State of the art and the future of microbiome-based biomarkers:a multidisciplinary Delphi consensus

Although microbiome signatures have been identified in various contexts (ie, pathogenesis of non-communicable diseases and treatment response), qualified microbiome-based biomarkers are currently not in use in clinical practice. The Human Microbiome Action consortium initiated a Delphi survey to establish a consensus on the needs, challenges, and limitations in developing qualified microbiome-based biomarkers. The questionnaire was developed by a scientific committee via literature review and expert interviews. To ensure broad applicability of the results, 307 experts were invited to participate; 114 of them responded to the first round of the survey, 93 of whom completed the second and final round as well. The survey highlighted the experts’ confidence in the potential of microbiome-based biomarkers for several indications or pathologies. The paucity of validated analytical methods appears to be the principal factor hindering the qualification of these biomarkers. The survey also showed that clinical implementation of these biomarkers would only be possible if kitted and validated molecular assays with simple interpretation are developed. This initiative serves as a foundation for designing and implementing public-private collaborative projects to overcome the challenges and promote clinical application of microbiome-based biomarkers.</p

Understanding the link between obesity and headache- with focus on migraine and idiopathic intracranial hypertension

Abstract Background Obesity confers adverse effects to every system in the body including the central nervous system. Obesity is associated with both migraine and idiopathic intracranial hypertension (IIH). The mechanisms underlying the association between obesity and these headache diseases remain unclear. Methods We conducted a narrative review of the evidence in both humans and rodents, for the putative mechanisms underlying the link between obesity, migraine and IIH. Results Truncal adiposity, a key feature of obesity, is associated with increased migraine morbidity and disability through increased headache severity, frequency and more severe cutaneous allodynia. Obesity may also increase intracranial pressure and could contribute to headache morbidity in migraine and be causative in IIH headache. Weight loss can improve both migraine and IIH headache. Preclinical research highlights that obesity increases the sensitivity of the trigeminovascular system to noxious stimuli including inflammatory stimuli, but the underlying molecular mechanisms remain unelucidated. Conclusions This review highlights that at the epidemiological and clinical level, obesity increases morbidity in migraine and IIH headache, where weight loss can improve headache morbidity. However, further research is required to understand the molecular underpinnings of obesity related headache in order to generate novel treatments

Hjortevilt og mindre viltarters bruk av viltpassasjer på Rv3 mellom Løten og Elverum. Årsrapport 2021

Rød-Eriksen, L., Israelsen, M.F., Myran, I.W., Frassinelli, F., Meås, R., & Rolandsen, C.M. 2022. Hjortevilt og mindre viltarters bruk av viltpassasjer på Rv3 mellom Løten og Elverum. NINA Rapport 2190. Norsk institutt for naturforskning. Veier kan fragmentere landskapet og utgjøre en barriere for dyr som forsøker å krysse veien, spesielt hvis veien er inngjerdet. Antall viltpåkjørsler på vei har økt de siste 50 årene, og det er utviklet metoder for å forsøke å forhindre viltpåkjørsler. På større veier bygges ofte faunapassasjer hvor målet er å bidra til at dyr fortsatt kan forflytte seg over veien og samtidig redusere påkjørselsrisikon. Store deler av den nye Riksvei 3 mellom Løten og Elverum er inngjerdet. Det er opprettet flere faunapassasjer med formål om å sikre at vilt kan forflytte seg over veien. For å dokumentere bruk av passasjene satte NINA opp viltkamera på tre passasjer høsten 2020. Denne overvåkingen ble senere videreført i samarbeid med Statens vegvesen og Elgregion Mjøsa-Glomma. Målet med overvåkingen har vært å dokumentere spesielt elgens forflytning mellom områdene som nå er fragmentert av vei, og samtidig prøve ut hvor effektivt viltkamera er som overvåkingsmetode for faunapassasjer. I perioden november 2020 til april 2021 ble passasjene ved Smedbakken, Kjurrudalen og Kakkhella overvåket med henholdsvis fem, fire og to viltkamera. Bilder ble hentet inn av Statens vegvesen. Som et ledd i å forsøke å redusere ressursbruk og effektivisere viltkamerametodikken prosesserte NINA bildene ved hjelp av modeller for automatisk gjenkjenning av dyr. Observasjoner av dyr ble deretter verifisert manuelt, og resultatene sammenstilt deskriptivt for å gi innsikt i hvordan spesielt hjortevilt har benyttet seg av passasjene. Resultatene viste at elg benyttet passasjene i stor grad, hvor passasjen ved Smedbakken synes særlig viktig, trolig grunnet noe høyere elgtetthet i området. Rådyr ble også observert, da oftere ved Kjurrudalen enn de øvrige lokalitetene, noe som kan skyldes høyere tetthet av rådyr nærmere bebyggelse. Det var indikasjoner på økt bruk av passasjene i forbindelse med høst- og vårtrekk hos elg, men dette må bekreftes gjennom videre undersøkelser som dekker hele året. Alle arter var mest aktive ved passasjene på kveld, natt og morgen. Elg var mest aktiv mellom kl. 23 og 04, og passasjene synes å fungere godt til formålet innenfor dette tidsintervallet. Effekten av passasjene gjennom døgnet og året må derimot verifiseres mot påkjørselsdata i videre studier. En flaskehals for å ta i bruk viltkamera som et effektivt verktøy for å overvåke og dokumentere faunapassasjer har tidligere vært prosessering av store bildemengder. Vår studie tyder på at man med automatisk bildeprosessering kan redusere tidsbruken med opp mot 75 % sammenliknet med manuell prosessering, noe som gjør viltkamera til en kostnadseffektiv metode for overvåking av faunapassasjer.publishedVersio

ApoA-1 improves glucose tolerance by increasing glucose uptake into heart and skeletal muscle independently of AMPKα₂

Objective: Acute administration of the main protein component of high-density lipoprotein, apolipoprotein A-I (ApoA-1), improves glucose uptake in skeletal muscle. The molecular mechanisms mediating this are not known, but in muscle cell cultures, ApoA-1 failed to increase glucose uptake when infected with a dominant-negative AMP-activated protein kinase (AMPK) virus. We therefore investigated whether AMPK is necessary for ApoA-1-stimulated glucose uptake in intact heart and skeletal muscle in vivo. Methods: The effect of injection with recombinant human ApoA-1 (rApoA-1) on glucose tolerance, glucose-stimulated insulin secretion, and glucose uptake into skeletal and heart muscle with and without block of insulin secretion by injection of epinephrine (0.1 mg/kg) and propranolol (5 mg/kg), were investigated in 8 weeks high-fat diet-fed (60E%) wild-type and AMPKα2 kinase-dead mice in the overnight-fasted state. In addition, the effect of rApoA-1 on glucose uptake in isolated skeletal muscle ex vivo was studied. Results: rApoA-1 lowered plasma glucose concentration by 1.7 mmol/l within 3 h (6.1 vs 4.4 mmol/l; p < 0.001). Three hours after rApoA-1 injection, glucose tolerance during a 40-min glucose tolerance test (GTT) was improved compared to control (area under the curve (AUC) reduced by 45%, p < 0.001). This was accompanied by an increased glucose clearance into skeletal (+110%; p < 0.001) and heart muscle (+100%; p < 0.001) and an increase in glucose-stimulated insulin secretion 20 min after glucose injection (+180%; p < 0.001). When insulin secretion was blocked during a GTT, rApoA-1 still enhanced glucose tolerance (AUC lowered by 20% compared to control; p < 0.001) and increased glucose clearance into skeletal (+50%; p < 0.05) and heart muscle (+270%; p < 0.001). These improvements occurred to a similar extent in both wild-type and AMPKα2 kinase-dead mice and thus independently of AMPKα2 activity in skeletal- and heart muscle. Interestingly, rApoA-1 failed to increase glucose uptake in isolated skeletal muscles ex vivo. Conclusions: In conclusion, ApoA-1 stimulates in vivo glucose disposal into skeletal and heart muscle independently of AMPKα2. The observation that ApoA-1 fails to increase glucose uptake in isolated muscle ex vivo suggests that additional systemic effects are required