Historisk har arbeidet med vold i Norge utviklet seg fra frivillig arbeidet drevet av kvinnebevegelsen til at det offentlige har kommet på banen, og i dag er problematikken prioritert på regjeringsnivå. Den nye krisesenterloven (2010) som trådte i kraft 1. januar 2010 innebærer en lovfesting av krisesentertilbud i hver kommune i Norge. Fra 1. januar 2011 vil finansieringen av krisesentrene gå fra øremerkede tilskudd fra staten til å innlemmes i rammeplanene til kommunene. Foreløpig er det ikke mulig å si hvordan dette vil fungere i praksis, men innføringen av loven har skapt reaksjoner fra ulike hold, blant annet Krisesentersekretariatet, Norsk Krisesenterforbund, krisesentrene og kommunene.
Det er staten som har tatt den endelige avgjørelsen om å lovfeste tilbudet. Det norske samfunn er i dag et institusjonalisert samfunn, noe som innebærer at individenes liv påvirkes av samfunnets institusjoner. Staten er et eksempel på en slik institusjon.
Problemstilling
Hvordan påvirker staten som en sosial struktur arbeidet med vold i nære relasjoner i Norge?
Metode/ kilde
De kildene og organisasjonene som belyses er regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner, offentlige utredninger om vold, forskning som omhandler vold, krisesenterhistorikk, krisesentertilbudet i dag, Krisesentersekretariatet og Norsk Krisesenterforbund. For å gi et bredere innblikk i tematikken gjennomføres det to intervjuer, ett med en representant for Krisesentersekretariatet og ett med en representant fra Norsk Krisesenterforbund.
Deretter gis det en presentasjon av utvalgte teoretikers begrepsapparat, som har særlig fokus på forholdet mellom aktør og struktur. Hovedteoretikerne er Talcott Parsons, Anthony Giddens, Pierre Bourdieu og Michel Foucault. Begrepsapparatet som belyses blir benyttet til å drøfte forholdet mellom staten som struktur og arbeidet med vold i nære relasjoner gjort av krisesentrene, Krisesentersekretariatet og Norsk Krisesenterforbund.
Hovedkonklusjoner
Statistikk og forskning viser at vold stadig er et alvorlig samfunnsproblem i Norge. Oppgaven belyser en samfunnsforandring som viser at det har beveget seg fra en frivillighet og kvinnebevegelsen som kjempet mot vold, til en statlig styring i dagens samfunn som arbeider for å forhindre vold. Regjeringen har utarbeidet handlingsplaner og lover, skrevet utredninger og startet Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumer (NKVTS) for å nevne noe. At samfunnet består av så mange instanser og organisasjoner fører til at det blir ulike meninger og stemmer å ta stilling til. Til slutt er det staten som er det overordnede organ for avgjørelser som tas. Dette påvirker også paraplyorganisasjonenes arbeid. Norsk Krisesenterforbund har måttet legge ned driften av sine kontorer som en indirekte konsekvens av den nye finansieringen av krisesentre fra 2011. Ett senter har allerede meldt seg ut av Norsk Krisesenterforbund, da de antar at de ikke lenger vil kunne betale medlemskontingenten.
Det kommer også frem i oppgaven at selv to relativt like organisasjoner som Norsk Krisesenterforbund og Krisesentersekretariatet har måttet deles i to fordi de ikke kom til enighet i arbeidet. For eksempel er vold mot menn noe Norsk Krisesenterforbund prioriterer, mens Krisesentersekretariatet kun fokuserer på menns vold mot kvinner. Organisasjonene er enige om synet på krisesenterloven, men har allikevel ikke mobilisert seg for å arbeide sammen mot den nye finansieringen. Norsk Krisesenterforbund skrev et offentlig brev til sekretariatet der de ba om et samarbeid, men har ikke fått noen offentlig respons tilbake. Dette kan understreke uenigheten som er mellom disse organisasjonene.
I oppgaven blir det også drøftet om det er en gjensidig påvirkning mellom struktur og aktør i tråd med Giddens teori, også kalt strukturens dualitet. Strukturer som den nye krisesenterloven, som innebærer at finansieringen av krisesentre skal inn i kommunenes rammeplaner, har skapt bekymring blant aktørene hos krisesentrene, Krisesentersekretariatet og Norsk Krisesenterforbund. De er alle urolige for hvordan den nye planen for finansiering vil fungere i praksis. Også innføringen av den nye Straffelovens § 219 har antageligvis en påvirkning på aktørene, da anmeldelsene på vold steg betraktelig i etterkant.
Det drøftes også om aktørene kan påvirke strukturene ved for eksempel å mobilisere og legge press på staten. Her benyttes Parsons teori, som mener at samfunnet er delt i ulike felt med ulike funksjoner. Kanskje gjør nettopp disse inndelingene at det sikres korrektiver til makten, samtidig som staten fungerer som et overordnet organ som kan holde orden?
Gjennom arbeidet med oppgaven fremheves det at profesjonalitet og kunnskap vektlegges i samfunnet i dag, også i arbeidet med vold i nære relasjoner. Kompetansebegrepet blir nevnt i regjeringens handlingsplaner og opprettelsen av NKVTS er en konsekvens av dette. Det problematiseres om kunnskap og kompetanse gir makt i sammenheng med Bourdieu sitt begrep om kapital, og Foucaults forståelse av kunnskap og makt.
Bevisstgjøring på at man er en aktør som kan påvirke og være med å bestemme i avgjørelser som tas kan være viktig. Det er nettopp det som skjer gjennom arbeidet i Krisesentersekretariatet og Norsk Krisesenterforbund. De kan fungere som korrektiver mot staten i et differensiert samfunn, der staten har sterk styring
