Digitalisering i NAV : Et kritisk diskursanalytisk perspektiv på hvordan digitaliseringsbegrepet er benyttet i tildelingsbrevene gitt NAV av Arbeids- og sosialdepartementet

Regjeringen satte digitalisering av offentlig virksomhet på dagsorden med Stortingsmeldingen, Eit informasjonssamfunn for alle, i 2006 (St.meld.nr. 17 (2005-2006)). Digitalisering ble med dette satt i sentrum for hvordan offentlig forvaltning skulle utvikle gode og effektive tjenester og arbeidsprosesser. Dette er senere forsterket og gitt større omfang gjennom Digitaliseringsrundskriv og meldingen «Digital agenda for Norge» (Meld.st.nr.27 (2015-2016)). Jeg ble interessert i hvordan tildelingsbrevene fra Arbeids- og sosialdepartementet til Arbeids- og velferdsdirektoratet tok opp i seg den sentrale IKT-politikken. Tildelingsbrevene utarbeides årlig av departementet og de gir retning for NAV. I brevene fremkommer de krav og forventninger departementet har til Arbeids- og velferdsdirektoratet, sammen med de økonomiske rammene etaten blir gitt. Jeg har undersøkt hvorvidt tildelingsbrevene tar opp i seg fokuset på å digitalisere offentlig virksomhet slik den generelle IKT-politikken legger opp til. Jeg har knyttet undersøkelsen opp mot tre ulike styringsparadigmer som kan identifiseres innenfor offentlig sektor. Disse er tradisjonell administrasjon i form av en byråkratisk styringsform, New Public Management og Digital Era Governance. I undersøkelsen har jeg benyttet kritisk diskursanalyse slik Norman Fairclough presenterer teorien og metoden. Analysen gjennomføres med utgangspunkt i Faircloughs sin tre-dimensjonelle modell hvor jeg har vurdert de valg av ord departementet har benyttet i første del av analysen. I den neste delen av analysen knyttet til diskursiv praksis har jeg identifisert den digitale diskursorden. Innenfor denne diskursorden er det identifisert fem ulike diskurser, bruker-, tilgjengelighets-, effektiviserings-, fornyings-, og omstillingsdiskursen. Disse trekker jeg med meg over i siste del av analysen hvor jeg vurderer hvordan de ulike styringsparadigmene knyttes sammen med diskursene og den ikke-diskursive praksis. Min undersøkelse viser at tildelingsbrevene i liten grad benytter begrepet digitalisering, og at departementet i mindre grad fulgt opp den overordnende IKT-politikken gjennom sin begrepsbruk

Digitalisering i NAV : Et kritisk diskursanalytisk perspektiv på hvordan digitaliseringsbegrepet er benyttet i tildelingsbrevene gitt NAV av Arbeids- og sosialdepartementet

Regjeringen satte digitalisering av offentlig virksomhet på dagsorden med Stortingsmeldingen, Eit informasjonssamfunn for alle, i 2006 (St.meld.nr. 17 (2005-2006)). Digitalisering ble med dette satt i sentrum for hvordan offentlig forvaltning skulle utvikle gode og effektive tjenester og arbeidsprosesser. Dette er senere forsterket og gitt større omfang gjennom Digitaliseringsrundskriv og meldingen «Digital agenda for Norge» (Meld.st.nr.27 (2015-2016)). Jeg ble interessert i hvordan tildelingsbrevene fra Arbeids- og sosialdepartementet til Arbeids- og velferdsdirektoratet tok opp i seg den sentrale IKT-politikken. Tildelingsbrevene utarbeides årlig av departementet og de gir retning for NAV. I brevene fremkommer de krav og forventninger departementet har til Arbeids- og velferdsdirektoratet, sammen med de økonomiske rammene etaten blir gitt. Jeg har undersøkt hvorvidt tildelingsbrevene tar opp i seg fokuset på å digitalisere offentlig virksomhet slik den generelle IKT-politikken legger opp til. Jeg har knyttet undersøkelsen opp mot tre ulike styringsparadigmer som kan identifiseres innenfor offentlig sektor. Disse er tradisjonell administrasjon i form av en byråkratisk styringsform, New Public Management og Digital Era Governance. I undersøkelsen har jeg benyttet kritisk diskursanalyse slik Norman Fairclough presenterer teorien og metoden. Analysen gjennomføres med utgangspunkt i Faircloughs sin tre-dimensjonelle modell hvor jeg har vurdert de valg av ord departementet har benyttet i første del av analysen. I den neste delen av analysen knyttet til diskursiv praksis har jeg identifisert den digitale diskursorden. Innenfor denne diskursorden er det identifisert fem ulike diskurser, bruker-, tilgjengelighets-, effektiviserings-, fornyings-, og omstillingsdiskursen. Disse trekker jeg med meg over i siste del av analysen hvor jeg vurderer hvordan de ulike styringsparadigmene knyttes sammen med diskursene og den ikke-diskursive praksis. Min undersøkelse viser at tildelingsbrevene i liten grad benytter begrepet digitalisering, og at departementet i mindre grad fulgt opp den overordnende IKT-politikken gjennom sin begrepsbruk