What is best and at what cost? Cross-national differences in the treatment of ageing-related diseases Norwegian perspective from a comparative OECD-project

Aggregated medical spending differs widely across countries and large variations exist in the frequency and the mix of medical services provided, as well as the type of technology applied. The outcomes (mostly measured as survival rates) do not, however vary to the same extent as the spending. Policy makers in many countries compare their spending to each other, with no clear consensus about how systems are effective in treating patients. In each of these debates the issue of what medical care is buying arises: When countries spend more or less on health care, how does that affect resource allocation in the medical sector and ultimately the health outcomes? The goal of the project1 was to examine how different medical care systems will affect the allocation of resources in the medical sector. As the existing available macro data at an international level does not allow for satisfactory answers to such questions, this project wanted to use a microeconomic approach. An international comparison of treatments of conditions in older populations that lead to high expenditures could help to identify treatments that might be more effective in improving outcomes at lower cost. Therefore the project focused on international comparisons of treatments for a spectrum of conditions in older populations with high aggregate medical spending, well identified episodes of care, high prevalence and high policy relevance. Norway participated in studies on myocardial infarction and breast cancer 2. The choice of focus on older patients was partly motivated by the fact that in the future the elderly will probably take an increasingly proportion of the total spending in the health care sector. See documentation from the main project: http://www.oecd.org/EN/document/0,,EN-document-194-5-no-27-32316-0,00.htmlMedical care; allocation of resources; acute myocardial infarction; breast cancer; international comparisons of treatments

Modeller for kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenestene

Våren 2009 lanserte helseministeren ønsket om en reform som kan bedre samhandlingen mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Gjennom den forutgående politiske prosessen har initiativet mer fått karakter av å bli en reform for å styrke kommunehelsetjenesten: Mer av behandlingen skal skje i kommunene, og kommunene skal få en mer sentral rolle i den samlede helse- og omsorgstjenesten. Målet er både høyere kvalitet og lavere framtidig utgiftsvekst i helsetjenesten som helhet enn det vi har hatt siste årene. For å nå målene må både organisatoriske, lovmessige og finansielle virkemidler tas i bruk. Dette notatet gir en diskusjon av ett av elementene som er under vurdering i statsrådens reformpakke – kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenestene. Kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenestene innebærer at kommunene belastes for en andel av behandlingskostnadene i spesialisthelsetjenesten. Begrunnelsen for en slik ordning er at den skal gi kommunene insentiv til å utvikle alternative tilbud til sykehusbehandling og til å satse mer på forebygging. Videre skal ordningen gi kommunene en sentral ansvars- og oppgavemessig rolle i den samlede helse- og omsorgstjenesten og understøtte forebygging, tidlig intervensjon, riktig behandling av pasienter som har behov for koordinerte tjenester og riktigere bruk av ressurser for samhandlingspasientene.samhandling; primærhelsetjenesten; spesialisthelsetjenesten; finansiering; somatiske sykehus; Norge

Kostnadsnøkler i inntektssystemet for de regionale helseforetakene (RHFene)

Rapporten gir en diskusjon av kostnadsnøkler i et framtidig inntektssystem for spesialisthelsetjenestene med vekt på inntektsstrømmene mellom stat og regionale helseforetak (RHF). Utgangspunkt for diskusjonen er det beregningstekniske grunnlaget for etablering av kostnadsnøkkelen som ligger til grunn for flertallsforslaget om fordeling av ressurser til somatiske spesialisthelsetjenester mellom RHFene i NOU 2003:1. NOUen omfatter analyser av forhold som påvirker fylkeskommunenes utgifter til somatiske spesialisthelsetjenester, slik som inntektsnivå, alderssammensetningen, spredtbygdhet og reisetider, samt en rekke sosiodemografiske og sosioøkonomiske variable som f.eks. utdanningsnivå, omfang av uføretrygding og andel av befolkningen som er innvandrere. Forfatteren konkluderer i denne rapporten med at utgiftene til somatiske helsetjenester i hovedsak bør fordeles etter alderssammensetningen i helseregionene. Reisetid påvirket utgiftsnivået noe og ble i NOU 2003:1 gitt en vekt tilsvarende 4 prosent av det beregnede utgiftsbehovet for somatiske helsetjenester. Reisetid ved Rikshospitalet og Radiumhospitalet er ikke medregnet i NOUen og må inkluderes i den endelige nøkkelen. Den fordelingsmessige effekten av endringen er imidlertid marginal. Utgiftsvariasjoner for psykiatriske helsetjenester blir diskutert, men forfatteren finner ikke grunnlag for å endre forslaget til fordelingskriterier slik de ligger i NOUen. Rapporten gir en nærmere analyse av innvandrernes helsetilstand. Resultatene viser at innvandrere har dårligere selvopplevd helsetilstand enn nordmenn, men det er usikkert om de bruker mer helsetjenester. Andel innvandrere bør derfor ikke brukes som kriterium verken i kostnadsnøkkelen for somatikk eller psykiatri på nåværende tidspunkt. En felles kostnadsnøkkel som inkluderer alle tjenester (somatikk, psykiatri, reiseutgifter, FOU) er vanskelig å etablere i 2004 av praktiske årsaker. Blant annet bør somatikk- og psykiatrianalysen gjennomføres på nytt med utgangspunkt i samme aldersinndeling. Det bør legges opp til en noe lengre prosess for etablering av en felles kostnadsnøkkel, og det er antagelig realistisk å ha en slik klar fra 2006.Kostnadsnøkkel; Spesialisthelsetjenesten; Helseforetak; Fordeling av ressurser

The role of young users in determining long term care expenditure in Norway

<i>Aims</i>: In Norway, it is the responsibility of the country's 429 municipalities to provide long term care (LTC) services to their residents. Recent years have seen a sharp rise in the number of LTC users under the age of 65. This paper aims to explore the effect of this rise on LTC expenditure. <i>Methods</i>: Panel data models are used on data from municipalities from 1986 to 2011. An instrumental variable approach is also utilised to account for possible endogeneity related to the number of young users. <i>Results</i>: The number of young users appears to have a strong effect on LTC expenditure. There is also evidence of municipalities exercising discretion in defining eligibility criteria for young users in order to limit expenditure. Conclusions: The rise in the number of young LTC users presents a long-term challenge to the sustainability of LTC financing. The current budgeting system does not appear to fully compensate municipalities for expenditure on young LTC users. This may put strain on the financing of services for older users

Centralized or decentralized? A case study of Norwegian hospital reform

In recent years, decentralization of financial and political power has been perceived as a useful means to improve outcomes of the health care sector. Such reforms are often a result of fashion, rather than being based on knowledge of “what works”. If decentralization is the favored strategy in health care, studies of countries that go against the current trend will be of interest and importance as they provide information about the potential drawbacks of decentralization. In Norway, specialized health care has recently been recentralized. In this paper, we review some of the evidence now available on its economic effects. The most striking observation is that recentralization did not affect the variables related to cost containment and soft budgeting.Health care system; decentralization; recentralization; Norway.

The effect of activity-based financing on hospital efficiency: A panel data analysis of DEA efficiency scores 1992-2000

Activity-based financing (ABF) was implemented in the Norwegian hospital sector from 1 July 1997. A fraction (30 to 50 per cent) of the block grant from the state to the county councils has been replaced by a matching grant depending upon the number and composition of hospital treatments. As a result of the reform, the majority of county councils have introduced activity-based contracts with their hospitals. This paper studies the effect of activity-based funding on hospital efficiency. We predict that hospital efficiency will increase because the benefit from cost-reducing efforts in terms of number of treated patients is increased under ABF compared with global budgets. The prediction is tested using a panel data set from the period 1992-2000. Efficiency indicators are estimated by means of data envelopment analysis (DEA) with multiple inputs and outputs. Using a variety of econometric methods, we find that the introduction of ABF has improved efficiency when measured as technical efficiency according to DEA analysis. Contrary to our prediction, the result is less uniform with respect to the effect on cost-efficiency. We suggest several reasons why this prediction fails. Keywords are poor information of costs, production-oriented drive, tight factor markets and soft budget constraints.Public hospitals; financing; efficiency; DEA-scores; panel data; Norway

The Effect of Activity-Based Financing on Hospital Efficiency: A Panel Data Analysis of DEA Efficiency Scores 1992-2000

Activity-based financing (ABF) was implemented in the Norwegian hospital sector from 1 July 1997. A fraction (30 to 50 per cent) of the block grant from the state to the county councils has been replaced by a matching grant depending upon the number and composition of hospital treatments. As a result of the reform, the majority of county councils have introduced activity-based contracts with their hospitals. This paper studies the effect of activity-based funding on hospital efficiency. We predict that hospital efficiency will increase because the benefit from cost-reducing efforts in terms of number of treated patients is increased under ABF compared with global budgets. The prediction is tested using a panel data set from the period 1992-2000. Efficiency indicators are estimated by means of data envelopment analysis (DEA) with multiple inputs and outputs. Using a variety of econometric methods, we find that the introduction of ABF has improved efficiency when measured as technical efficiency according to DEA analysis. Contrary to our prediction, the result is less uniform with respect to the effect on cost-efficiency. We suggest several reasons why this prediction fails. Keywords are poor information of costs, production-oriented drive, tight factor markets and soft budget constraints.Public Hospitals; Financing; Efficiency; DEA Scores; Panel Data; Norway

Heterogenety in hospitals responses to a financial reform: A random coefficient analysis of the impact of activity-based financing on efficiency

The paper examines the heterogeneity with respect to the impact of a financial reform - Activity Based Financing (ABF) - on hospital efficiency in Norway. Measures of technical efficiency and of cost-efficiency are considered. The data set is from a contiguous ten-year panel of 47 hospitals covering both pre-ABF years and years after its imposition. Substantial heterogeneity in the responses, as measured by both estimated and predicted coefficients, is found. Rank correlations between the estimated/predicted coefficients of the ABF dummy and the pre-ABF/post-ABF efficiencies are examined. Overall, improvement seems to be more pronounced in technical efficiency than in cost-efficiency.Health econometrics; Panel data; Hospital efficiency; Activity-based financing; Random coefficients; Heterogeneity; Rank Correlation

Sykehusenes effektivitetsutvikling 1992-1999: Hvilke effekter ga innsatsstyrt finansiering?

Innsatsstyrt finansiering (ISF) ble innført for somatiske sykehus i Norge fra 1.7.1997. ISF innebærer at deler av fylkeskommunenes utgifter til behandling av inneliggende pasienter refunderes av staten. Refusjonen avhenger av antall og sammensetning av behandlede pasienter, og refusjonen var i 1999 på 50 prosent. Ordningen medfører samtidig at staten tilfører fylkeskommunene mindre frie inntekter enn før. En forskningsrapport fra Terje P. Hagen, Jon Magnussen og Tor Iversen viser at effektiviteten i de regionale og sentrale sykehusene har økt ved at flere får behandling i forhold til antall ansatte, men et negativt trekk er at kostnadene pr. pasient også øker. Ett av hovedmålene med ISF var å oppmuntre fylkeskommuner og sykehus til å øke antall behandlede pasienter uten at sykehusenes effektivitet ble redusert. Som en del av ISF har helsemyndighetene satt en prislapp på ulike sykehustjenestene. Slik skal sykehusene se sammenheng mellom inntekt og produksjon. Om et sykehus klarer å behandle flere pasienter, skal de ved ISF få større inntekter. Rapporten "Sykehusenes effektivitetsutvikling 1992-1999: Hvilke effekter ga innsatsstyrt finansiering?" er gjort på oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet.Sykehusfinasiering; innsatsstyrt finansiering; ISF; effektivitet på sykehus

Sykehuslegenes holdninger til kjøp av helsetjenester i utlandet

I Rikstrygdeverkets følgeforskning i forbindelse med ”Kjøp av helsetjenester i utlandet” (Innst.S.nr.24 2000-2001) deltok Senter for helseadministrasjon (UiO) med et prosjekt med formål å kartlegge holdninger til utenlandsbroen blant sykehusleger i Norge. Rapporten som nå er tilgjengelig, presenterer resultatene fra en spørreundersøkelse blant et tilfeldig utvalg av norske sykehusleger. I alt 852 sykehusleger (41 prosent) svarte på spørsmålene om utenlandsbroen. Rapporten viser at høsten 2001 var det fremdeles mange sykehus som ikke hadde tatt i bruk ordningen med kjøp av helsetjenester i utlandet. Kun 16 prosent av sykehuslegene arbeider ved avdelinger der de anfører at det er satt i gang tiltak for å benytte ordningen. Dette inkluderer alle typer avdelinger. Hvis man begrenser seg til de mest aktuelle avdelinger, blir bildet noe annerledes. Hele 61 prosent av legen ved ortopediske avdelinger oppgir at det er satt i gang tiltak for å benytte ordningen, tallet er tilnærmet likt for over- og underordnede leger. Legers begrunnelse for at ordningen ikke er tatt i bruk, er flere og kan sammenfattes i noen hovedtrekk. • 53 prosent mener at de ikke har relevante pasienter, selv om de ikke relevante avdelingene (laboratorier, røntgen og anestesi) er tatt ut av analysen. • Legene oppgir nødvendigheten av en viss tid for pasientene på ventelister som argument for å beholde pasientene, 54 prosent av leger som arbeider i ortopediske avdelinger, 62 prosent innenfor ØNH og hele 82 prosent av dem som arbeider innenfor gynekologi mener dette. • Kvalitetsinnvendinger står særlig sterkt blant ortopedene hvor 67 prosent frykter dårligere kvalitet, mest blant de overordnede legene. Andelen som er opptatt av kvalitet har ingen sammenheng med om legen er utdannet eller har praksis fra utlandet. • 19 prosent oppgir at lite informasjon er en grunn til at ordningen ikke er brukt. I den multivaraite analysen kommer det fram at det særlig er på Østlandet (utenom Oslo og Akershus) at argumentet r om lite informasjon brukes. • Relativt få anførte administrativt merarbeid som en forklaring på manglende bruk. Andelen var noe større blant de overordnede legene sammenlignet med underørdnede, men forskjellen var ikke signifikant i den multivariate analysen. • Analysen viste dessuten en tendes til at leger med arbeid utenom sykehuset, var mer kritisk til ordningen enn de somPasientbroen; internasjonalisering; kjøp av legetjenester; utlandet