Insight Into the Anti-staphylococcal Activity of JBC 1847 at Sub-Inhibitory Concentration

Multidrug-resistant pathogens constitute a serious global issue and, therefore, novel antimicrobials with new modes of action are urgently needed. Here, we investigated the effect of a phenothiazine derivative (JBC 1847) with high antimicrobial activity on Staphylococcus aureus, using a wide range of in vitro assays, flow cytometry, and RNA transcriptomics. The flow cytometry results showed that JBC 1847 rapidly caused depolarization of the cell membrane, while the macromolecule synthesis inhibition assay showed that the synthesis rates of DNA, RNA, cell wall, and proteins, respectively, were strongly decreased. Transcriptome analysis of S. aureus exposed to sub-inhibitory concentrations of JBC 1847 identified a total of 78 downregulated genes, whereas not a single gene was found to be significantly upregulated. Most importantly, there was downregulation of genes involved in adenosintrifosfat (ATP)-dependent pathways, including histidine biosynthesis, which is likely to correlate with the observed lower level of intracellular ATP in JBC 1847–treated cells. Furthermore, we showed that JBC 1847 is bactericidal against both exponentially growing cells and cells in a stationary growth phase. In conclusion, our results showed that the antimicrobial properties of JBC 1847 were primarily caused by depolarization of the cell membrane resulting in dissipation of the proton motive force (PMF), whereby many essential bacterial processes are affected. JBC 1847 resulted in lowered intracellular levels of ATP followed by decreased macromolecule synthesis rate and downregulation of genes essential for the amino acid metabolism in S. aureus. Bacterial compensatory mechanisms for this proposed multi-target activity of JBC 1847 seem to be limited based on the observed very low frequency of resistance toward the compound

Characterization of the Fecal Microbiome from Non-Human Wild Primates Reveals Species Specific Microbial Communities

BACKGROUND: Host-associated microbes comprise an integral part of animal digestive systems and these interactions have a long evolutionary history. It has been hypothesized that the gastrointestinal microbiome of humans and other non-human primates may have played significant roles in host evolution by facilitating a range of dietary adaptations. We have undertaken a comparative sequencing survey of the gastrointestinal microbiomes of several non-human primate species, with the goal of better understanding how these microbiomes relate to the evolution of non-human primate diversity. Here we present a comparative analysis of gastrointestinal microbial communities from three different species of Old World wild monkeys. METHODOLOGY/PRINCIPAL FINDINGS: We analyzed fecal samples from three different wild non-human primate species (black-and-white colobus [Colubus guereza], red colobus [Piliocolobus tephrosceles], and red-tailed guenon [Cercopithecus ascanius]). Three samples from each species were subjected to small subunit rRNA tag pyrosequencing. Firmicutes comprised the vast majority of the phyla in each sample. Other phyla represented were Bacterioidetes, Proteobacteria, Spirochaetes, Actinobacteria, Verrucomicrobia, Lentisphaerae, Tenericutes, Planctomycetes, Fibrobacateres, and TM7. Bray-Curtis similarity analysis of these microbiomes indicated that microbial community composition within the same primate species are more similar to each other than to those of different primate species. Comparison of fecal microbiota from non-human primates with microbiota of human stool samples obtained in previous studies revealed that the gut microbiota of these primates are distinct and reflect host phylogeny. CONCLUSION/SIGNIFICANCE: Our analysis provides evidence that the fecal microbiomes of wild primates co-vary with their hosts, and that this is manifested in higher intraspecies similarity among wild primate species, perhaps reflecting species specificity of the microbiome in addition to dietary influences. These results contribute to the limited body of primate microbiome studies and provide a framework for comparative microbiome analysis between human and non-human primates as well as a comparative evolutionary understanding of the human microbiome

LncRNA-OIS1 regulates DPP4 activation to modulate senescence induced by RAS

Oncogene-induced senescence (OIS), provoked in response to oncogenic activation, is considered an important tumor suppressor mechanism. Long noncoding RNAs (lncRNAs) are transcripts longer than 200 nt without a protein-coding capacity. Functional studies showed that deregulated lncRNA expression promote tumorigenesis and metastasis and that lncRNAs may exhibit tumor-suppressive and oncogenic function. Here, we first identified lncRNAs that were differentially expressed between senescent and non-senescent human fibroblast cells. Using RNA interference, we performed a loss-function screen targeting the differentially expressed lncRNAs, and identified lncRNA-OIS1 (lncRNA#32, AC008063.3 or ENSG00000233397) as a lncRNA required for OIS. Knockdown of lncRNA-OIS1 triggered bypass of senescence, higher proliferation rate, lower abundance of the cell-cycle inhibitor CDKN1A and high expression of cell-cycle-associated genes. Subcellular inspection of lncRNA-OIS1 indicated nuclear and cytosolic localization in both normal culture conditions as well as following oncogene induction. Interestingly, silencing lncRNA-OIS1 diminished the senescent-associated induction of a nearby gene (Dipeptidyl Peptidase 4, DPP4) with established role

A Sensitive Alternative for MicroRNA In Situ Hybridizations Using Probes of 2′-O-Methyl RNA + LNA

The use of short, high-affinity probes consisting of a combination of DNA and locked nucleic acid (LNA) has enabled the specific detection of microRNAs (miRNAs) by in situ hybridization (ISH). However, detection of low–copy number miRNAs is still not always possible. Here the authors show that probes consisting of 2′-O-methyl RNAs (2OMe) and LNA at every third base (2:1 ratio), under optimized hybridization conditions, excluding yeast RNA from the hybridization buffer, can provide superior performance in detection of miRNA targets in terms of sensitivity and signal-to-noise ratio compared to DNA + LNA probes. Furthermore, they show that hybridizations can be performed in buffers of 4M urea instead of 50% formamide, thereby yielding an equally specific but nontoxic assay. The use of 2OMe + LNA–based probes and the optimized ISH assay enable simple and fast detection of low–copy number miRNA targets, such as miR-130a in mouse brain

Hjortevilt 1991–2016. Oppsummeringsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt

Solberg, E. J., Strand, O., Veiberg, V., Andersen, R., Heim, M., Rolandsen, C. M., Solem, M. I., Holmstrøm, F., Jordhøy, P., Nilsen, E. B., Granhus, A. & Eriksen, R. 2017. Hjortevilt 1991–2016: oppsummeringsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt. – NINA Rapport 1388. 125 s. Overvåkingsprogrammet for hjortevilt ble etablert av Miljødirektoratet i 1991 og har i hele løpe-perioden vært drevet av NINA. Hovedformålet for programmet er at det skal fungere som et økologisk varslingssystem og gi grunnlag for å vurdere utviklingen i ville hjorteviltbestander og deres naturmiljø ved hjelp av enkle data innsamlet fra utvalgte overvåkingsområder. I denne oppsummeringsrapporten gir vi en presentasjon av hvordan de mest sentrale overvåkingsparameterne for elg, hjort og villrein har utviklet seg i løpet av hele programperioden (1991-2016). I tillegg gir vi en generell vurdering av bestandsutviklingen på nasjonalt og regionalt nivå samt en grov oversikt over tilstand og utvikling i beitetilbud og beitetrykk på aktuelle trearter. Det vies ekstra oppmerksomhet til dataene og prosjektaktiviteten fra siste kontraktsperiode (2012-2016). Overvåkingsprogrammet har blitt gjennomført i samsvar med oppdragsgivers (Miljødirektoratet) spesifikasjoner. I siste kontraktsperiode ble det opprettet to nye overvåkingsområder for hjort. Disse er begge opprettet på Østlandet, der hjortebestandene er økende. I tillegg har vi etablert prøveflater for å overvåke utviklingen av lavbeitene på Hardangervidda. Dette ble gjort for å få bedre oversikt over hvordan denne ressursen varierer med villreinens bestandsstørrelse og bestandskondisjon. Vi gjennomførte også en undersøkelse av nøyaktigheten av dagens metodikk for aldersbestemmelse av eldre dyr basert på tannsnitt, og en undersøkelse av hvordan elg- og hjortebestandene har utviklet seg i antall og utbredelse siden slutten av 1800-tallet. I overvåkingsområdene for elg har det i hele overvåkingsperioden vært stor variasjon i bestandstetthet og bestandskondisjon innen og mellom bestander. I Oppland, Trøndelag og Nord-Norge har bestandene økt eller vært relativt stabile i perioden, mens Vestfold/Telemark og V-Agder har hatt en generell nedgang. I Hedmark viser bestanden store svingninger og har vært tilnærmet halvert og fordoblet i perioden. I siste delperiode er trenden negativ eller stabil i alle områdene med unntak for Nordland der bestanden er økende. Bestandstettheten, målt som antall felte dyr pr. km2 i siste delperiode, er lavest i Troms, Nordland, Vestfold/Telemark og Agder (0,20-0,25 elg felt pr. km2) og høyest i Nord-Trøndelag (0,40 elg felt pr. km2). I Oppland og Hedmark er tettheten i en mellomstilling (0,25-0,35). Til tross for stabil eller synkende bestandstetthet i de fleste områdene, er trenden i bestandskondisjon fortsatt negativ. Størst nedgang i hele overvåkingsperioden ser vi i de to sørlige bestandene. Her har slaktevektene sunket for alle kategorier dyr siden oppstarten av overvåkingen og det samme gjelder for rekrutteringsratene i Vest-Agder. I de siste to delperiodene er det imidlertid nedgangen i vekter og rekrutteringsrater i Hedmark og Nord-Trøndelag som har vært mest markert. I Oppland, Nordland og Troms er det også negative tendenser, men langt mindre påtagelig enn i de andre overvåkingsområdene. Tre overvåkingsregioner for hjort har vært inkludert i Overvåkingsprogrammet siden starten, Hordaland, Sogn & Fjordane og Sør-Trøndelag. I Hordaland har det over flere år blitt gjennomført en betydelig reduksjonsavskytning, noe som har gitt tydelig utslag i flere av overvåkingsparameterne. Kjønnsforholdet i bestanden har blitt mer hunndyrdreid og gjennomsnittsalderen blant bukkene er redusert. Det synes likevel som om de har greid å opprettholde aldersfordelingen blant kollene. Bestandsreduksjonen synes å ha bidratt til at den negative trenden i vekt-utviklingen for kalver og åringer nå er snudd. Også i Sogn & Fjordane og Sør-Trøndelag synes nå bestandene, vektutviklingen blant yngre dyr, aldersfordelingen blant eldre dyr og kjønnsforholdet å ha stabilisert seg. Basert på sett hjort-dataene er det likevel fremdeles høyere jakt-trykk på bukkene sammenlignet med koller og kalver. Resultatene for de to nye overvåkingsregionene, Oppland og Vestfold/Telemark, viser at hjorten her har svært gode vekstvilkår i disse områdene. Vektene for kalver og åringer ligger i dag stabilt på nivåer som de andre overvåkingsregionene må tilbake til starten av 1990-tallet eller tidligere, for å finne tilsvarende. Som forventet medfører dette også høy produktivitet blant de yngste kollene, der hele 54 % (Oppland) og 53 % (Vestfold/Telemark) av disse fødte kalv samme vår som de ble to år. Gjennomsnittsalderen for felte bukker to år og eldre er vesentlig høyere i Oppland og Vestfold/Telemark, enn i de tre andre overvåkingsregionene for hjort. Dessverre er datamaterialet for eldre dyr og for sett hjort foreløpig litt for tynt for å konkludere sikkert mht. trendutvikling. De ulike overvåkingsområdene for villreinen kan vise til stor variasjon i historiske utviklingstrender, beiteressurser og utfordringer knyttet til menneskelig press på leveområdene. Dette er avgjørende forhold å ta i betraktning når dagens bestandssituasjon skal vurderes. I siste delperiode ser vi vesentlig mindre variasjon i kalveproduksjonen (kalv pr. 100 simler og ungdyr) i overvåkingsområdene enn i tidligere i delperioder. Dette skyldes primært at enkelte områder som tidligere hadde lave verdier, har opplevd økende kalveproduksjon i siste periode, mens det motsatte har skjedd i områder med tidligere høye verdier. Økende trender ser vi spesielt i Setesdal-Ryfylke og i Rondane nord, mens den negative trenden fortsetter i Forollhogna og Knutshø. Setesdal-Ryfylke har tidligere vært igjennom perioder med høye bestandstettheter og tydelige negative effekter av dette, men bestandstettheten er siden vesentlig redusert. Også Snøhetta og Hardangervidda har opplevd kondisjonsøkning etter tidligere høye bestander og overbeiting, men her var trenden i kondisjonsparameterne negativ i siste delperiode. Dette kan forklares med at bestandsstørrelsene i disse to områdene igjen er økende. I likhet med bestandskondisjonen er variasjon i andelen eldre bukker mellom bestandene redusert i løpet av overvåkingsperioden 1991-2016. I dag ligger prosentandelen for bukker som er tre år og eldre på høsten omkring 15-20 % for alle overvåkingsområdene. Dette samsvarer godt med de respektive områdenes forvaltningsmål. For Svalbard viser tellingene at bestanden i Reindalen, Semmeldalen og Colesdalen har økt mer eller mindre sammenhengende siden 2010. Bestanden er nå av tilsvarende størrelse som ved kraftige bestandsreduksjoner etter 2000. Bestanden av rein på Svalbard er ikke gjenstand for bestandskontroll gjennom jakt slik som på fastlandet, men er ment å skulle variere fritt på bakgrunn av samspillet mellom bestandsforhold og miljømessige betingelser. I samarbeid med Landsskogtakseringen (NIBIO) har vi de siste to delperiodene taksert og overvåket beitetilbud og beitetrykk i alle skogområder i Norge. Takstene er av 5-års varighet, men med periodeinndeling som kun delvis overlapper med overvåkingsperioden. I tillegg har det vært endringer i innsamlingsmetodikk undervegs, med den følge at resultater fra 9. takst (2005-2009) kun er delvis sammenlignbare med resultater fra 10. (2010-2014) og 11. takst (2015-2019). Vi har derfor best kunnskap om forskjellene i beitetilbud og beitetrykk mellom regioner og i mindre grad innen regioner over tid. Basert på materialet vi så langt besitter ser vi en gradvis nedgang i beitetrykket, men ingen vesentlig økning i beitetilbudet av trær. Tilbudet av blåbærlyng er imidlertid økende. På regionalt nivå (hovedsakelig fylker) ser vi heller ingen store endringer i beitetilbudet, mens tendensen er at beitetrykket i deler av Sør- og Østlandet — der beitetrykket tidligere var svært høyt — nå er redusert. Resultatene er imidlertid fortsatt usikre og det endelige svaret på om beitesituasjonen i disse regionene har forbedret seg får vi først når 11. takst er avsluttet i 2019. Samlet sett viser resultatene fra overvåkingsprogrammet at det er stor variasjon i bestandstett-het innen og mellom områder for de ulike artene, mens bestandskondisjonen for det meste har vist en negativ trend. Den negative trenden har med visse unntak fortsatt i siste delperiode. Nedgangen i bestandskondisjon kan delvis forklares med høy bestandstetthet og stor konkur-ranse om matressursene, men manglende positiv respons etter vesentlig bestandsnedgang krever mer komplekse forklaringsmekanismer. For å bedre forstå disse mekanismene har vi igangsatt beiteovervåking i skog, og i siste delperiode også på Hardangervidda. Fordi vi så langt kun har beiteovervåkingsdata fra et fåtall år, må vi avvente ytterligere noen år før vi får sikrere indikasjoner på hvordan hjortedyra interagerer med beitegrunnlaget.Solberg, E. J., Strand, O., Veiberg, V., Andersen, R., Heim, M., Rolandsen, C. M., Solem, M. I., Holmstrøm, F., Jordhøy, P., Nilsen, E. B., Granhus, A. & Eriksen, R. 2017. Cervids 1991–2016: Summary report from The National Monitoring Program for Wild Cervids - NINA Report 1388. 125 pp. The National monitoring program for wild cervids (moose, Alces alces, red deer, Cervus elaphus, wild reindeer, Rangifer tarandus) in Norway was established in 1991. The program is funded by the Norwegian Environment Agency and has been carried out by the Norwegian institute for nature research (NINA). The monitoring is carried out in 19 monitoring regions distributed all over Norway (moose: 7, red deer: 5, reindeer: 7). The data collected during 26 years of monitor-ing represent a unique opportunity to study the development in population condition (or perfor-mance: carcass mass, fecundity and recruitment rates), population density and population struc-ture of a representative sample of populations of wild cervids. In this report, we show the development during the entire 26-year period, with emphasis on the results from the last contract period, 2012-2016. In the last contract period, we established two new monitoring regions for red deer in South-east Norway, where red deer populations are currently increasing. We also established a set of per-manent study plots for monitoring lichen height and coverage in the wild reindeer monitoring area of Hardangervidda. The intention is to get better overview of the distribution and development of lichen, the main food resource for wild reindeer during winter, and how this resource interacts with fluctuations in reindeer population size. In the last contract period, we also performed a study on the accuracy of age determination of cervids based on tooth sectioning, and a study of the spatial development of moose and red deer in Norway during the last 127 years. Since 1991, there has been large variation in moose density and condition among and within monitoring regions. In Oppland, Nord-Trøndelag and Northern Norway, moose density, as de-termined by the moose seen per hunter-day index, has increased or been relatively stable during the period, while it has decreased in Vestfold/Telemark and Vest-Agder. In Hedmark, the popu-lation density has been strongly fluctuating. The current trend (2012-2016) is stable or negative in all areas but Nordland, where density is increasing. Absolute density, as indexed by the harvest per km2, is currently lowest in Troms, Nordland, Vestfold/Telemark and Vest-Agder (0,20-0,25 moose killed per km2) and highest in Nord-Trøndelag (0,40 moose killed per km2). In Op-pland and Hedmark, the density is intermediate (0,25-0,35 moose killed per km2). The population condition (carcass mass, reproductive rates and recruitment rates) is still showing a negative trend despite stable or decreasing moose densities in most regions. During the last 26 years, we see the strongest decline in Vestfold/Telemark and Vest-Agder. Here, carcass masses have decreased in all sex and age classes and in Vest-Agder we also see a strong decline in recruitment rates as determined from the seen moose data. However, during the last two contract periods the decline in carcass masses and recruitment rates is stronger in Hedmark and Nord-Trøndelag. In Nord-Trøndelag, the population has for long been at a high density and that was until recently also the case in Hedmark. The trends in population condition are also negative in Oppland, Nordland and Troms, but less expressed than in the other monitoring re-gions. Until the last contract period, the monitoring program only included three monitoring regions for red deer: Hordaland, Sogn & Fjordane and Sør-Trøndelag. Since the start of monitoring in 1991, the population density of red deer has mainly increased in these regions while the carcass mass and fecundity rates from ovary sectioning has decreased. However, starting in the previous con-tract period (2007-2011) increased hunting quotas over several years have led to a substantial decrease in red deer density in Hordaland. Following the population decline, the population sex ratio has changed in direction of less and younger males, whereas the population age structure of females seems less affected. In addition, the population decline is associated with a stop in the negative trend seen in carcass mass of calves and yearlings for decades. Also in Sogn & Fjordane and Sør-Trøndelag, the previous strong increase in density stopped during the last contract period, and body mass, age structure and sex ratio are now relatively stable. In the two new monitoring regions for red deer, Oppland and Vestfold/Telemark, red deer density is low and the performance parameters are generally high. The carcass masses of calves and yearlings are currently at a high and stable level and comparative to carcass masses recorded prior to 1990 in the other monitoring regions. As expected, the good growth condition is associ-ated with high fecundity rates as approximately 54 % of all females produced a calf in the year that they turned 2 years old. This is way beyond the fecundity rates recorded in the other regions. Also the average age of harvested adult males is higher in these two than in the other three monitoring regions. Only five years of monitoring combined with a relatively marginal data set, makes it yet too early to detect any conclusive trends in performance over time in these regions. In the wild reindeer regions, we recorded less variation in calf production (calves per 100 females and yearlings) among regions than in previous contract periods. This is the result of increasing productivity in regions with previously low productivity, whereas the opposite has been the trend in several areas of previously high productivity. The negative trends continue in Forollhogna and Knutshø while the productivity rates increase in Setesdal-Ryfylke and Rondane nord. The herd in Setesdal-Ryfylke has previously experienced very high densities with strong negative effects on carcass mass and productivity. Following a substantial population reduction due to intensive harvest, this herd is again increasing. Snøhetta and Hardangervidda have previously experienced increasing performance after population reductions from high densities, but the trend in performance indices were negative in the last contract period. Possibly, this is due a current increase in density in these two regions, although from a quite low level. The reindeer herd in Svalbard is not managed through harvesting, as on the mainland, but fluc-tuates in accordance to density-dependent and -independent mechanisms. The herd in the monitoring area has increased almost continuously since 2010 and is currently at a level at which we previously have observed high mortality, low recruitment and collapsing density. During the last contract period, the recruitment rates have been relatively high and the mortality index low. Based on previous experiences and the current high density, however, we expect a significant population decline in the years to come. In addition to monitoring the population density and condition, we have during the last two con-tract periods, surveyed the browsing pressure and herbivore food supply (mainly browse) in Nor-wegian forests. This survey is conducted in collaboration with the National Forest Inventory in Norway and is based on surveying the vegetation on a large number of permanent study plots distributed over the entire forest covered part of Norway. The survey follows a 5-years cycle, but with a periodicity different from the cervid monitoring contract period. We have also have made several changes in the sampling methodology, with the consequence that we as yet have only few years of data from study plots that has previously been sampled with a comparative methodology. Based on the data available we see a slight decrease in browsing pressure at the national level, but no simultaneous increase in food supply. However, the coverage of bilberry bushes, an im-portant plant in the diet of moose and red deer, seems to increase. At the regional level, there are no strong changes in food supply, but a tendency for the browsing pressure to decrease in the southern and south-eastern parts of Norway. This corresponds to the areas where the population density and browsing pressure were previously very high, but where the population density has since been reduced. However, the results are still uncertain, given the short time series, and must await the final years of the 11th inventory cycle (2015-2019) to be more robust. In general, we find large variation in population density among and within regions for the different species while the population condition has mostly decreased. The negative trends have with some exceptions continued during the last contract period and can to some extent be explained by density-dependent food limitation. However, the lack of positive response in population con-dition after significant reductions in population density in several regions are asking for alterna-tive and possibly more complex explanations. To better understand these mechanisms, we have initiated the monitoring of food supply and browsing pressure, as well as a lichen survey on Hardangervidda in the last contract period. However, because the number of years with ade-quate data is low, we still have to wait for several more years before we can infer how wild cervids in Norway interacts with their food resources

Hjortevilt 1991–2021. Oppsummeringsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt

Solberg, E.J., Veiberg, V., Strand, O., Hansen, B.B., Rolandsen, C.M. Andersen, R., Heim, M., Solem, M.I., Holmstrøm, F., Granhus, A., Eriksen, R. & Bøthun, S.W. 2022. Hjortevilt 1991–2021: Oppsummeringsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt. NINA Rapport 2141. Norsk institutt for naturforskning. Overvåkingsprogrammet for hjortevilt ble etablert av Miljødirektoratet i 1991 og har i hele løpeperioden vært drevet av NINA. Hovedformålet er at programmet skal fungere som et økologisk varslingssystem og gi grunnlag for å vurdere utviklingen i ville hjorteviltbestander og deres naturmiljø ved hjelp av data innsamlet fra utvalgte overvåkingsområder. I denne oppsummeringsrapporten viser vi hvordan de mest sentrale overvåkingsparameterne for elg, hjort og villrein har utviklet seg i løpet av hele programperioden (1991-2021), med spesielt fokus på utviklingen i siste kontraktsperiode (2017-2021). I tillegg viser vi utviklingen i beitetilbud og beitetrykk på aktuelle tre- og andre plantearter i skog, og utviklingen i lavbeiteressursene på Hardangervidda og i Nordfjella villreinområde. I siste kontraktsperiode har vi også gjennomført flere delprosjekter med relevans for hjorteviltovervåkingen. Disse omfatter 1) vurdering av overvåkingspotensialet i fallviltmaterialet som innsamles i norske kommuner, 2) utredning av mulige metoder for rådyr-overvåking, 3) vurdering av samgangen mellom Overvåkingsprogrammet for hjortevilt og Hjorteviltregisteret, 4) evaluering av slaktevektdata for elg og hjort i Hjorteviltregisteret, og 5) kvalitetsvurdering av sett dyr-data i Hjorteviltregisteret. Resultatene fra disse delprosjektene rapporteres i denne rapporten. I overvåkingsområdene for elg har det i hele overvåkingsperioden vært stor variasjon i bestandstetthet og bestandskondisjon innen og mellom bestander. I siste kontraktsperiode har bestandstettheten vært relativt stabil i Nordland, Agder og Vestfold og Telemark, mens den er redusert i Troms, Trøndelag, Oppland og Hedmark. Bestandstettheten, målt som antall felte dyr pr. km2 i siste delperiode, er lavest i Troms, Vestfold og Telemark og Agder (0,15-0,25 elg felt pr. km2) og høyest i Trøndelag (0,40 elg felt pr. km2). I Nordland, Oppland og Hedmark er tettheten i en mellomstilling (0,25-0,35). Til tross for stabil eller synkende bestandstetthet i de fleste områdene, er trenden i bestandskondisjon fortsatt negativ. Størst nedgang i hele overvåkingsperioden ser vi i de to sørlige bestandene. Her har slaktevektene sunket for alle kategorier dyr siden oppstarten av overvåkingen, og det samme gjelder for rekrutteringsratene i Agder. I de siste to-tre delperiodene er det også nedgang i vekter og rekrutteringsrater i Nordland, Trøndelag, Oppland og Hedmark. I Troms er det også negative tendenser, men langt mindre uttrykt enn i de andre overvåkingsområdene. I siste kontraktsperiode var bestandskondisjon (slaktevekter og kalverekruttering) relativt stabil i overvåkingsområdet i Troms og Agder, mens det var en negativ utvikling i bestandskondisjon (slaktevekter og kalverekruttering) i Nordland, Trøndelag, Oppland, Hedmark og i Vestfold og Telemark. Hjorten fortsetter å øke sitt utbredelsesområde og er nå sannsynligvis vår mest tallrike hjorteviltart. I 2021 ble det felt over 50 000 hjort. De tetteste hjortebestandene finnes fremdeles på Vestlandet og i sørlige deler av Trøndelag, men bestandsveksten i deler av Sør- og Østlandet fortsetter. Hjorten overvåkes spesifikt i fem overvåkingsområder med ulik bestandshistorikk og bestands-status. Hjortebestandene i Innlandet og i Vestfold og Telemark kjennetegnes av moderat bestandsvekst de siste 10 årene, relativt balanserte kjønnsrater, høyt innslag av eldre hanndyr i uttaket, og ingen entydig vektreduksjon hos kalver og åringer. I områdene lenger vest og nord er vekstbetingelsene dårligere og kroppsvektene lavere. Overvåkingsområdet Vestland sør har hatt svært høye tettheter av hjort gjennom flere tiår, noe som resulterte i synkende vekter fram til ca. 2010, da bestanden ble redusert. Ny bestandsvekst siden 2015 har ikke ført til ytterligere vektreduksjon, og kraftig økning i avskytingen de siste årene kan ha stoppet bestandsveksten. Det er for tidlig å si om disse grepene også har resultert i en ny bestandsreduksjon. Også i Trøndelag og Vestland nord har det vært vesentlig reduksjon i slaktevekter siden 1990-tallet. I siste kontraktsperiode fortsatte den negative trenden i Vestland nord, i takt med fortsatt økende bestandstetthet. I Trøndelag ser det ut til at forvaltningen har lyktes med å gjennomføre en bestandsreduksjon, og vi registrerer ingen ytterligere negativ utvikling i slaktevekter. I begge bestander ser vi jevnere kjønnssammensetning i uttak og bestand, økt alder blant felte bukker, og økende andel kalv i jaktuttaket. De ulike overvåkingsområdene for villrein viser store variasjoner i utviklingstrender, beiteressurser og utfordringer knyttet til menneskelig press på leveområdene. I forrige kontraktsperiode ble det også påvist skrantesjuke (CWD) i Nordfjella villreinområde (i 2016), og det samme skjedde på Hardangervidda i 2020. Dette resulterte i en fullstendig sanering av bestanden i Nordfjella sone 1 i 2017-2018, og en stor økning i jaktkvotene på Hardangervidda (særlig bukkekvotene). Tiltaket på Hardangervidda er iverksatt for å øke tilgangen til prøvemateriale fra voksen bukk, hvor det er størst mulighet for å påvise CWD, samt for å redusere faren for spredning av sykdommen til andre bestander. På Hardangervidda har tiltaket så langt ført til sterkt redusert andel voksen bukk i bestanden, men kun en beskjeden reduksjon i bestandsstørrelse og kalvetilvekst. I flere av de andre overvåkingsområdene ser vi tendenser til redusert kondisjon og lavere andel kalv pr. simle/ungdyr. Dette gjelder både i Forollhogna, Knutshø, Rondane og Snøhetta. I Setesdal-Ryfylke er datagrunnlaget relativt dårlig, men kalvetellingene viser økt mellomårsvariasjon i kalveandelen. I flere områder har endret avskyting av voksen bukk og kalv ført til betydelige endringer i bestandens kjønns- og alderssammensetning i siste kontraktsperiode. I dag er pro-sentandelen bukker tre år og eldre omkring 10-20 % etter jakt i de fleste overvåkingsområdene. For Svalbard har reinsdyrbestanden i Reindalen, Semmeldalen og Colesdalen økt mer eller mindre eksponentielt siden 1990-tallet. Den store variasjonen i kalveproduksjon, overlevelse og bestandsstørrelse som har kjennetegnet svalbardreinen, har avtatt betraktelig i seinere år. Dette henger sammen med en gradvis økning i bærekapasiteten. Bestanden av rein på Svalbard kontrolleres ikke gjennom jakt, og varierer derfor naturlig som følge av samspillet mellom bestands-tetthet og miljømessige forhold. Basert på data fra Landsskogtakseringen har vi sett på utviklingen i beitetrykk og beitetilbud. Det høyeste beitetrykket på lauvtrær finner vi i dag i Oppland, Møre og Romsdal og Trøndelag. Oppland er også regionen med klart høyest beitetrykk på furu, etterfulgt av regionene Buskerud, Hedmark, Vestfold-Telemark og Østfold-Akershus. Den største økningen i beitetrykk ble regi-strert i Nord-Norge, Trøndelag og på Vestlandet. I alle landsdeler har det også vært en økning i dekningsgraden av blåbærlyng. Med unntak av Finnmark, har det vært en nedgang i omfanget av ungskog i alle landsdeler. Ungskog inneholder generelt sett et langt høyere tilbud av beitetrær og andre beiteplanter sammenlignet med eldre skog. Nedgangen i andel ungskog tilsier en generell reduksjon i skogens beitetilbud for hjorteviltet. På kort sikt er skogbruket den viktigste driveren av utviklingen i beitetilbud. Siden 2009 har det vært en betydelig økning i skogavvirkning innen mange av landets fylker. Dette forventes å øke omfanget av unge suksesjonstrinn og følgelig øke beitetilgangen i de kommende årene. Et prøveflatenettverk for lavbeitetaksering ble etablert på Hardangervidda i 2016, og siden i Nordfjella sone 1 i 2017 og sone 2 i 2018. Prøveflatene ble deretter retaksert etter to år i Nordfjella og etter fem år på Hardangervidda. Erfaringene er at lavdekning, lavhøyde og lav-dybde varierer mye mellom delområder, men at parameterverdiene har endret seg lite over tid. Et unntak er lavhøyden og lavdybden i Nordfjella sone 2, som tilsynelatende økte mye fra 2018 til 2020. I Nordfjella sone 1 så vi ingen tilsvarende økning, til tross for at villreinbestanden ble utryddet fra området i løpet av vinteren 2018. Sannsynligvis påvirkes lavbeiteressursene vel så mye av den romlige fordelingen av rein som av den absolutte bestandsstørrelsen, og både målefeil og værforhold kan ha påvirket de registrerte verdiene. Resultatene fra de uavhengige delprosjektene viser 1) at antallet fallvilt av elg, hjort og rådyr øker i takt med bestandsstørrelsen, og at fordelingen i grove årsakskategorier gir relevant informasjon om hva som forårsaker at hjortevilt dør utenom jakt. Manglende data på hva som legges ned av innsats, i ulike kommuner og mellom år, for å finne og rapportere fallvilt gjør det likevel utfordrende å bruke materialet i overvåkingssammenheng. Deler av problemet kan løses ved å utarbeide en felles instruks og at det gjennomføres kursing av fallviltpersonell og viltforvaltere i kommunene. 2) Rådyrovervåking i Norge har et stort forbedringspotensial. I rapporten peker vi på noen forbedringsmuligheter, men utredningen vil ikke ferdigstilles før i neste programperiode. 3) Samgangen mellom Overvåkingsprogrammet og Hjorteviltregisteret har i perioder vært utfordrende, men fungerer i dag bra. 4) Slaktevektdata samlet inn for elg og hjort utenfor overvåkingskommunene er preget av varierende kvalitet, men ikke verre enn at det er mulig å ‘rense’ materialet rimelig bra med enkle prosedyrer. I Hjorteviltregisteret bør det historiske slaktevektmaterialet renses for duplikater og andre feil, og erfaringene påpekt i rapporten bør utnyttes til å unngå tilsvarende feil i framtida. En opplagt forbedring vil være å knytte et unikt ID-nummer til alle individer som registreres i Hjorteviltregisteret. 5) De fleste kommuner med elg- og hjortejakt registrerer nå sine sett dyr-data i Hjorteviltregisteret, og kvaliteten på materialet synes å være rimelig bra. Dette gjelder både det historiske og det nye datamaterialet. Men det er fortsatt forbedringsmuligheter. De fleste elgjaktkommunene ser nå ut til å bruke den nye sett dyr-instruksen, mens kun et fåtall av hjortejaktkommunene synes å gjøre det samme. Gitt at dette stemmer, er det mange hjortejaktkommuner som fortsatt har en jobb å gjøre med å få jaktlagene til å endre til ny instruks