Økologisk jordbruk og klima

Slik klimagassutslipp regnes for tiden, anslås det at 13 % av alle menneskeskapte utslipp på verdensbasis kommer fra landbrukssektoren (primærproduksjonen). I tillegg kommer utslipp knyttet til produksjon og transport av kunstgjødsel og sprøytemidler (lagt til industri) og tap av karbon fra jord på grunn av endret arealbruk (ikke med i Kyoto-protokollens beregningsgrunnlag). Om vi også inkluderer utslipp knyttet til lagring, omsetning og prosessering, bidrar matproduksjonssystemet med rundt 30 % av de menneskeskapte klimagassutslipp. Av Norges utslipp, som i 2008 var anslått til 53,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter, utgjør landbrukssektorens beregnede utslipp 8 % hvorav metan og lystgass utgjør omtrent 50 % hver. I FNs klimapanels 4. hovedrapport «Climate change», som kom i 2007 (1), ble det lagt fram noen klare anbefalinger for hvordan et endret landbruk kan bidra til å minske klimagassutslippene fra primærproduksjonen: ✦ Forbedre vekstskifter og dyrkingssystem på gårds- og regionnivå ✦ Bedre fôrproduksjon og økt bruk av beite ✦ Fokus på å forbedre og opprettholde jordas fruktbarhet ✦ Gjenopprette fruktbarhet i utpint jord Disse punktene er basis i en jordbruksproduksjon som drives i tråd med ideene som ligger til grunn for økologisk jordbruk. Det kan derfor antas at erfaringer med ulike økologiske driftssystem kan vise en mulig vei til utslippsreduksjoner fra landbruket generelt. Mye av det samme ble også foreslått som tiltak i Landbruks- og matdepartementets klimamelding «Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen» (St. meld. 39, 2008-2009), men uten at økologisk jordbruk ble spesielt diskutert. De siste års fokus på økt økologisk produksjon har ført til økt bevissthet om skadevirkningene av dagens kjemibaserte landbruk og en økende interesse for økologisk matproduksjon. Dette er bra. Samtidig er det en fare for at man glemmer at økologisk landbruk bare er i begynnelsen av sin utvikling. Skal økologiske driftsformer utvikles videre, noe som er viktig hvis det virkelig skal ha den tiltenkte spydpissfunksjonen når det gjelder å «økologisere» landbruket i sin helhet, må det legges til rette for en praksis og forskning som kan basere seg på «sunne økologiske prinsipper». Det finnes generelt få studier som sammenlikner klimagassutslipp ved økologisk og konvensjonell drift, og til nå ingen norske. I tillegg vil individuelle forskjeller både i driftsopplegg og naturgitte forhold ha stor betydning for faktiske utslipp - både i konvensjonelle og økologiske driftssystemer. Det er derfor ikke mulig å gjøre beregninger for enkeltgårder og -produksjoner med større presisjon enn generelle vurderinger basert på sjablongmessige beregninger og gjennomsnittlige tall fra utenlandske forsøk. I de undersøkelsene som tross alt er gjort, kommer økologisk jordbruk som regel bedre ut enn konvensjonelt når det gjelder miljømessige forhold som klimagassutslipp målt per arealenhet, utvasking av gift og næringssalter, biologisk mangfold og energibruk. Dette gjelder selv om mye av dagens økologiske jordbruk drives etter regelverkets minimumskrav. Forsøk som har inkludert forsøksledd med et driftsopplegg mer i samsvar med det økologiske jordbrukets idégrunnlag, har registrert de største forskjellene i favør av økologisk. Det synes derfor å være et potensial for ytterligere positive effekter hvis en større andel av økologiske gårder utvikler en drift som er mer i tråd med IFOAMs definisjon enn det tilfellet er i dagens praksis. I denne rapporten vil økologisk bli brukt i to betydninger. Dagens økologiske jordbruk representerer et snitt av dagens praksis og befinner seg nærmere regelverkets minimumskrav enn den økologiske visjonen. Framtidas økologiske jordbruk representerer potensialet som synes mulig hvis kunnskap og virkemidler fremmer en utvikling mer i tråd med visjonen. Fraværet av kunstgjødsel og sprøytemidler i økologisk jordbruk gir denne driftsformen et gunstig utgangspunkt med hensyn til klimagassutslipp. Videre er det velkjent at allsidig drift med gode vekstskifter, kløvereng i omløpet og et ikke altfor intensivt husdyrhold – alt viktig i økologisk drift – bidrar til å øke jordas karbonlager i form av humus. Økt humusinnhold og forbedret jordstruktur, kombinert med lavere innhold av nitrogenforbindelser som nitrat og ammonium i jorda, vil i tillegg kunne redusere utslipp av lystgass fra jord. Avlings- og produksjonsnivå forventes å kunne øke både gjennom en generell forbedring av økologisk praksis og gjennom planteforedling og husdyravl som har fokus på bedre tilpassing til et økologisk produksjonssystem. God økologisk drift er et konsept som må basere seg på biologisk og økofunksjonell intensivering for å øke avlingsnivå. På denne måten vil akseptable avlingsnivå kunne oppnås uten de negative konsekvensene et kjemibasert jordbruk kan ha. Dagens økologiske jordbruk har 20–40 % lavere avlingsnivå enn konvensjonelt, og dette gjør at utslippet av klimagasser ikke blir entydig lavere per produktenhet enn for konvensjonelle produkter, selv om utslippene beregnet per arealenhet gjennomgående er lavere. Det er mange faktorer som må være med hvis totalutslipp per produsert enhet skal kunne bergenes. Estimater av utslipp fra primærproduksjonen har stor usikkerhet og variasjon. Dette er det viktig å være klar over når ulike produksjoner skal sammenliknes. Å sette fokus på humusdannelse og god balanse i jordas biologiske prosesser, bør ha høy prioritet ved en videreutvikling av økologisk jordbruk. For å stimulere til en drift som ivaretar dette kan tilskuddene dreies fra arealbasert støtte til heller å støtte tiltak som bidrar til økt karbonbinding i jord. Også forskningsinnsatsen bør dreies i denne retningen. Selv om økologisk jordbruk ikke har utviklet seg ut fra et mål om å redusere jordbrukets utslipp av klimagasser, synes det å kunne ha også dette som en positiv sideeffekt forutsatt at avlingsreduksjonen ikke er for stor: ✦ Ved ikke å bruke kunstgjødsel og sprøytemidler fjernes klimagassutslippene som kan relateres til produksjon og transport av disse innsatsfaktorene. ✦ Biologisk nitrogenfiksering via belgvekster, som sørger for nitrogen inn i økologiske systemer, produserer ikke lystgass. Økologisk jordbruk har også en generelt lavere nitrogentilførsel, og økobonden har et større incentiv til å ta vare på nitrogenet fordi dette er en knapp ressurs. Gode vekstskifter og integrering av plante- og husdyrproduksjon sørger for kretsløp av næringsstoffer, og dette kan bidra til å minske lystgassutslipp og annet nitrogentap fra jord. ✦ Gode vekstskifter med større andel av grønngjødselvekster, fangvekster, eng og husdyrgjødsel øker tilførselen av organisk materiale til jorda og bidrar til at mer karbon kan lagres i jord. ✦ Mer humus i jorda gir bedre fruktbarhet og jordstruktur. ✦ Bedre jordstruktur sørger for bedre infiltrasjonsevne og vannlagringskapasitet. ✦ God jordstruktur sikrer lufttilgang også ved nedbør, noe som bidrar til å minske lystgassutslipp. ✦ God infiltrasjonsevne kombinert med økt vannlagringskapasitet gir mindre vannmetning i våte år og mindre tørr jord i tørkeperioder. Dette bidrar til mer stabile avlinger og er viktig for å møte kommende klimaendringer. Regjeringa har et mål om at 15 % av norsk landbruk skal drives økologisk innen 2020 og at økologisk landbruk har en viktig spydspissfunksjon for å utvikle landbruket generelt i en mer miljøvennlig retning. For å nå denne målsettinga må det både stilles krav og gis insentiv, slik at det blir mulig å utvikle en økologisk gårdsdrift som ivaretar de økologiske prinsippene i størst mulig grad

Jordlevende bakterier

Bakterier er noen av de minste og mest tallrike organismene i jorda. I ett gram jord kan det være flere milliarder. Det er anslått at det finnes mer enn 60 000 ulike bakteriearter, hvorav de fleste ikke en gang har fått noe navn. Hver av disse har sine spesielle roller og funksjoner. Flest bakterier finner vi i de øvre 10 cm av jordlaget, i rotsonen, meitemarkganger og andre steder der det finnes organisk materiale

Organisk materiale i jord - fra stoff til økosystem

Organic matter i soil - from chemical substance to ecosystem

Matjordas økosystem

The ecosystem of farmed soi

Protozoer - de minste "dyra" i jorda

Protozoer, eller dyreliknende protister, er organismer som består av bare en cell. De har en annen type kjerne enn bakterier, og mange a dem kan bevege seg ved hjelp av flageller eller cilier- Protozoer er mikroskopiske og lever av bakterier, sopp, andre encella protister og ulike typer organisk materiale

Jordlevende bakterier

Bakterier er noen av de minste og mest tallrike organismene i jorda. I ett gram jord kan det være flere milliarder. Det er anslått at det finnes mer enn 60 000 ulike bakteriearter, hvorav de fleste ikke en gang har fått noe navn. Hver av disse har sine spesielle roller og funksjoner. Flest bakterier finner vi i de øvre 10 cm av jordlaget, i rotsonen, meitemarkganger og andre steder der det finnes organisk materiale

Humusmysteriet - fra stoff til økosystem

Fra rundt 1900 of fram til i dag er det forsket mye på organisk materiale og humus i jord. Begrepene, både humus og organisk materiale, ble først brukt om jord generelt, så fikk ordene ulike betydninger. Dagens forskere har flere innfallsvinkler - biologiske, kjemiske, fysiske, biogeokjemiske go systemtenkende

Protozoer – de minste «dyra» i jorda

Protozoer, eller dyreliknende protister, er organismer som består av bare en celle. De har en annen type kjerne enn bakterier, og mange av dem kan bevege seg ved hjelp av flageller eller cilier. Protozoer er mikroskopiske og de fleste er mellom 10 og 50 mikrometer i diameter. Enkelte arter kan bli helt opp til 1 mm store. De lever av bakterier, sopp, andre encella protister og ulike typer organisk materiale. Protozoer er dermed de minste «beitedyra» og «rovdyra» vi har i jorda

Rensekapasitet i jord : avisningskjemikalier; Transport og nedbryting i jord

Renseevnen til jord gjennom den umettede sone på Gardermoen er undersøkt ved både felt og laboratiorieforsøk med avisningskjemikalier (Clearway 1, Kilfrost, samt ren kaliumacetat og propylengkol). Feltforsøkene har foregått i lysimetegropa i Moreppen forsøksfeltet til Faneprosjekt Gardermoen, og laboratorieforsøkene er utført på jordprøver fra Moreppen. Laboratorieforsøkene besto av både batch- og repirometerforsøk

Rensekapasitet i jord : avisningskjemikalier; Transport og nedbryting i jord

Fra Institutt for jord- og vannfag. Fagrapport. Helen French, Jens-Olaf Englund, Knut-Fredrik Meyer og Berit Svensen (NLH). Roger Roseth (Senter for jordfaglig miljøforskning, JORDFORSK). Dag Hongve (Statens institutt for Folkehelse, SIFF).Renseevnen til jord gjennom den umettede sone på Gardermoen er undersøkt ved både felt og laboratiorieforsøk med avisningskjemikalier (Clearway 1, Kilfrost, samt ren kaliumacetat og propylengkol). Feltforsøkene har foregått i lysimetegropa i Moreppen forsøksfeltet til Faneprosjekt Gardermoen, og laboratorieforsøkene er utført på jordprøver fra Moreppen. Laboratorieforsøkene besto av både batch- og repirometerforsøk