. Deres rolle blir preget av annengjøring av de kvinnelige beboerne og beskrivelser av avmakt blir tydelige. Dette får til slutt konsekvenser for de kvinnelige beboerne som fortsatt må leve i redsel og frykt for nye overgrep