Bestandsovervåking av laks og sjøørret i elver på Sunnmøre høsten 2022

På oppdrag fra Lakseelvene på Sunnmøre, Hofseth Aqua AS og Statsforvalteren i Møre og Romsdal gjennomførte NORCE LFI bestandsovervåking i anadrome vassdrag på Sunnmøre høsten 2022. Dette var tredje av seks år i et overvåkingsprogram som inngår i prosjektet «Mer laks og sjøørret på Sunnmøre». I 2022 ble gytefisktellinger utført i 18 vassdrag, og ungfiskundersøkelser i syv vassdrag. 2022 var på Sunnmøre et år med relativt stort innsig av laks fra havet, og fangsten i sportsfisket var langt høyere enn året før. Gytefisktellingene viste at mengden gytelaks var over gytebestandsmålet i åtte av de undersøkte vassdragene; Tafjordelva, Stordalselva, Ørskogelva, Solnørelva, Norangdalselva, Bondalselva, Oselva og Åheimselva. I de store vassdragene Ørstaelva og Valldøla ble gytebestandsmålet imidlertid ikke oppnådd, mens laksebestandene i de mindre vassdragene Ramstaddalselva, Vikelva i Sykkylven og Barstadvikelva har vært svært fåtallige over tid. Beskatningen både i sjø og elv er betydelig redusert de siste årene, men i flere tilfeller har dette foreløpig ikke resultert i at laksebestandene har tatt seg opp. Oppdrettslaks ble registrert i kun to av vassdragene, og andelen oppdrettslaks i gytebestandene var lav. For sjøørret er bestandsstatus stort sett dårlig på Sunnmøre, men gytefisktellinger i 2022 viste at Norangdalselva, Austefjordvassdraget, Kilselva og Oselva har langt større sjøørretbestander enn de øvrige vassdragene. Tre av disse vassdragene har flere innsjøer på anadrom strekning, og dette er sannsynligvis en faktor som styrker sjøørretens overlevelse i møte med lakselus, predatorer og konkurranse med laks. Det har også vært en viss økning i antall sjøørret i enkelte andre vassdrag siden prosjektstart i 2020, men i en del elver er det år etter år svært lavt antall gytefisk. For de fleste vassdrag på Sunnmøre anbefales det å opprettholde fredningen av sjøørret inntil bestandene blir langt større enn i dag. Ved ungfiskundersøkelser ble det registrert betydelige forskjeller i tetthet av laksunger mellom vassdragene. Eidsdalselva har svært lav tetthet av laks, mens Aureelva har stabilt høy lakseproduksjon. I de øvrige elvene hvor det ble elfisket i 2022 (Norddalselva, Vikelva i Volda, Søre Vartdalselva, Kilselva og Oselva) var det moderat tetthet av laksunger, men i enkelte vassdrag avdekket undersøkelsene til dels store forskjeller mellom vassdragsdeler og mellom årsklasser. Tettheten av ungfisk var generelt betydelig lavere for ørret enn for laks, selv i vassdrag med mye voksen sjøørret.Bestandsovervåking av laks og sjøørret i elver på Sunnmøre høsten 2022publishedVersio

Habitatkartlegging i Ørskogelva i 2021

Denne rapporten sammenstiller resultatene av habitatkartlegging utført av NORCE LFI i Ørskogelva våren 2021 og høsten 2023. Habitat for laks og sjøørret, og menneskelige inngrep, ble kartlagt på hele anadrom strekning. Ørskogelva er i moderat grad påvirket av fysiske inngrep, med forbygninger i nedre del og langs jordbruksområder øverst som de største inngrepene. Forbygningene har innsnevret elvebredden og avstengt sideløp og flomsletter i disse områdene. Det er likevel totalt sett relativt gode habitatforhold for laks og sjøørret i elven. Det er relativt mange gyteområder med god spredning, og moderat mengde skjul for ungfisk. Elven kategoriseres dermed som høyproduktiv. Det foreslås å åpne et avstengt sideløp i øvre del av elven, samt å reetablere kantvegetasjon der det mangler trær langs elvebredden. Elvekraftverket Valgermo Giskemo reduserer vannføringen på en kort og bratt strekning helt øverst i Ørskogelva. Dette har i seg selv trolig liten betydning for anadrom fisk, men det anbefales å utrede risikoen for stranding av ungfisk på strekningen nedstrøms i forbindelse med driftsstans i kraftverket. I tillegg anbefales det å flytte grus fra kraftverkets inntaksdam til elven nedenfor, ettersom inntaksdammen reduserer transporten av gytegrus ned til anadrom strekning.Habitatkartlegging i Ørskogelva i 2021publishedVersio

Habitatkartlegging i Ørstavassdraget i 2022

Denne rapporten sammenstiller resultater av en habitatkartlegging utført av NORCE LFI i Ørstavassdraget sommeren og høsten 2022. Habitat og inngrep ble kartlagt på hele anadrom strekning, som inkluderer Ørstaelva, Åmdalselva, Storelva, Follestaddalselva, Steindøla og Rossåna. Produksjonen av laks og sjøørret i vassdraget er sannsynligvis betydelig redusert som følge av store fysiske inngrep. Dette har høyst sannsynlig medvirket til at bestandstilstanden er dårlig både for laks og sjøørret. I denne rapporten foreslås en rekke restaureringstiltak og habitattiltak for å bedre økologisk tilstand og øke fiskeproduksjonen. I Ørstaelva er mangel på gyteområder vurdert å være habitatflaskehalsen, og både gyteareal og totalt anadromt areal er her redusert som følge av forbygninger som avstenger sideløp og flomsletter. Det foreslås å gjenåpne et sideløp, å utvide hovedelven to steder, og å legge ut gytegrus for å bedre gyteforholdene. I Follestaddalselva er en 5,7 km lang strekning utrettet og sterkt kanalisert, og dette har redusert anadromt areal og skjultilgang for fisk betydelig. Mangel på skjul er vurdert å være habitatflaskehalsen i Follestaddalselva, men i øvre del av denne elven er mangel på gyteområder flaskehalsen. Det foreslås å utvide elvens bredde på hele kanalisert strekning, for å gjenskape naturtypiske habitater som høler, stryk og brekk, med større vanndekket areal og mer skjul for fisk. I tillegg vil utvidelse av elven redusere problemene med flomskade og ispropp. Det foreslås også å gjenåpne et sideløp og å justere en terskel. Alternative habitattiltak innenfor rammene av dagens kanalisering kan også vurderes. Sideelven Rossåna er bratt og har naturlig lite gyteareal. Nedre del er sterkt kanalisert, noe som har redusert anadromt areal og gytemuligheter. Det foreslås primært å utvide elveløpet nederst, men utlegg av stein og blokk er et mulig alternativ for å bedre gyteforhold og gi mer skjul for ungfisk nederst. Sideelven Åmdalselva er langt mindre inngrepspreget enn hovedelven. Elven har store og velegnede gyteområder, og mangel på skjul for ungfisk er habitatflaskehalsen. Ettersom dette er en naturlig situasjon, foreslås ikke tiltak for å øke skjulforekomsten. Det foreslås imidlertid å legge ut gytegrus på utløpet av Vatnevatnet, fordi utløpet og øvre del av elven er utrettet og kanalisert. I tillegg foreslås det å fjerne fire terskler nederst i elven og å restaurere en drenert myr. Steindøla, øverst i vassdraget, er i hovedsak stri, med mangel på gyteområder som en åpenbar habitatflaskehals. Dette er stort sett naturlig, men noen gyteområder er sannsynligvis forringet som følge av forbygninger. Det foreslås å fjerne én kort forbygning for å restaurere et gyteområde. I øvre del av Steindøla er elven slakere, med store gyteområder, men det er usikkert hvor mye laks og sjøørret som faktisk vandrer opp til disse områdene. Storelva, oppstrøms Vatnevatnet, er svært bratt, med mangel på gyteområder som den åpenbare habitatflaskehalsen. Et elvekraftverk reduserer vannføringen på de nederste 1,4 kilometerne, men denne strekningen er så bratt at laks og sjøørret trolig sjelden vandrer særlig langt opp i elven. Inntaksdammen til kraftverket er likevel i prinsippet et kunstig vandringshinder. Det foreslås at grus som samles opp i inntaksdammen flyttes til elveløpet nedstrøms dammen, for å bedre gyteforholdene.Habitatkartlegging i Ørstavassdraget i 2022publishedVersio

Kartlegging av sjøørretvassdrag i Volda i 2021

Fjordsystemet på Sunnmøre har en lang rekke vassdrag med bestander av laks og sjøørret. Sjøørretfangstene på Sunnmøre har blitt drastisk redusert siden 1990-tallet, og i dag er sjøørreten fredet i de fleste vassdragene i regionen. En rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (2022) antyder at tilstanden for sjøørret i fjordsystemet på Sunnmøre er blant de dårligste av samtlige fjorder i Norge, og gytefisktellinger de siste årene har bekreftet dette inntrykket (Kambestad & Furset 2020, Kambestad mfl. 2021). I enkelte elver tyder fangstreduksjon og gytefisktellinger på at bestandene er redusert med så mye som 90 % (Kambestad & Furset 2020). Lakselus antas å være en viktig årsak til den vanskelige situasjonen for sjøørret på Vestlandet (e.g., Vitenskapelig råd for lakseforvaltning 2022), men inngrep i vassdrag har også redusert mange sjøørretbestander betydelig. Vannkraft, gjødselutslipp, bekkelukkinger, kunstige vandrigshindre og elveforbygninger er bare noen av faktorene som reduserer anadromt areal og habitatkvalitet for sjøørret. I de store og mellomstore elvene møter sjøørreten ofte i tillegg sterk konkurranse fra laks, men sjøørret kan også gyte i små bekker og elver der det er lite eller ingen laks. De små vassdragene er derfor svært verdifulle for sjøørret, og selv små bekker kan være gytelokaliteter så lenge de har årssikker vannføring. Samtidig foreligger det ofte lite kunnskap om habitatkvalitet, inngrep og fisketetthet i små vassdrag der det ikke drives organisert fiske, og spesielt i små gytebekker er det gjort mye inngrep som reduserer tilgjengelig areal eller reduserer habitatkvaliteten for sjøørret (se f.eks. Hol et al. 2019, Pulg et al. 2011, Kambestad mfl. 2019). I nyere tid har kartlegging og restaurering av små sjøørretvassdrag fått økt oppmerksomhet i Norge, og håndbøker for vassdragsrestaurering og tiltak for fisk (e.g. Forseth & Harby 2013, Pulg mfl. 2018) benyttes nå flittig i små og store prosjekter landet rundt. På Sunnmøre er kunnskapen om små sjøørretvassdrag økende, gjennom folkeforskning i prosjektet «Mange bekker små» (https://mrfylke.no) og enkelte kartlegginger utført av konsulenter (e.g.. Hellen & Skår 2021a; 2021b). I prosjektet «Mer laks og sjøørret på Sunnmøre» kartlegger NORCE LFI inngrep, habitatkvalitet og fisketetthet i en lang rekke sjøørretvassdrag i perioden 2021-2025. I denne rapporten presenteres status og tiltaksforslag for 17 bekker og elver i Volda, kartlagt høsten 2021.publishedVersio

Impacts of predation by Eurasian otters on Atlantic salmon in two Norwegian rivers

1. The return of the Eurasian otter (Lutra lutra) to western Norway has sparked human–predator conflicts because otters prey on vulnerable Atlantic salmon (Salmo salar) populations. Although predation may not be the ultimate cause of salmon population declines, otters that kill adult salmon in rivers before they spawn impact the salmon spawning stock, with potential consequences for stock recruitment and ecosystem services (especially fisheries). 2. To gain insight into impacts of otter predation on salmon populations, we quantified the predation by otters on adult salmon in two rivers in western Norway using a combination of radiotelemetry and temperature loggers. We tagged 30 salmon in Aureelva and 30 salmon in Søre Vartdalselva, and tracked the salmon until they died or left the river. 3. This method identified the fates of 95% of tagged salmon. Estimated predation rates on adult salmon were 32% in Aureelva and 95% in Søre Vartdalselva. The salmon stock in Søre Vartdalselva was well below the spawning target, partly attributable to putatively additive mortality from predation by otters. Notwithstanding, we found no evidence that otters selectively killed salmon based on sex, length, health status, or activity level. 4. Salmon in Søre Vartdalselva had greater predation risk compared to salmon in Aureelva, possibly due to differences in habitat types such as availability of holding pools. The presence of more holding area in Aureelva probably provided predation refuges for adult salmon that buffered the effectiveness of otter predation. 5. Our findings emphasise that management decisions should be guided by riverspecific evaluations of impacts of predation on salmon. Otters are a very visible predator operating at the final phase of the life cycle before spawning, so predation is liable to be controversial given that salmon are now Red Listed in Norway. additive mortality, migration, selection, spawning, telemetrypublishedVersio

Improving Salmonid Monitoring by Nocturnal Counting in Rivers

Accurate abundance estimates are crucial for evidence-based fisheries management. In rivers, drift dive counting and electrofishing are commonly used for quantifying fish abundance. However, the likelihood that fish are detected by these counting methods is affected by a range of factors, with substantial potential implications for the outcomes. Fish behavior and distribution also differs with light intensity, yet diel variation in abundance estimates produced by common enumeration methods has received little attention. Here, we present a comparison of diurnal and nocturnal counts of the landlocked population of Atlantic Salmon Salmo salar, known as “småblank,” and Brown Trout Salmo trutta in a Norwegian river. Six drift dive transects and 12 electrofishing sites were surveyed at day and night in early autumn. During drift dives, småblank were exclusively observed at night. Brown Trout were observed by snorkelers both day and night but in significantly higher numbers at night (six times more Brown Trout per 100 m at night versus in the day). Catch per unit effort of backpack electrofishing was significantly higher at night than at daytime for both småblank and Brown Trout older than age 0 (202% and 108% higher, respectively). We argue that differences in drift dive counts were mainly caused by fish hiding in the substrate during the day and being more active at night, resulting in diel differences in detection rate. Further studies are needed to determine whether differences in electrofishing catches were caused by diel fish migrations or higher catchability at night.publishedVersio

Field report for snorkeling surveys and removal of escaped farmed salmon in 13 rivers in Iceland 2023

In August 2023, the aquaculture company Arctic Fish (Arctic Sea Farm) reported two small holes in one of its net-pens in Patreksfjörður in the Westfjords, Iceland. The Icelandic Food and Veterinary Authority estimated that about 3500 farmed salmon escaped from the net-pen. On assignment from the Directorate of fisheries in Iceland, NORCE LFI surveyed 13 rivers on the north and west coast of Iceland by snorkeling in September-October. The objective was to screen key segments of the rivers for farmed fish and remove as many as possible using spearguns, to limit negative impacts of farmed salmon spawning with wild salmon. Likely hotspots for occurrence of farmed salmon were chosen based on experience from Norway and guidance from local river owners and fishing guides. Escaped farmed salmon was found in 9 of the 13 rivers. A total of 79 farmed fish were observed, whereof 59 were caught, while 7 more were shot and wounded but managed to escape. The highest number of farmed salmon were found in Hrútafjarðará (34 observed, 32 caught). The farmed salmon were in general found in the upper reaches of the rivers, often in pools below rapids and waterfalls, or in association with holding pools/spawning areas together with aggregations of wild salmon. In some instances, farmed salmon were located more than 20 km upriver from the sea, demonstrating the possibility and motivation of the farmed salmon to migrate extensive distances up the rivers. All the surveyed rivers were considered suitable for performing snorkeling surveys, but varying visibility affected the possibilities to effectively observe and hunt farmed fish in the different rivers. The results suggest that snorkeling surveys and speargun fishing may be a useful approach to monitor and reduce the impacts of escaped farmed salmon in Icelandic rivers in case of future incidences.publishedVersio

Wild and farmed salmon (Salmo salar) as reservoirs for infectious salmon anaemia virus, and the importance of horizontal- and vertical transmission

The infectious salmon anaemia virus (ISAV) is an important pathogen on farmed salmon in Europe. The virus occurs as low- and high virulent variants where the former seem to be a continuous source of new high virulent ISAV. The latter are controlled in Norway by stamping out infected populations while the former are spreading uncontrolled among farmed salmon. Evidence of vertical transmission has been presented, but there is still an ongoing discussion of the importance of circulation of ISAV via salmon brood fish. The only known wild reservoirs are in trout (Salmo trutta) and salmon (Salmo salar). This study provides the first ISAV sequences from wild salmonids in Norway and evaluates the importance of this reservoir with respect to outbreaks of ISA among farmed salmon. Phylogenetic analyses of the surface protein hemagglutinin-esterase gene from nearly all available ISAV from Norway, Faeroe Islands, Scotland, Chile and wild salmonids in Norway show that they group into four major clades. Including virulent variants in the analysis show that they belong in the same four clades supporting the hypothesis that there is a high frequency of transition from low to high virulent variants in farmed populations of salmon. There is little support for a hypothesis suggesting that the wild salmonids feed the virus into farmed populations. This study give support to earlier studies that have documented local horizontal transmission of high virulent ISAV, but the importance of transition from low- to high virulent variants has been underestimated. Evidence of vertical transmission and long distance spreading of ISAV via movement of embryos and smolt is presented. We recommend that the industry focus on removing the low virulent ISAV from the brood fish and that ISAV-free brood fish salmon are kept in closed containment systems (CCS).publishedVersio

Improbable but true: the invasive inbreeding ambrosia beetle Xylosandrus morigerus has generalist genotypes

The wide distribution and dominance of invasive inbreeding species in many forest ecosystems seems paradoxical in face of their limited genetic variation. Successful establishment of invasive species in new areas is nevertheless facilitated by clonal reproduction: parthenogenesis, regular self-fertilization, and regular inbreeding. The success of clonal lineages in variable environments has been explained by two models, the frozen niche variation (FNV) model and the general-purpose genotype (GPG) model. We tested these models on a widely distributed forest pest that has been recently established in Costa Rica—the sibling-mating ambrosia beetle Xylosandrus morigerus. Two deeply diverged mitochondrial haplotypes coexist at multiple sites in Costa Rica. We find that these two haplotypes do not differ in their associations with ecological factors. Overall the two haplotypes showed complete overlap in their resource utilization; both genotypes have broad niches, supporting the GPG model. Thus, probable or not, our findings suggest that X. morigerus is a true ecological generalist. Clonal aspects of reproduction coupled with broad niches are doubtless important factors in the successful colonization of new habitats in distant regions.publishedVersio

Forekomst av smittsomme fiskepatogener hos villaks fra utvalgte elver på Sunnmøre i 2020

Det har vært nedgang i laksepopulasjonen i en rekke elver på Sunnmøre over flere år. I denne forbindelse ble prosjektet «Mer laks og sjøørret på Sunnmøre» etablert. Prosjektet er ledet av organisasjonen Lakseelvene på Sunnmøre og finansiert av Hofseth Aqua AS med flere offentlige bidragsytere. Et delmål i dette prosjektet var å undersøke smittestatus til laks i utvalgte elver. Denne undersøkelsen ble gjennomført som et pilotstudie av NORCE LFI i samarbeid med Universitetet i Bergen. Årsakene til nedgang i laksepopulasjoner i elvene på Sunnmøre kan være sammensatt og inkluderer redusert overlevelse i havet, menneskelig påvirkning på ferskvannshabitatet, overfiske og fiskeoppdrett (lakselus, rømt fisk, smittespredning). Både menneskelige aktiviteter og klimatiske variasjoner kan bidra til endringer av laksens ferskvannshabitat og miljøforhold som inkluderer vannstand og vannkvalitet i gyteelver. Slike endringer kan bidra til sykdomsutbrudd blant villaks i vassdrag som i verste fall kan ha bestandsreduserende effekt over tid. Alvorlige sykdomsutbrudd som kan ha negativ effekt på villakspopulasjoner kan forekomme dersom smittsomme fiskepatogener er til stede under ugunstige miljøforhold som gjør fisken særlig mottakelig for slike smittestoffer. Høsten 2020 ble det samlet inn villaks for å undersøke smittestatus i elver med både dårlig og god bestandstilstand. Dette inkluderer stamfisk brukt til kultiveringsformål i Bondalselva og Korsbrekkelva, samt stamfisk brukt i levende genbank fra Søre Vartdalselva, Norddalselva og Eidsdalselva. I tillegg ble det samlet inn villfanget parr fra de samme elvene (med unntak av Eidsdalselva). Det ble også samlet inn parr fra andre elver med dårlig eller ustabil bestandsstatus (Ramstaddalselva og Stordalselva) og parr fra elver med god bestandsstatus (Åheimselva, Vikelva, Aureelva og Ørskogselva). Det ble undersøkt totalt 44 stamlaks og 100 lakseparr fra disse nevnte elvene. I undersøkelsen er det rettet fokus mot et utvalg av smittsomme fiskepatogener som er kjent for å forårsake sykdommer i fiskeoppdrett i både sjø og ferskvann, men også andre patogener som kan forekomme hos vill laksefisk i norske vassdrag.publishedVersio