«Det hjelper ikke at jeg føler i hjertet mitt at flerspråklighet er en ressurs og at det er noe bra, når eleven ikke opplever det.»

Abstract

Økt innvandring til Norge de siste tiårene har ført til et enda større språklig og kulturelt mang-fold på landsbasis (SSB, 2017, 2021; Språkrådet, 2018). Dette fører naturligvis med seg at læ-rerne også må forholde seg til det språklige og kulturelle mangfoldet i skolene. Flerspråklighet som en ressurs er en sentral føring i fagfornyelsen Kunnskapsløftet 2020, der det blant annet stadfestes i overordna del for opplæringen at «Alle elever skal få erfare at det å kunne flere språk er en ressurs i skolen og i samfunnet.» (Utdanningsdirektoratet, 2020a). Hvordan en slik ressursorientering skal eller kan realiseres i skolen er imidlertid ikke spesifisert. Videre gir be-stemmelser i lovverket for opplæring motstridende føringer for hvordan elevenes flerspråklighet skal behandles og forvaltes i skolesammenheng (Opplæringsloven, 1998, §2-8). I tillegg frem-holdes det norske språket i mange sammenhenger fremdeles som det viktigste språket (f.eks. Kunnskapsdepartementet, 2008; Språkrådet, 2018). Med dette som utgangspunkt undersøker denne studien en gruppe norsklæreres, mottakslæreres og tospråklige læreres forståelse av de formuleringene i læreplanen som dreier seg om fler-språklighet som en ressurs. I tillegg har studien som mål å skaffe innsikt i lærernes egne re-fleksjoner knyttet til å skulle realisere en slik ressursorientering i deres praksis. Datamaterialet består av fire kvalitative gruppeintervju med totalt åtte lærere, henholdsvis to norsklærere, to mottakslærere og fire tospråklige lærere fra tre ulike mottaksskoler. Et av hovedfunnene er at flere av lærerne i studien opplever formuleringene i læreplanen som store ord, og at de savner en felles forståelse av hva flerspråklighet som ressurs kan innebære. Det er tydelig at lærerne forstår flerspråklighet som positivt og nyttig. Det kommer frem at manglende tid og økonomiske midler i skolen er sentrale utfordringer knyttet til realiseringen av flerspråklighet som en ressurs. Det kommer også frem i studien at særlig norsklærerne primært opplever elevenes førstespråk som et middel i norskinnlæringen, og at flerspråklighet kommer i tillegg til alt det andre som skal gjennomgås i faget. Likevel viser noen av lærerne i studien også at det finnes muligheter for å integrere og inkludere elevenes førstespråk i allerede etablerte un-dervisningsaktiviteter. Flere av lærerne nevner kultur som inngang for å tematisere mangfoldet når de selv ikke har kompetanse i elevenes språk. De gir også uttrykk for et ønske om et bedre trekantsamarbeid mellom de tospråklige lærerne, mottakslærerne og norsklærerne, for å kunne styrke verdsettingen av elevenes førstespråk i skolen