Global Gene Expression Profiling of Human Osteosarcomas Reveals Metastasis-Associated Chemokine Pattern

Global gene expression analysis was performed on a panel of 23 osteosarcoma samples of primary and metastatic origin using the Applied Biosystems Gene Expression Array System. When comparing the primary tumours with the metastases, we found a significantly increased expression of genes involved in immunological processes, for example coding for cytokines and chemokines, in the metastatic samples. In addition, a comparison of the gene expression in primary samples from patients with or without metastases demonstrated that patients who later developed metastases had high expression of the chemokine (C-X-C motif) receptor 4 (CXCR4), similar to the metastatic samples, suggesting that these signal molecules play an important role in promoting metastasis. Increased knowledge of mechanisms and interactions between specified molecular signalling pathways in osteosarcomas could lead to a more rational strategy for development of targeted therapy

Implementation and effectiveness of a video-based debriefing programme for neonatal resuscitation

Background: Approximately 5%–10% of newly born babies need intervention to assist transition from intra‐ to extrauterine life. All providers in the delivery ward are trained in neonatal resuscitation, but without clinical experience or exposure, training competency is transient with a decline in skills within a few months. The aim of this study was to evaluate whether neonatal resuscitations skills and team performance would improve after implementation of video‐assisted, performance‐focused debriefings. Methods: We installed motion‐activated video cameras in every resuscitation bay capturing consecutive compromised neonates. The videos were used in debriefings led by two experienced facilitators, focusing on guideline adherence and non‐technical skills. A modification of Neonatal Resuscitation Performance Evaluation (NRPE) was used to score team performance and procedural skills during a 7 month study period (2.5, 2.5 and 2 months pre‐, peri‐ and post‐implementation) (median score with 95% confidence interval). Results: We compared 74 resuscitation events pre‐implementation to 45 events post‐implementation. NRPE‐score improved from 77% (75, 81) to 89% (86, 93), P 100 bpm at 2 min improved from 71% pre‐ vs. 82% (P = 0.22) post‐implementation. Conclusion: Implementation of video‐assisted, performance‐focused debriefings improved adherence to best practice guidelines for neonatal resuscitation skill and team performance

Dendritic and lymphocytic cell infiltration in prostate carcinoma

We examined the distribution of CD1a+ cells and CD8+ and CD4+ T lymphocytes in prostate cancer (PCa) and correlated these with clinicopathological parameters. We also investigated whether the distribution of these cells was related to the expression of the cell membrane protein B7-H3, a putative negative regulator of the immune response expressed on PCa cells. A cohort of 151 PCa patients treated with radical prostatectomy (RP) was followed prospectively from 1985 until 2006 with a median follow-up of 9 years. Whole-mount sections of PCa specimens were immunostained to identify immune cells. A low number of CD1a+ cells was significantly associated with a high Gleason score and high pathological stage of pT3. The number of CD1a+ cells correlated significantly with the number of intratumoral and stromal CD8+ and stromal CD4+ lymphocytes. Kaplan-Meier analysis showed a tendency toward impaired biochemical progression-free survival in patients with few CD1a+ cells within their RP specimens. The expression of B7-H3 correlated inversely with the number of CD1a+ cells and intratumoral CD4+ lymphocytes; there was a trend for a similar inverse relationship between B7-H3 expression and the number of CD8+ lymphocytes. Our findings suggest that high-grade prostate carcinoma cells manipulate the immune system and that these changes contribute to the mechanism underlying tumor escape from immune surveillance

Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport fra undersøkelser i 2022

Bremset, G., Holthe, E., Ambjørndalen, V., Hagen, I.J., Havn, T.B., Jensås, J.G., Johansen, K.N., Karlsson, S., Saksgård, R., Sæter, A.O. & Østborg, G.M. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport fra undersøkelser i 2022. NINA Rapport 2262. Norsk institutt for naturforskning. I Auravassdraget har det blitt gjennomført regelmessige undersøkelser siden 1987, og fra og med 2001 har bestandene av laks og sjøaure blitt overvåket på årlig basis. Innretningen av undersøkelsene har variert en del i løpet av denne perioden. For undersøkelsesperioden 2022-2026 har utredningsprogrammet følgende hovedelementer: 1) Ungfiskundersøkelser i Eira og Aura, 2) Gytefiskundersøkelser i Eira og Aura, 3) Gytegropregistreringer i Eira og Aura, 4) Analyser av voksen laks og sjøaure, 5) Kartlegging av elvemusling i Eira og Aura, 6) Vurdering av behov for smoltundersøkelser i Eira, 7) Utarbeidelse av helhetlig tiltaksplan for Auravassdraget, og 8) Evaluering av tilslag på utsettinger i Eira og Aura. I 2022 ble det avlivet 219 lakser og 259 sjøaurer under sportsfisket i Auravassdraget. I tillegg ble 256 lakser og 172 sjøaurer gjenutsatt. Samlet laksefangst var noe lavere enn i 2021, samt noe lavere enn gjennomsnittsnivået for perioden 2001-2022. En generell trend etter årtusenskiftet er at samlet fangst og relativt innslag av sjøaure har gått ned, mens laksefangstene har variert rundt et gjennomsnittsnivå på om lag to tonn. Laksfangstene i 2022 fordelte seg i 31 % smålaks, 54 % mellomlaks og 15 % storlaks. I Eikesdalsvatnet ble det rapportert fanget 53 lakser og 241 sjøaurer, og laksefangsten fordelte seg i 89 % smålaks, 9 % mellomlaks og 2 % storlaks. Antallsmessig utgjorde fangstutbyttet i Eikesdalsvatnet 56 % av samlet sjøaurefangst i vassdraget. Av 114 skjellprøver fra laks fanget i Eira var det 105 som ga entydige resultater med hensyn til opphav. Disse fordelte seg i 61 naturlig produserte individer (58 %), 43 utsatte individer (41 %) samt én rømt oppdrettslaks (1 %). Innslaget av utsatt laks har variert betydelig etter at det i 1987 ble startet opp med årlige skjellanalyser. I de første årene var det et relativt lite innslag av utsatt fisk, før innslaget gradvis økte utover 2000-tallet. Etter at det skjedde en omlegging til rettet fiske mot utsatt fisk, har det blitt nødvendig å benytte genetiske analyser som hovedmetode for å spore utsatt fisk. Omfanget av skjellanalyser har derfor blitt kraftig redusert sammenlignet med tidligere perioder. Én annen endring er at det i senere år har blitt inkludert prøver fra laks fanget utenom ordinær fiskesesong. Under drivtelling i Eira høsten 2022 ble det registrert 394 gytelakser og 519 antatt voksne sjøaurer. Antall registrerte gytelakser lå noe over gjennomsnittet for det som er registrert siden 2007, men en del lavere enn i perioden 2019-2021. Mesteparten av gytelaksene ble registrert i området nedstrøms skolebrua, mens mesteparten av sjøaurene ble registrert på strekningen nedstrøms Eikesdalsvatnet. Gytelaksene fordelte seg i 29 % smålaks, 53 % mellomlaks, og 18 % storlaks. Under drivtelling i Aura ble det observert to gytelakser og 236 sjøaurer på to undersøkte strekninger oppstrøms og nedstrøms Litlevatnet. Mengden sjøaure er det nest høyeste som er registrert siden gytefisktellingene startet høsten 2008, mens det lave antallet gytelaks er på linje med de fleste år i undersøkelsesperioden. De senere års registreringer kan tyde på at det har vært en positiv bestandsutvikling hos sjøaure i Aura i perioden 2019-2022 I perioden 2007-2022 har gytebestandsmålet i Eira trolig blitt oppnådd i 2008, 2011, 2012 og 2015, samt i hele perioden 2017-2022. I de seks resterende årene har gytebestandsmålet trolig ikke blitt oppnådd. En hovedgrunn til manglende oppnåelse av gytebestandsmål er en uforholdsmessig høy beskatning under elvefiske. Dersom elvebeskatningen hadde vært på et bærekraftig nivå (< 50 %) i hele perioden, ville gytebestandsmålet i Eira trolig vært oppnådd i nesten alle årene i undersøkelsesperioden. Imidlertid er innsiget av laks i stor grad avhengig av kultiveringsvirksomhet. Ut fra en samlet vurdering anbefales det derfor å videreføre tiltak for å begrense uttaket av laks under elvefiske i Eira, slik at gytebestandsmålet kan oppnås årlig, samt at rekrutteringen i mindre grad blir avhengig av omfattende kultiveringsvirksomhet. Ungfiskundersøkelsene i Eira har vist store variasjoner mellom undersøkelsesperioder, samt årlige variasjoner innenfor undersøkelsesperioder. Fra perioden 1988-1993 til perioden 2001-2006 var det en betydelig nedgang i tettheten av eldre ungfisk. Etter at stasjonsnettet ble utvidet i 2007 ble det en viss økning i tetthet av eldre laksunger, mens tettheten av eldre aureunger fortsatt var på samme lave nivå som i perioden 2001-2006. I perioden 2007-2022 har det vært registrert midlere tettheter på 15-39 eldre laksunger per 100 m2, mens midlere tettheter av eldre aureunger har variert fra to til åtte individer per 100 m2. I Aura har det helt siden 2006 vært lave tettheter av eldre aureunger (10-30 individer per 100 m2), og svært lave tettheter av eldre laksunger (5-20 individer per 100 m2). Fysiske tiltak ved Kirkehølen og Maltsteinen i 2013 har gitt økt skjulkapasitet for større laksunger. Fra et førnivå på tre-fire egnete hulrom per arealenhet i tiltaksområdene, økte det til om lag 20 hulrom etter gjennomføring av tiltakene. I begge tiltaksområdene var det en betydelig nedgang i skjulkapasitet. I tiltaksområdet ved Kirkehølen skjedde nedgangen fram til 2015, da skjulkapasiteten stabiliserte seg på omtrent halvparten av nivået like etter tiltak. I tiltaksområdet ved Maltsteinen skjedde nedgangen fram til 2016, før skjulkapasiteten stabiliserte seg på omtrent en tredjedel av nivået like etter tiltak. Til tross for nedgang i antall hulrom etter gjennomførte habitattiltak, er skjulkapasiteten fortsatt høyere enn på de fleste andre undersøkte områder i Eira. Etter planen skal det gjennomføres kartlegging av tilløpsbekker i løpet av 2023, noe som vil gi et bedre grunnlag for å vurdere aktuelle habitattiltak

SHBG is an important factor in stemness induction of cells by DHT in vitro and associated with poor clinical features of prostate carcinomas.

Androgen plays a vital role in prostate cancer development. However, it is not clear whether androgens influence stem-like properties of prostate cancer, a feature important for prostate cancer progression. In this study, we show that upon DHT treatment in vitro, prostate cancer cell lines LNCaP and PC-3 were revealed with higher clonogenic potential and higher expression levels of stemness related factors CD44, CD90, Oct3/4 and Nanog. Moreover, sex hormone binding globulin (SHBG) was also simultaneously upregulated in these cells. When the SHBG gene was blocked by SHBG siRNA knock-down, the induction of Oct3/4, Nanog, CD44 and CD90 by DHT was also correspondingly blocked in these cells. Immunohistochemical evaluation of clinical samples disclosed weakly positive, and areas negative for SHBG expression in the benign prostate tissues, while most of the prostate carcinomas were strongly positive for SHBG. In addition, higher levels of SHBG expression were significantly associated with higher Gleason score, more seminal vesicle invasions and lymph node metastases. Collectively, our results show a role of SHBG in upregulating stemness of prostate cancer cells upon DHT exposure in vitro, and SHBG expression in prostate cancer samples is significantly associated with poor clinicopathological features, indicating a role of SHBG in prostate cancer progression

Clinical and pathologic characteristics for 117 patients with malignant prostate cancer.

<p>PSA, prostatic specific antigen.</p

DHT induces cell growth and clonogenicity in prostate cancer cell lines.

<p>(A) Cell growth curves show statistically significant difference in LNCaP cells with/without DHT treatment, but not in PC-3 cells (* means <i>P</i><0.05). (B) Representative photographs of colony formation in both cell lines demonstrate that more colonies were formed by 1 nM DHT treatment and even more colonies were obtained by 10 nM DHT treatment (bar scale: 50 mm). (C) Histograms of colony formation efficiency show statistically higher efficiencies in the cells treated with low concentration of DHT (<i>P</i><0.01), and even higher efficiencies in the cells by high concentration of DHT (<i>P</i><0.001). (D) Representative photographs for sphere formation for both cell lines in the cells with/without DHT treatment (bar scale: 50 µm). (E) Histograms for sphere formation efficiency show higher efficiencies in the cells added with 1 nM DHT (<i>P</i><0.05), and even higher efficiencies in the cells stimulated with 10 nM DHT (<i>P</i><0.01).</p

DHT upregulates AR expression and increases PSA secretion in LNCaP cells.

<p>(<b>A</b>) DHT upregulates AR expression in LNCaP cells in both time-dependent and concentration-dependent manners (left panel); there are also higher levels of PSA in the DHT treated cells revealed by the ELISA method (right panel). (<b>B</b>) Immunocytochemistry shows nuclear positivity of AR in LNCaP cells and its expression is upregulated by DHT treatment; but AR expression is negative in the PC-3 cells with/without DHT treatment (bar scale: 50 µm).</p