Den franske sosiologen Pierre Bourdieus kultursosiologi er blitt omfavnet av nordiske pedagoger i flere årtier. På 70-tallet brukte samfunnskritiske pedagoger Bourdieus undersøkelse av det franske skolesystemet som belegg for påstanden om at skolen reproduserer samfunnets makthierarkier (Berner, Callewaert og Silberbrandt 1976, Broady 1978, Broady og Palme 1989, Kallòs 1979). På 80-tallet henviste nordiske pedagoger til Bourdieus praksisteori i sin profesjonssosiologiske forskning og i diskusjonen om hva praktisk kunnskap består i ( Broady 1985, Jensen 1992, Laursen 1993). Nå på 90-tallet henviser vi til Bourdieu når vi som kultiverte og politisk korrekte pedagoger diskuterer hva som gjelder som kulturell kapital og gyldig kunnskap (Andersen 1996, Østerud 1995, Strand 1996). Men på terskelen til et nytt årtusen kan det være på tide å rette et kritisk blikk både mot bruken av og innholdet i Bourdieus kultursosiologiske praksisteori. Det er to spørsmål jeg vil stille. For det første om den utbredte tilslutningen til og fraværet av kritikk mot Bourdieus kultursosiologi tyder på at Bourdieu behager oss nordiske pedagoger? Har vi opphøyd Bourdieu til en profet innen nordisk pedagogikk, en profet i den betydning han selv legger i begrepet? For det andre undrer jeg meg på om Bourdieus teori behager Bourdieu selv. I et intervju med Honneth, Kozyba og Schwibs (Bourdieu 1990) legger han jo vekt på at hans egen habitus har bidratt til hans habitusteori. Problemet blir da i hvilken grad det kan oppstå uheldige doble sirkulariteter når vi anerkjenner og bruker Bourdieus kultursosiologi
