I løpet av de siste tiårene har globaliseringsprosessene bidratt til at stadig flere selskap har virksomhet på tvers av landegrenser. Selv om utviklingen kan være positiv i mange henseender, medfører økende kommersiell utvikling uten territoriale grenser også økende faktisk forekomst av grenseoverskridende insolvenser. Dette medfører at nasjonale domstolers kompetanse i grenseoverskridende konkurs er særlig aktuelt i dagens samfunn.
Avhandlingens kjerne er i hvilken utstrekning Luganokonvensjonen gir norske domstoler kompetanse til å behandle de ulike spørsmålene som oppstår i forbindelse med konkurs, i tilfeller der skyldneren driver virksomhet eller har eiendeler i flere stater. Bakgrunnen er at Luganokonvensjonen inneholder et «konkursunntak» i artikkel 1 nr. 2 bokstav b, som unntar konkursrettslige spørsmål fra konvensjonens anvendelsesområde. Rekkevidden av konkursunntaket er derfor avgjørende for hvilken kompetanse norske domstoler har i grenseoverskridende konkurs. Bildet kompliseres imidlertid ytterligere av at konkursunntaket har sin parallell i EU, og at norske domstoler skal ta «tilbørlig hensyn» til EU-domstolens avgjørelser ved tolkning av Luganokonvensjonen. I tillegg til å analysere konkursunntakets rekkevidde etter gjeldende norsk rett, behandler avhandlingen derfor om konkursunntakets rekkevidde er gjenstand for enhetlig tolkning i Norge og i EU
