«Jeg blir så glad når du ser meg.»: en kvalitativ studie av hvilken påvirkning dyreassisterte intervensjoner kan ha for ungdom.

Mastergradsoppgave i psykososialt arbeid med barn og ungeHvordan oppleves det å være utenfor? Å ikke kunne håndtere egne følelseutbrudd, få nære venner eller mestre fagene på skolen? Hvordan kan tilstedeværelsen av et dyr påvirke skoledagen til ungdom som har det vanskelig? Dette er bakgrunnen for valg av tema i denne masteroppgaven. Det finnes mange eksempler på dyreassistere intervensjoner som er rettet mot barn og ungdom med autismefortyrrelser, AD/HD, innenfor leseprogrammer, i spesialpedagogiske tiltak eller ovenfor barn som har vært utsatt for mellommenneskelige traumer. I denne studien ønsker jeg å undersøke DAI ut ifra et deltakerperspektiv og finne ut hvordan elever med erfaring som deltakere i dyreassisterte intervensjoner opplever at tiltaket har påvirket deres skoledag. De siste årene har det kommet mye kunnskap knyttet til nevrovitenskap, stressforskning, utviklings- og tilknytningspsykologi. Kunnskap som er svært viktig for å forstå, ivareta og støtte barn og ungdoms utvikling. Jeg ønsker å se på ungdommers utfordringer og erfaringer ut i fra kunnskap som ligger til grunn for Bath’s modell om traumebevisst omsorg (Bath, 2015). Modellen hevder at barn trenger trygghet, gode relasjoner og hjelp til å regulere følelser, impulser og atferd. Hvordan opplever deltakere i DAI at samvær med dyr kan bidra positivt i deres grunnleggende, allmenne behov? Jeg har valgt å utvikle min studie i lys av denne kunnskapen samt teori og tidligere studier som omhandler dyreasisstert pedagogikk. Studier har vist at samvær med dyr kan gi bedre helse, lavere stressnivå, bidra til en opplevelse av trygghet, økt sosial interaksjon og økt produksjon av oxytocin. Problemstillingen i denne oppgaven er derfor: Hvordan opplever ungdom med erfaring som brukere av dyreassisterte intervensjoner i skolen, at tiltaket påvirket skoledagen deres? For finne svar har jeg benyttet kvalitativ metode der jeg ved hjelp av semi strukturert intervju har undersøkt hvordan sju ungdommer, som selv oppgir at de strever med sosialeemosjonelle vansker, reguleringsvansker, samt trivsel og læring, opplever å delta i dyreassisterte intervensjoner. Alle informantene har deltatt i dyreassisterte intervensjoner gjennom flere år på barne- og ungdomsskole, en til fire dager i uka, som et alternativ til ordinær undervisning. Ungdommenes eventuelle diagnoser, individuelle opplæringsplaner eller sakkyndige vurderinger er ikke kjent i denne studien. I undersøkelsen fant jeg at deltakere i dyreassisterte intervensjoner finner mye glede i, og nytte av, samvær med ulike dyr, men at læreren som tilbyr intervensjonen har en minst like viktig rolle. Informantene oppgav at deres deltakelse i dyreassistert intervensjon hadde bidratt til å utvikle deres evner til sosialt samspill, deres selvbilde og mestringstro i tillegg til økt faglig utvikling. Videre oppga informantene at samvær med dyra bidro til at de opplevde mindre angst og uro og at tiltaket hadde en positiv effekt på ungdommenes håndtering av vanskelige følelser. I kapittel fem drøftes mine funn opp mot sentrale elementer innen traumeteori og teori om dyreassisterte intervensjoner. Jeg har delt kapittelet inn i åtte deler der jeg drøfter funnene i tråd med innledende forskningsspørsmål. I første del diskuterer jeg betydningen av god relasjon til lærer og videre i del to hvordan dyret banet vei inn til en slik relasjon. De øvrige kapitlene i drøftingen omhandler betydningen av å speile emosjoner, betydningen av trygghet, relasjon og reguleringsstøtte, dyreassisterte intervensjoners effekt på informantene, den gode følelsen dyra gir knyttet opp mot biofili-hypotesen, og tilslutt hvordan DAI kan innvirke til faglig utvikling. Undersøkelsen er for liten til at det kan fastslås at dyreassisterte intervensjoner alene kan bidra til samme utvikling hos alle. Det er i undersøkelsen også avdekket mange andre faktorer som kan påvirke resultatet, blant annet læreres kompetanse, differensiert organisering og tilpasset opplæring. Resultatene i denne undersøkelsen sammenfaller likevel med andre studier om dyreassistert intervensjon for ungdom med ulike utfordringer. Min masteroppgave er et lite skritt i retning av å kunne tilby gode, alternative og tilpassede undervisningsforhold for elever som strever, og anerkjenne dyreassistere intervensjoner som et pedagogisk virkemiddel i skolen

«Jeg blir så glad når du ser meg.»: en kvalitativ studie av hvilken påvirkning dyreassisterte intervensjoner kan ha for ungdom.

Hvordan oppleves det å være utenfor? Å ikke kunne håndtere egne følelseutbrudd, få nære venner eller mestre fagene på skolen? Hvordan kan tilstedeværelsen av et dyr påvirke skoledagen til ungdom som har det vanskelig? Dette er bakgrunnen for valg av tema i denne masteroppgaven. Det finnes mange eksempler på dyreassistere intervensjoner som er rettet mot barn og ungdom med autismefortyrrelser, AD/HD, innenfor leseprogrammer, i spesialpedagogiske tiltak eller ovenfor barn som har vært utsatt for mellommenneskelige traumer. I denne studien ønsker jeg å undersøke DAI ut ifra et deltakerperspektiv og finne ut hvordan elever med erfaring som deltakere i dyreassisterte intervensjoner opplever at tiltaket har påvirket deres skoledag. De siste årene har det kommet mye kunnskap knyttet til nevrovitenskap, stressforskning, utviklings- og tilknytningspsykologi. Kunnskap som er svært viktig for å forstå, ivareta og støtte barn og ungdoms utvikling. Jeg ønsker å se på ungdommers utfordringer og erfaringer ut i fra kunnskap som ligger til grunn for Bath’s modell om traumebevisst omsorg (Bath, 2015). Modellen hevder at barn trenger trygghet, gode relasjoner og hjelp til å regulere følelser, impulser og atferd. Hvordan opplever deltakere i DAI at samvær med dyr kan bidra positivt i deres grunnleggende, allmenne behov? Jeg har valgt å utvikle min studie i lys av denne kunnskapen samt teori og tidligere studier som omhandler dyreasisstert pedagogikk. Studier har vist at samvær med dyr kan gi bedre helse, lavere stressnivå, bidra til en opplevelse av trygghet, økt sosial interaksjon og økt produksjon av oxytocin. Problemstillingen i denne oppgaven er derfor: Hvordan opplever ungdom med erfaring som brukere av dyreassisterte intervensjoner i skolen, at tiltaket påvirket skoledagen deres? For finne svar har jeg benyttet kvalitativ metode der jeg ved hjelp av semi strukturert intervju har undersøkt hvordan sju ungdommer, som selv oppgir at de strever med sosialeemosjonelle vansker, reguleringsvansker, samt trivsel og læring, opplever å delta i dyreassisterte intervensjoner. Alle informantene har deltatt i dyreassisterte intervensjoner gjennom flere år på barne- og ungdomsskole, en til fire dager i uka, som et alternativ til ordinær undervisning. Ungdommenes eventuelle diagnoser, individuelle opplæringsplaner eller sakkyndige vurderinger er ikke kjent i denne studien. I undersøkelsen fant jeg at deltakere i dyreassisterte intervensjoner finner mye glede i, og nytte av, samvær med ulike dyr, men at læreren som tilbyr intervensjonen har en minst like viktig rolle. Informantene oppgav at deres deltakelse i dyreassistert intervensjon hadde bidratt til å utvikle deres evner til sosialt samspill, deres selvbilde og mestringstro i tillegg til økt faglig utvikling. Videre oppga informantene at samvær med dyra bidro til at de opplevde mindre angst og uro og at tiltaket hadde en positiv effekt på ungdommenes håndtering av vanskelige følelser. I kapittel fem drøftes mine funn opp mot sentrale elementer innen traumeteori og teori om dyreassisterte intervensjoner. Jeg har delt kapittelet inn i åtte deler der jeg drøfter funnene i tråd med innledende forskningsspørsmål. I første del diskuterer jeg betydningen av god relasjon til lærer og videre i del to hvordan dyret banet vei inn til en slik relasjon. De øvrige kapitlene i drøftingen omhandler betydningen av å speile emosjoner, betydningen av trygghet, relasjon og reguleringsstøtte, dyreassisterte intervensjoners effekt på informantene, den gode følelsen dyra gir knyttet opp mot biofili-hypotesen, og tilslutt hvordan DAI kan innvirke til faglig utvikling. Undersøkelsen er for liten til at det kan fastslås at dyreassisterte intervensjoner alene kan bidra til samme utvikling hos alle. Det er i undersøkelsen også avdekket mange andre faktorer som kan påvirke resultatet, blant annet læreres kompetanse, differensiert organisering og tilpasset opplæring. Resultatene i denne undersøkelsen sammenfaller likevel med andre studier om dyreassistert intervensjon for ungdom med ulike utfordringer. Min masteroppgave er et lite skritt i retning av å kunne tilby gode, alternative og tilpassede undervisningsforhold for elever som strever, og anerkjenne dyreassistere intervensjoner som et pedagogisk virkemiddel i skolen