Stien i endring

The trail is the most important helping measure in friluftsliv (i.e. outdoor recreation or OR), mainly since walking in the neighborhood or local forest is the most frequent friluftsliv activity. Historically, trails were linear structures through the landscape to help people move from A to B for various purposes, and generally a trail was the result of systematic trampling along a preferred durable route. In OR, the activity and the experiences along the trail are often regarded as more important than moving from A to B. Preference studies in Norway have shown that a narrow, simple, dirt trail through an open, mature forest is the most attractive type of trail. Developed, graveled and broader trails are visually less attractive, likewise for wooden boardwalks. Today, new trails and restored trails seem to be systematically developed, broadened and hardened with gravel, wooden boardwalks or a stone surface. And there are many good reasons for this, like limiting erosion and ground impact, stimulating OR volume and thereby public health, helping disabled persons to access nature, building attractions for tourists, stimulating new activities (like biking), maintaining OR access in built-up areas, etc. A new “trail normality” is on the way, and I see (potential) losses: The friluftsliv culture and human–nature relation are changing, and a “graveled nature” is likely to be less attractive for children. Constant trail maintenance is needed, which takes the attention away from high quality friluftsliv landscape and replaces it with friluftsliv infrastructure. A heavy responsibility rests on the responsible OR management authorities in balancing various OR and trail measures. outdoor recreation culture, friluftsliv, dirt trail, developed trail, trail preference, public health, trail impacts and management, children and nature, trail tourism, trail maintenancepublishedVersio

Significant increase in negative impacts on vegetation and soils at informal campsites in a Norwegian national park in the period 1988–2020

publishedVersio

Hvem bruker nasjonalparkene i norske fjell? Karaktertrekk ved bruken og klassifisering av områdene

Artikkelen beskriver variasjonen i karaktertrekk ved besøkende til 27 norske nasjonalparker og presenterer en klassifisering av nasjonalparkene som er teoretisk forankret i ROS- (Recreation Opportunity Spectrum) modellen. Datamaterialet er fra standardiserte brukerundersøkelser fra perioden 2009-2022 og som i hovedsak er gjennomført etter oppdrag fra Miljødirektoratet. Klassifiseringen viser hvordan nasjonalparkene kan systematiseres langs en samordnet gradient basert på indikatorer for fysisk tilrettelegging, bruksintensitet, nasjonalitet, førstegangsbesøkende, tidsbruk og purismegrad. Klassifiseringen gir en indikasjon på hovedutfordringene for den enkelte nasjonalpark når det gjelder besøksforvaltning, aktuelle virkemidler og tiltak som er relevante for forvaltningen. Resultatene viser at det er store variasjoner for de undersøkte indikatorene mellom nasjonalparkene, og dette danner grunnlaget for en klassifisering i fem hovedklasser. Artikkelen diskuterer svakheter og styrker ved denne klassifiseringen, og hvordan resultatene kan brukes inn i forvaltningen av nasjonalparkene. Vi argumenterer for en stedstilpasset forvaltning som tar utgangspunkt i karaktertrekkene ved den enkelte nasjonalpark, og spesielt på innfallsportnivå. Dette bør ha avgjørende betydning for markedsføring av parken, for de besøkende sine opplevelser, hvilket forvaltningsregime parken skal ha, og ikke minst mulighetene forvaltere har til å håndtere de besøkende i sårbar natur ved hjelp av direkte og indirekte virkemidler.This article describes the variation in visitors profile from 27 Norwegian national parks and presents a classification that is theoretically rooted in the ROS- (Recreation Opportunity Spectrum) model. The data material is from standardized user surveys from the period 2009-2022 and which have mainly been carried out on behalf of the Norwegian Environment Agency. The classification shows how the national parks can be systematized along a facilitation gradient based on indicators for intensity of use, nationality, first-time visitors, time spent and wilderness purism. The classification gives an indication of the main challenges for each national park in terms of visitor management, current tools and measures that are relevant to management. The results show that there are large variations in the examined indicators between the national parks, which form the basis for a classification into five main classes. The article discusses the weaknesses and strengths of this classification, and how the results can be used in the management of the national parks. We argue for site-specific management that takes a starting point of attraction values and visitor profiles for each national park, and especially at the entrance level. This is of decisive importance for the marketing of the park, for the visitors' experiences, what kind of management regime the park should have, and not least the opportunities managers have to manage the visitors in vulnerable nature with direct and indirect measurement

Evaluering av forvaltningsordningen for nasjonalparker og andre store verneområder

Source at https://www.nordlandsforskning.no/nb/publikasjoner/report/evaluering-av-forvaltningsordningen-nasjonalparker-og-andre-store-verneomraderDette er en evaluering av forvaltningsordningen for nasjonalparker og andre store verneområder som ble innført i 2009. Problemstillinger som besvares i evalueringen er: Er formålet med vernet ivaretatt på kort og lang sikt? Har styrene en enhetlig praksis og måloppnåelse innenfor og mellom verneområder? Har reformen oppnådd bedre lokal forankring, medvirkning, og eierskap? I hvilken grad er forvaltningsmodellen samfunnsøkonomisk

Brettsegling, kiting og surfing på Lista. Særpreg og utfordringar

Rapporten skal få fram kunnskap om ulike former for vassbasert brettsport langs Listastrende-ne. Det er ikkje ei kartlegging av faktisk bruk, men først og fremst formidling frå intervju med eit utval erfarne brettfolk som kjenner Lista gjennom mange år. Poenget er særpreget ved dei uli-ke brettaktivitetane på Lista – særleg brettsegling, kiting og surfing – og underaktivitetar innan desse. Og ikkje minst: kva krav stiller dei enkelte aktivitetane til lokalitet, til bølgje- og vindfor-hold for å kunna kalle noko for «gode forhold»? Rapporten viser også døme på GPS-rutene til brettseglarar og vindsurfarar på ulike lokalitetar, registrert med såkalla trackstick. Lista, med Listastrendene, er eit veldig særprega område med mange miljøkvalitetar, både na-tur-, kulturlandskaps- og kulturminnekvalitetar. Det er ei samanhengande rekkje med verneom-råde langs strandkanten, der omsynet til fuglelivet står heilt sentralt. Fleire delområde har sta-tus som Ramsar-område, og skal forvaltast i tråd med Ramsar-konvensjonen og verneforskrif-tene for det enkelte området. Verneområda overlappar langt på veg med fleire offentlege fri-luftsområde langs Listastrendene (del av Skjærgårdsparken Lister), men her er det det tradi-sjonelle og landbaserte friluftslivet som er prioritert. Brettaktivitetane er ikkje nemnt i forvalt-ningsplanen for Skjærgårdparken, sjølv om Listastrendene (frå naturens side) må reknast som nasjonalt viktige. Dette har sannsynlegvis samanheng med at vassbasert brettsport stort sett er regulert bort frå Listastrendene av omsyn til fugleverninteressene, med unntak av nokre få brett-lokalitetar (Tjørvebukta, Pisserenna, og delar av Havika). Det er særleg brettsegling og kiting som er råka av forbodet, og i mindre grad surfing. Denne rapporten bør ein sjå i saman-heng med rapportane til Follestad (2012) og Follestad & Vistad (2013), men den står også på eigne bein. I følgje informantane så er det bølgjene og landskapet som er det mest særprega med Lista, og dette kan gje gode forhold for surfing, bølgjesegling (= vindsurfing) og bølgjekiting, avhengig av bølgjeretning/-høgde og -frekvens, i samspel med lokaliteten. I sørlege Noreg er det vel ber-re Saltstein/Mølen og framfor alt Jæren som har liknande forhold. Men det er ganske sjeldan det slår til med gode bølgjeforhold. Det er langt oftare gode vindforhold (for fristil-/race-brettsegling og fristil-kiting), men også her er det kombinasjonen av vindretning og -styrke som styrer kva for lokalitetar som får gode forhold for dei ulike (sub-)aktivitetane. Dei meir erfarne har gjerne utstyr for ulike forhold, og tilpassar det til vindstyrken; type/storleik på brettet, stor-leik på kiten, høgda på riggen/storleik på seglet – alt utstyr kan/bør «vere mindre» ved sterkare vind, men i samspel med kor dyktig og erfaren utøvaren er. Rapporten går meir i detalj på spekteret og omfang av aktivitetar, kva krav dei stiller til forholda, kva som er motiva og spesi-fikt kva lokalitetar langs Listastrendene som er særleg veleigna for dei ulike aktivitetane. Det er særleg Bausje/Nordhasselvika/Litlerauna og delvis Kviljo/Havika som er dei utfordrande lokali-tetane i høve til verneformåla, nemleg å unngå «unødige forstyrrelser» av fuglelivet (saksa frå verneforskriftene). Rapporten blir avslutta med eit drøftingskapittel (samarbeid med kollega Arne Follestad) om forvaltningsutfordringar, forvaltningsprinsipp, og litt om handlingsrom knytt til verneområda. Denne diskusjonen byggjer på fylgjande premissar: alle verneområde er sosiale-økologiske system, og all menneskeleg bruk har ein effekt på naturen, men det er ikkje alle slike effektar som er uakseptable i høve til eit verneformål. Dette er m.a. avhengig av kor sårbare/robuste systema er, og kva verdi- og samfunnsmessige føringar ein legg til grunn.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Stien i endring

The trail is the most important helping measure in friluftsliv (i.e. outdoor recreation or OR), mainly since walking in the neighborhood or local forest is the most frequent friluftsliv activity. Historically, trails were linear structures through the landscape to help people move from A to B for various purposes, and generally a trail was the result of systematic trampling along a preferred durable route. In OR, the activity and the experiences along the trail are often regarded as more important than moving from A to B. Preference studies in Norway have shown that a narrow, simple, dirt trail through an open, mature forest is the most attractive type of trail. Developed, graveled and broader trails are visually less attractive, likewise for wooden boardwalks. Today, new trails and restored trails seem to be systematically developed, broadened and hardened with gravel, wooden boardwalks or a stone surface. And there are many good reasons for this, like limiting erosion and ground impact, stimulating OR volume and thereby public health, helping disabled persons to access nature, building attractions for tourists, stimulating new activities (like biking), maintaining OR access in built-up areas, etc. A new “trail normality” is on the way, and I see (potential) losses: The friluftsliv culture and human–nature relation are changing, and a “graveled nature” is likely to be less attractive for children. Constant trail maintenance is needed, which takes the attention away from high quality friluftsliv landscape and replaces it with friluftsliv infrastructure. A heavy responsibility rests on the responsible OR management authorities in balancing various OR and trail measures. outdoor recreation culture, friluftsliv, dirt trail, developed trail, trail preference, public health, trail impacts and management, children and nature, trail tourism, trail maintenanc

Ferdsel ut frå fjellnære reiselivsbedrifter

Utgangspunktet for prosjektet er arbeidet med Fylkesdelplanar for tre store villreinområde som no vert gjennomført: Rondane/Sølnkletten, Hardangervidda og Setesdalsheiane. I den samanheng er det eit grunnleggande kunnskapsbehov, både om villreinens arealbruk og om menneskeleg aktivitet. Reiselivet er ei av dei viktigaste økonomiske interessene i og rundt desse fjellområda, difor fekk behovet for kunnskap om ferdsel ut frå reiselivsbedrifter prioritet. Prosjektet vart lagt opp slik at 3 reiselivsbedrifter pr fjellområde (totalt 9) skulle vere med. Deltaking frå bedriftene si side var frivillig og lagt opp med stor eigeninnsats frå bedrifta (all datainnsamling). Valet at bedrifter bygde på visse kriterium og ferdselen skulle kartleggast både i lågsesong og høgsesong, både vinter og sommar/haust. Dette vart delt ut eit spørjeskjema for kvart utleigd rom, fordelt på 4 innsatsdagar i løpet av året. Kvar bedrift hadde fridom til å velje innsatsdagar, for å få ei lokal tilpassing. Det er svært sårbart å overlate datainnsamlinga til den enkelte bedrifta, og gjennomføringa feila på ein del punkt. Metoden og feilkjelder blir drøfta i rapporten. Nokre bedrifter vart skifta ut frå vintersesong til sommarsesong. I delar av analysen er bedriftene delte inn i Turhotell og Alpinhotell, og delvis også i Reise Tilbedrifter og Reise Forbi-bedrifter (utifrå korleis bedriftene er lokalisert i høve til viktige gjennomfartsvegar). I alt vart 404 skjema fylt ut og om lag 2/3 av dei i løpet av vintersesongen. I tillegg til å få kunnskap om kor aktive gjestene var, så skulle skjemaet kartlegge kven gjestene var, motiv for besøket, tidlegare erfaring frå området, eiga friluftserfaring, bruken av stiar og løyper, og synet deira på moglege forvaltningstiltak i framtida (fysiske tiltak, forbod og kursing). Norske gjester dominerer, det er lik kjønnsfordeling, dei fleste er høgt utdanna og dei har ein snittalder på 52 år. Mange av gjestene har vore i same området/hotellet før. Dei viktigaste besøksmotiva er knytt til Fin natur, Gode turhøve og Gode turstiar/skiløyper. Verdien av desse motiva er like stor for sommar- som vintergjester. Men desse motiva er viktigare for gjestene på typiske Turhotell enn på Alpinhotell. Den store majoriteten av gjester brukar naturen aktivt (85 %), og det er noko fleire uteaktive vintergjester enn sommargjester. Det er eit logisk mønster i kva aktivitetar som dominerer: Sommartid er det fotturar og vinterstid er det skiturar (Turhotell) og alpint (Alpinhotell). Gjestene er påfallande aktive i utemiljøet; motiv og atferd ser ut til å harmonere. Ikkje berre går dei turar, dei går også lange turar. Dei lengste turane er skiturar og blir gjennomført før eller etter påske (snitt 16,1 km). Påsketurane er kortare (snitt 12,6 km) og sommarturane endå litt kortare (9,0 km). Gjestene ved Turhotell går lengre turar enn gjestene ved Alpinhotell. Vintergjestene startar alltid skituren ved hotellet, medan nær ¼ av sommargjestene køyrde bil til eit startpunkt for fotturen. Dei aller fleste fylgde stiar og løyper; det gjeld særleg vintertid då 77 % nesten berre gjekk langs oppkøyrde og merkte skiløyper, medan 63 % av sommargjestene primært fylgde merkte og skilta stiar. I hovudsak er dette gjester som set pris på merkte stiar og skiløyper. Rondane, Hardangervidda, Setesdalsheiane, fjellhotell, ferdselskartlegging, turistar, villrein, fylkesdelplanar, mountain areas, mountain hotels, tourist survey, tourist traffic, hiking, skiing, wild reindeer, area resource planning and management© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Local Involvement in Environmental Matters, 1998

This dataset is composed of two surveys that were conducted on local involvement in environmental issues in Skjåk municipality in respectively 1996 and 1998. The surveys were conducted in connection with the development of power plants in the area. The studies attempt to identify the population's attitudes to development as well as sense of belonging to the relevant natural areas. It also asked more general questions about the management of natural resources. The surveys are conducted by Odd Inge Vistad at the Eastern Norway Research Institute

Nature Information Centres - Tourist Attraction and Tools for Environmental Management, 1997

The purpose of this study was to compare two centres (and the visitors) that were connected to the same tourist attraction (Jostedalsbreen), to identify factors that are significant regarding the explanation of the difference in the number of visitors (success criteria). To do this, a survey was conducted during the summer months of 1996 and 1997, among visitors at Breheimsenteret in Jostedalen and Bremuséet in Fjærland