Hvilke sammenhenger finnes mellom samlivsbrudd og utvikling av sosioemosjonelle vansker hos barn? Hvordan kan skolen hjelpe barn som opplever samlivsbrudd, og kan PIS sies å være et resiliensfremmende tiltak?
Teorigrunnlaget vi benytter, er Bronfenbrenners økologiske modell og teori om resiliens, inkludert Antonovskys ”opplevelse av sammenheng” og Banduras ”self-efficacy”. Vi presenterer aktuell forskning på temaet barn og samlivsbrudd og diskuterer denne problemstillingens plass i skolen.
Hensikten med oppgaven er å vise til sammenhenger mellom samlivsbrudd hos foreldre og utvikling av sosioemosjonelle vansker hos barn, samt å diskutere skolens rolle overfor barn i denne elevgruppen. I denne forbindelse vil vi drøfte hvorvidt PIS-prosjektet (plan for implementering av samtalegrupper for skilsmissebarn i skolen) kan sies å være et resiliensfremmende tiltak.
Metode:
Oppgaven er teoretisk og vi har benyttet oss av oppdatert faglitteratur og tidsskrifter. I tillegg har vi brukt PIS veiledningsmateriell og evalueringsrapport, utgitt av Bærum kommune 2008 og 2009.
Data/kilder:
Data i vår besvarelse er hentet fra norsk og internasjonal forskning på barn og samlivsbrudd, og PIS veiledningsmateriell og evalueringsrapport.
Resultater/hovedkonklusjoner:
Vi har presentert Bronfenbrenners økologiske systemteori, med vekt på aspekter som vi anser for å være sentrale i arbeidet med problemstillingen – som betydningen av samspillet mellom barn og miljø og økologiske overganger. Bronfenbrenner betrakter miljøet hjemme som viktig påvirkningsfaktor overfor de andre miljøene som barnet ferdes i. Dette vil si at stressende hendelser i hjemmet vil kunne påvirke barnets skolemestring. I tillegg har Bronfenbrenner en teori om en tredjeperson som betydningsfull for barnets utvikling. Videre har vi presentert teori om resiliens, som er plassert innenfor et salutogenetisk perspektiv på helse. Her er Antonovskys ”opplevelse av sammenheng” og Banduras self-efficacy sentrale begreper. Viktige komponenter ved resiliens ble også gjort rede for, som risiko- og beskyttelsesfaktorer, sårbarhet og tilpasning. Videre har vi lagt frem teori om grupper som intervensjon.
Vi har presentert forskning som omhandler sammenhengen mellom samlivsbrudd og utvikling av sosioemosjonelle vansker hos barn. Den økte risikoen for utvikling av sosioemosjonelle vansker hos barn fra brutte hjem, sammen med vissheten om at antall samlivsbrudd er økende, utgjør slik vi ser det et sterkt argument for at kjennskap til samlivsbruddets potensielle konsekvenser for barn bør inngå som en del av læreres kunnskapsbase. Denne konsekvensen er utgangspunkt for vår drøfting av skolens rolle overfor barn som har opplevd samlivsbrudd.
PIS er et gruppeintervensjonsprogram rettet mot barn som har opplevd samlivsbrudd. Veiledningsmateriellet og evalueringsrapporten vurderes ut ifra vår teoretiske ramme med vekt på sentrale aspekter ved teori om resiliens. På bakgrunn av dette har vi drøftet om PIS er å betrakte som et resiliensfremmende tiltak.
Vår samlede vurdering er at PIS bygger på en helsefremmende tilnærming til samlivsbrudd, og at prosjektet har flere krysningspunkter med teori om resiliens. Dermed kan PIS teoretisk sett kalles et resiliensfremmende tiltak. Med hensyn til evalueringsrapporten, er ikke de forskningsmetodologiske forutsetningene til stede, noe vi har belyst gjennom teori om metode. På bakgrunn av de involvertes responser, kan vi likevel anta at PIS er et positivt tiltak som barn i Bærum kommune har hatt nytte av
