Til alle tider har man vært opptatt av hva som skjer når nye erkjennelser leder oss frem til ny kunnskap. Spørsmålet om hvordan vi kommer frem til ny innsikt og hva som skjer når vi settes på sporet av en forklaring, har voldt mye hodebry. Denne oppgaven dreier seg om hvordan vi kommer på de gode ideene.
Dette kan man diskutere på mange måter. Jeg har valgt å starte der jeg selv fikk ideen, i vitenskapsteori og filosofi – i begrepene induksjon og deduksjon. Jeg skal først se nærmere på noen av våre tenkere som satte sitt preg på utviklingen av så vel vitenskap som filosofi, deretter på den retning innen psykologien som blant annet er blitt kalt vår nye underbevissthet.
I første halvdel av 1900-tallet vokste det frem en oppfatning av at vi har to forskjellige sammenhenger for henholdsvis oppdagelser og bekreftelse/avkreftelser. Ideene oppstår og blir til hypoteser, generaliseringer og teorier i context of discovery. Siden blir de prøvet og testet i context of justification. Det første gjennom induksjon, det andre gjennom deduksjon med kunnskap som resultat.
Spørsmålet om hva som følger med rasjonel og logisk nødvendighet, er et sentralt tema i oppgaven. Spørsmålet jeg stiller er om vi må lete utenom de rasjonelle og logiske prosessene, for å få svar på hvordan ideene oppstår.
Hva skjedde når Johannes Kepler (1571 – 1630) etter ti år fant ut at han skulle sjekke om en oval og til slutt elipseformen kan passe på alle observasjonene han hadde av den røde planeten Mars’ bane i rommet? Hva skjer når Galileo Galilei (1564-1642) etter 34 år fikk det for seg at han ikke kan beskrive et fallende legemes akselerasjon med geometri alene, men må trekke inn tid? Er det bare prøving og feiling på måfå som gir Kepler ideen om å se på elipseformen, og Galilei ideen om å måle tiden et legeme befinner seg i fritt fall, ikke bare avstanden det faller? Deres detaljerte skildringer av arbeidet de gjorde, tyder ikke på at de lette på måfå.
De er grundig omtalt i boka Norwood Russell Hanson (1924 – 1967) ga ut i 1959 med tittelen Patterns of Discovery. Mønstergjenkjenningen som begrep slik Nils Faarlund (1937-) har betegnet det, passer godt på prosessen der ideene oppstår utenfor i eller utenfor context of discovery alt ettersom vi åpner for alogiske og arasjonelle prosesser eller ikke. Det er to sentrale sitater som tyder på at det er nødvendig å gå utenfor de logiske og rasjonelle sporene for å svare på hvordan ideene oppstår slik at ny kunnskap kan utvikles.
Albert Einstein (1879 – 1955) ga klart uttrykk for forskeren ikke kommer frem til naturens hemmeligheter uten intuisjon:
”Zu den grossen Geheimnissen der Natur führt kein logischer Weg, sondern nur die auf Einfühlung in die Erfahrung sich stützende Intuition” (Einstein, sitert i Faarlund 2007 s. 173).
John Dewey (1859 – 1952) var også av dem som slo frempå at det må noe mer til enn bare de logiske og rasjonelle slutningene, for å få frem de gode ideene:
«Suggestion is the very heart of inference ; it involves going from what is present to something absent, it involves a leap, a jump, the propriety of which cannot be absolutely warranted in advance, no matter what precautions be taken” (Dewey 1910 s. 75).
Dette har sin parallel i det David Hume (1711 – 1776) sa om at vår forestilling om årsak og virkning ikke først og fremst hører hjemme i vår fornuftsbaserte tankevirksomhet.
På 1970 tallet startet de to psykologene Amos Tversky (1937-1996) og Daniel Kahneman (1934 -) noen forsøk som viste at selv de mest jordnære og rasjonelle av oss rett som det er kan ta beslutninger som vi tror er rasjonelle, men som ikke er det. Det vokste frem en oppfatning av at vi tenker i to systemer som løper samtidig, nærmest som to datamaskiner eller prosessorer. Den ene uten at vi er oss bevisst at vi tenker. Den andre tankeprosessen er vår rasjonelle fornuft. De to systemene påvirker hverandre og overstyrer hverandre uten at vi som regel merker at det skjer. De to tankesystemene fikk betegnelsen system 1og 2. Jeg skal se nærmere på hvorvidt ideskapningen kan knyttes til et eller begge av disse systemene
