Identification of serum biomarkers for colon cancer by proteomic analysis

Colorectal cancer (CRC) is often diagnosed at a late stage with concomitant poor prognosis. Early detection greatly improves prognosis; however, the invasive, unpleasant and inconvenient nature of current diagnostic procedures limits their applicability. No serum-based test is currently of sufficient sensitivity or specificity for widespread use. In the best currently available blood test, carcinoembryonic antigen exhibits low sensitivity and specificity particularly in the setting of early disease. Hence, there is great need for new biomarkers for early detection of CRC. We have used surface-enhanced laser desorbtion/ionisation (SELDI) to investigate the serum proteome of 62 CRC patients and 31 noncancer subjects. We have identified proteins (complement C3a des-arg, α1-antitrypsin and transferrin) with diagnostic potential. Artificial neural networks trained using only the intensities of the SELDI peaks corresponding to identified proteins were able to classify the patients used in this study with 95% sensitivity and 91% specificity

The effects of taurine on repeat sprint cycling after low or high cadence exhaustive exercise in females

This study investigated the effects of taurine on repeated sprint exercise, performed after fixed incremental ramp exercise to exhaustion at isokinetic high (90 r/min) or low (50 r/min) cadences. In a double-blind, repeated measures design, nine females completed an incremental ramp test to volitional exhaustion, followed by 2 min active recovery and 6 × 10 s sprints on a cycle ergometer, in one of four conditions: high cadence (90 r/min) + taurine (50 mg/kg body mass); high cadence + placebo (3 mg/kg body mass maltodextrin); low cadence (50 r/min) + taurine; low cadence + placebo. Heart rate (HR) and blood lactate concentration B[La] were measured before and after the ramp test and after the sprints. Taurine lowered HR vs. placebo prior to the ramp test (P = 0.004; d = 2.1). There was an effect of condition on ramp performance (P < 0.001), with higher end-test power (d = 3.7) in taurine conditions. During repeated sprints, there was a condition × time interaction (P = 0.002), with higher peak sprint power in the placebo conditions compared to taurine (sprint 2–6; P < 0.05). B[La] was higher in taurine compared to placebo post-ramp (P = 0.004; d = 4.7). Taurine-lowered pre-exercise HR and improved incremental end-test power output, with subsequent detrimental effects on sprint performance, independent of cadence. Short endurance performance can be acutely enhanced after taurine ingestion but this effect might not be maintained across longer periods of exercise or induce the need for longer recovery periods

Varieties of living things: Life at the intersection of lineage and metabolism

publication-status: Publishedtypes: Articl

Current and prospective pharmacological targets in relation to antimigraine action

Migraine is a recurrent incapacitating neurovascular disorder characterized by unilateral and throbbing headaches associated with photophobia, phonophobia, nausea, and vomiting. Current specific drugs used in the acute treatment of migraine interact with vascular receptors, a fact that has raised concerns about their cardiovascular safety. In the past, α-adrenoceptor agonists (ergotamine, dihydroergotamine, isometheptene) were used. The last two decades have witnessed the advent of 5-HT1B/1D receptor agonists (sumatriptan and second-generation triptans), which have a well-established efficacy in the acute treatment of migraine. Moreover, current prophylactic treatments of migraine include 5-HT2 receptor antagonists, Ca2+ channel blockers, and β-adrenoceptor antagonists. Despite the progress in migraine research and in view of its complex etiology, this disease still remains underdiagnosed, and available therapies are underused. In this review, we have discussed pharmacological targets in migraine, with special emphasis on compounds acting on 5-HT (5-HT1-7), adrenergic (α1, α2, and β), calcitonin gene-related peptide (CGRP 1 and CGRP2), adenosine (A1, A2, and A3), glutamate (NMDA, AMPA, kainate, and metabotropic), dopamine, endothelin, and female hormone (estrogen and progesterone) receptors. In addition, we have considered some other targets, including gamma-aminobutyric acid, angiotensin, bradykinin, histamine, and ionotropic receptors, in relation to antimigraine therapy. Finally, the cardiovascular safety of current and prospective antimigraine therapies is touched upon

Effects of fluoxetine on functional outcomes after acute stroke (FOCUS): a pragmatic, double-blind, randomised, controlled trial

Background Results of small trials indicate that fluoxetine might improve functional outcomes after stroke. The FOCUS trial aimed to provide a precise estimate of these effects. Methods FOCUS was a pragmatic, multicentre, parallel group, double-blind, randomised, placebo-controlled trial done at 103 hospitals in the UK. Patients were eligible if they were aged 18 years or older, had a clinical stroke diagnosis, were enrolled and randomly assigned between 2 days and 15 days after onset, and had focal neurological deficits. Patients were randomly allocated fluoxetine 20 mg or matching placebo orally once daily for 6 months via a web-based system by use of a minimisation algorithm. The primary outcome was functional status, measured with the modified Rankin Scale (mRS), at 6 months. Patients, carers, health-care staff, and the trial team were masked to treatment allocation. Functional status was assessed at 6 months and 12 months after randomisation. Patients were analysed according to their treatment allocation. This trial is registered with the ISRCTN registry, number ISRCTN83290762. Findings Between Sept 10, 2012, and March 31, 2017, 3127 patients were recruited. 1564 patients were allocated fluoxetine and 1563 allocated placebo. mRS data at 6 months were available for 1553 (99·3%) patients in each treatment group. The distribution across mRS categories at 6 months was similar in the fluoxetine and placebo groups (common odds ratio adjusted for minimisation variables 0·951 [95% CI 0·839–1·079]; p=0·439). Patients allocated fluoxetine were less likely than those allocated placebo to develop new depression by 6 months (210 [13·43%] patients vs 269 [17·21%]; difference 3·78% [95% CI 1·26–6·30]; p=0·0033), but they had more bone fractures (45 [2·88%] vs 23 [1·47%]; difference 1·41% [95% CI 0·38–2·43]; p=0·0070). There were no significant differences in any other event at 6 or 12 months. Interpretation Fluoxetine 20 mg given daily for 6 months after acute stroke does not seem to improve functional outcomes. Although the treatment reduced the occurrence of depression, it increased the frequency of bone fractures. These results do not support the routine use of fluoxetine either for the prevention of post-stroke depression or to promote recovery of function. Funding UK Stroke Association and NIHR Health Technology Assessment Programme

NONEXERCISE REGRESSION-MODELS TO ESTIMATE PEAK OXYGEN-CONSUMPTION

599-60

Jaktforsøk på brunbjørn med hund - antall og hundetypens betydning for bjørnens fysiologi

Støen, O.-G, Le Grand, L., Thorsen, N.H., Sæbø, S., Rauset, G.R, Arnemo, J.M., Fuchs, B., Evans, A.L., Ahlquist, D. & Boström, R. 2018. Jaktforsøk på brunbjørn med hund - antall og hundetypens betydning for bjørnens fysiologi. NINA Rapport 1501. Norsk institutt for naturforskning. I Sverige felles det årlig over 200 bjørner. Jakt med hund er en vanlig jaktmetode og bruken av såkalte støverhunder har økt i omfang. I Norge er bruken av løs, på drevet halsende hund til jakt på bjørn ikke tillatt. Etter innføringen av lisensfelling på bjørn har det vært en diskusjon hvorvidt slike hunder også skal kunne tillates for bjørnejakt i Norge. Det har samtidig blitt stilt spørsmål om jakt ved bruk av støverhunder er mer stressende for bjørnen enn jakt med spisshunder. Stress kan vises i form av økt hjertefrekvens og kroppstemperatur. Økt hjertefrekvens kan sees på som en adaptiv respons til stress, mens økning i kroppstemperatur kan ha livstruende fysio-logiske konsekvenser. Fokuset i denne undersøkelsen har vært å undersøke hvordan jaktforsøk med ulike hundetyper og antall hunder påvirker bjørnens kroppstemperatur og hjertefrekvens. Vi simulerte ordinær jakt med hunder på bjørner utstyrt med GPS-halsbånd og biologgere. Vi sammenlignet den fysiologiske belastningen bjørnen opplever i løpet av et jaktforsøk, i løpet av året og i forhold til andre forstyrrelser, samt endring i bjørnens atferd i døgnene etter jaktforsøkene. Bjørnens fart og avstand til hunden påvirket både kroppstemperaturen og hjertefrekvensen hos bjørnene i løpet av et jaktforsøk. Hjertefrekvensen økte når hundene var nærmere bjørnen, og i jaktforsøk med to hunder økte dette mer enn i jaktforsøk med bare én hund. Hundetype i seg selv (spisshunder eller støverhunder) så ikke ut til å ha noen ytterligere effekt på bjørnens kroppstemperatur og hjertefrekvens når man tar hensyn til bjørnens fart og sammenligner bjørner i samme jaktsituasjon (antall hunder, avstand til hundene og lufttemperatur). Ser man hele jaktforsøket under ett, er bjørnens atferd forskjellig avhengig av hundetype. Spiss-hunder står i los med bjørnen i mye større grad enn støverhunder (hhv. 59% mot 30%), mens støverhunder jager etter bjørnen i større grad enn spisshunder (hhv. 59% mot 32%). Det er også en tydelig tendens at den fysiologiske belastningen, her målt som maksimal kroppstemperatur, kroppstemperaturbelastning over tid og gjennomsnittlig hjertefrekvens, avhenger av hundetype og antall hunder. Et jaktforsøk med to støverhunder har generelt en tendens til å resultere i større fysiologisk belastning enn et jaktforsøk med én spisshund. Frekvensen av hvor ofte bjørnen i løpet av resten av året opplever tilsvarende fysiologiske belastninger som i løpet av et jaktforsøk, viser tilsvarende tendenser. De fleste sammenligningene av jaktforsøk med forskjellig hundety-per og antall var derimot ikke statistisk signifikante, sannsynligvis pga. lavt og ubalansert utvalg. Det er derfor nødvendig med flere jaktforsøk og bedre balanse i antallet jaktforsøk før man kan konkludere med sikkerhet at det er klare forskjeller i fysiologisk belastning. Det var signifikant mindre fysiologisk belastende for bjørner å møte mennesker i skogen enn å bli jaktet på av hunder, men det var derimot ingen forskjell mellom jaktforsøkene og de mest belastende episodene i løpet av sommeren for alle tre mål på fysiologisk belastning. Det er allikevel verdt å merke seg at den høyeste kroppstemperaturen registrert var under jaktforsøkene, og at en tredjedel av bjørnene opplevde den høyeste kroppstemperaturen det gjeldende året under et jaktforsøk, og mer enn halvparten av disse kroppstemperaturene kan karakteriseres som overoppheting. Hundetypenes påvirkning av bjørnens atferd i løpet av jaktforsøkene er nok en viktig årsak til at jaktforsøk der to støverhunder ble benyttet sammenlignet med én spisshund generelt har en tendens til å resultere i høyere maksimal kroppstemperatur, større total temperaturbelastning og høyere gjennomsnittlig hjertefrekvens for bjørnen, samt fysiologiske tilstander som sjeldnere oppleves av de samme bjørnene i andre deler av året. Derimot ser det ikke ut til at hundetype og antall hunder gir forskjell i bjørnens hviletid, eller bjørnens forflytning, som ikke endret seg i døgnene etter jaktforsøkene