The Nature Index: A General Framework for Synthesizing Knowledge on the State of Biodiversity

The magnitude and urgency of the biodiversity crisis is widely recognized within scientific and political organizations. However, a lack of integrated measures for biodiversity has greatly constrained the national and international response to the biodiversity crisis. Thus, integrated biodiversity indexes will greatly facilitate information transfer from science toward other areas of human society. The Nature Index framework samples scientific information on biodiversity from a variety of sources, synthesizes this information, and then transmits it in a simplified form to environmental managers, policymakers, and the public. The Nature Index optimizes information use by incorporating expert judgment, monitoring-based estimates, and model-based estimates. The index relies on a network of scientific experts, each of whom is responsible for one or more biodiversity indicators. The resulting set of indicators is supposed to represent the best available knowledge on the state of biodiversity and ecosystems in any given area. The value of each indicator is scaled relative to a reference state, i.e., a predicted value assessed by each expert for a hypothetical undisturbed or sustainably managed ecosystem. Scaled indicator values can be aggregated or disaggregated over different axes representing spatiotemporal dimensions or thematic groups. A range of scaling models can be applied to allow for different ways of interpreting the reference states, e.g., optimal situations or minimum sustainable levels. Statistical testing for differences in space or time can be implemented using Monte-Carlo simulations. This study presents the Nature Index framework and details its implementation in Norway. The results suggest that the framework is a functional, efficient, and pragmatic approach for gathering and synthesizing scientific knowledge on the state of biodiversity in any marine or terrestrial ecosystem and has general applicability worldwide

Why Should We Preserve Fishless High Mountain Lakes?

High mountain lakes are originally fishless, although many have had introductions of non-native fish species, predominantly trout, and recently also minnows introduced by fishermen that use them as live bait. The extent of these introductions is general and substantial often involving many lakes over mountain ranges. Predation on native fauna by introduced fish involves profound ecological changes since fish occupy a higher trophic level that was previously inexistent. Fish predation produces a drastic reduction or elimination of autochthonous animal groups, such as amphibians and large macroinvertebrates in the littoral, and crustaceans in the plankton. These strong effects raise concerns for the conservation of high mountain lakes. In terms of individual species, those adapted to live in larger lakes have suffered a higher decrease in the size of their metapopulation. This ecological problem is discussed from a European perspective providing examples from two study areas: the Pyrenees and the Western Italian Alps. Species-specific studies are urgently needed to evaluate the conservation status of the more impacted species, together with conservation measures at continental and regional scales, through regulation, and at local scale, through restoration actions, aimed to stop further invasive species expansions and to restore the present situation. At different high mountain areas of the world, there have been restoration projects aiming to return lakes to their native fish-free status. In these areas autochthonous species that disappeared with the introduction of fish are progressively recovering their initial distribution when nearby fish-free lakes and ponds are available

Fiskebiologiske undersøkelser i Elgsjøen i Oppdal kommune, Trøndelag

Johnsen, SI. & Hesthagen T. 2020. Fiskebiologiske undersøkelser i Elgsjøen i Oppdal kommune, Trøndelag. NINA Rapport 1768. Norsk institutt for naturforskning. Elgsjøen i Oppdal kommune ble regulert for over 100 år siden. Fiskesamfunnet i Elgsjøen består kun av ørret, og det har ikke vært satt ut fisk siden 1977. I forbindelse med restaurering av dammen i perioden 2006-2013, ble vannstanden holdt permanent under HRV. I perioden 2006-2011 var vannstanden senket med 2,35 meter, mens vannstanden var noe ytterligere senket i 2012 og 2013. Denne nedtappingen førte til at det fra lokalt hold kom inn bekymringsmeldinger om ørretens muligheter til å vandre opp i gytebekkene om høsten. Det ble imidlertid observert ørret på gyteplassene hvert år i perioden 2006-2012, og senkningen i den perioden hadde der-med ikke fullstendig utestengt ørreten fra gyteplassene. Det kan imidlertid tenkes at en andel av ørreten ikke har klart å vandre opp til gyteområdene, da senkningen av Elgsjøen kan ha medført at kritiske passasjepunkt ble flere og lengre. Forholdene for oppvandring var trolig også noe forverret i 2012 og 2013, da vannstanden ble ytterligere tappet ned som følge arbeidet med dammen. Det har også vært antydet at de største negative effektene av senkningen kunne knytte seg til forhold i innsjøen. Nedtappingen kan ha medført at liten fisk har hatt begrensede skjulmuligheter gjennom hele året og dermed vært mer utsatt for predasjon fra stor ørret. Det ble derfor anbefalt at det burde gjennomføres et prøvefiske i Elgsjøen etter at rehabiliteringen av dammen var ferdig og forholdene hadde normalisert seg, for å se på bestandsforholdene og om enkelte årsklasser var redusert. Dette var bakgrunnen for at GLB v/Eidsiva forespurte NINA om å gjennomføre en fiskebiologisk undersøkelse i Elgsjøen. Undersøkelsen ble gjennomført den 28.-29. august 2018. Under prøvefisket var ørretbestanden i Elgsjøen dominert av fisk i aldersgruppene 2-4 år. Det ble fanget svært få individer eldre enn dette (7,6 %), og det ble kun fanget ett individ over 30 cm. Veksten til ørreten var moderat, med 4-5 cm i årlig tilvekst de første fem årene. Dietten var dominert av marflo og linsekreps. Under prøvefisket ble kun én av 92 ørret fanget pelagialt. Ørreten fordelte seg relativ jevnt langs bunnen ned til 12 meters dyp. Det er ingen klare indikasjoner på at den ekstraordinære nedtappingen i perioden 2006-2013 har ført til en redusert ørretbestand og et dårligere fiske. Rekrutteringen og næringsforholdene hos ørreten i Elgsjøen i dag synes å være gode, og det antas at eventuelle negative effekter av nedtappingen vil avta raskt i de nærmeste årene. Det er imidlertid noe usikkerhet rundt forekomst av skjoldkreps og om den ekstraordinære nedtappingen har påvirket bestanden av denne arten negativt. Basert på det usedvanlig lave innslaget av eldre fisk under prøvefisket i 2018, kan det synes som at fangsttrykket i Elgsjøen er noe hardt. For å følge opp dette videre fremover anbefales det å fortsette fangstregistreringen slik at man kan evaluere større endringer fortløpende. I tillegg bør det gjennomføres et nytt prøvefiske i perioden 2022-2023. Kvalitetselement fisk i tilløpsbekkene plasserer seg i tilstandsklasse god til svært god tilstand. Vurdering av kvalitetselement fisk i selve Elgsjøen har blitt vurdert etter garnfangster til tilstandsklasse god

Effects of epibenthic macropredators on community structure in an eutrophicated shallow water area, with special reference to food consumption by the common goby Pomatoschistus microps

Field manipulative cage experiments were performed on an unvegetated shallow water mudflat in the eutrophicated inner Oslo fjord. Exclosure and enclosure cages each covering an area of 0.6 m2, were maintained on the mudflat to protect infauna from epibenthic macropredators in general and for exposing the infauna to different densities of the common goby, Pomatoschistus microps, a common predator in the area. Predation effects were determined by comparing faunal composition and abundance inside and outside the cages after 2 1/2 months. Irrespective of the number of gobies in the cages only minor differences in faunal composition and abundance were found between cage and control. lt is therefore concluded that epibenthic macropredators in general and P. microps in particular do not crop infauna to an extent sufficient to alter faunal composition and to reduce abundance discernibly

Vannkjemiske og fiskebiologiske undersøkelser i Vikedalsvassdraget 1981-1982. Vannkvalitet og fiskedød våren 1982

Under snøsmeltingsperiodene i 1981 og 1982 ble det registrert fiskedød i Vikedalselva i Vindafjord kommune i Rogaland. I løpet av 95 dager våren 1982 ble det funnet 104 døde fisk (laks og sjøaure). 43% ble funnet i løpet av en 10 dagers periode. Høyest dødelighet fant sted noen dager etter laveste pH-måling (5,18). Vannkjemiske undersøkelser viser at vassdraget er ionefattig og surt. pH øker nedover i vassdraget (5,1-5,9). Forsuringen (tapet av alkalitet) er 15-25 mikroekv/l og størst i nedre deler av vassdraget, men virkningen på pH er størst i øvre deler fordi en her har lavest bufferevne. Grunnvannet viser ingen forsuring. Vassdraget mottar nedbør som i perioder er meget sur (pH 3,65) og i betydelige mengder. En beskjeden økning i tilførsler av sure komponenter kan medføre at vassdraget kan bli permanent surtStatens forurensningstilsy

Gaularvassdraget. Nedbør-, vannkjemiske og biologiske undersøkelser 1984

Gaularvassdraget i Sogn og Fjordane mottar i episoder sur nedbør. Nedbørfeltets geologi gir en forsuringsfølsom vannkvalitet, spesielt i de høyereliggende delene. Vassdraget er i dag lite forsuret, men det skal en meget liten økning til i sure tilførsler for at de øvrige deler av vassdraget. Ingen forsuringsskader er registrert på fiskebestandene i den lakseførende delen av elven, men leveforholdene er til tider meget dårlige i de øvre deler av vassdraget. Flere av ørretbestandene er forsuringsskadet, og i to vann er fisken dødd ut. Det er grunn til å anta at flere registrerte tilfeller av fiskedød i vassdraget skyldtes episoder med sterkt sur nedbør

Vikedalsvassdraget - nedbør-, vannkjemiske og biologiske undersøkelser 1981-1983

Vikedalsvassdraget i Ryfylke, Rogaland, mottar i episoder betydelige mengder meget sur nedbør. Forsuringsvirkningene er betydelige på grunn av lav bufferkapasitet. Sammenlikning av eldre og nye kjemiske data indikerer at det har skjedd en forsuring i vassdraget. pH endrer seg meget raskt i vassdraget ved stigende vannføring, kan synke med 0,6 enheter (5,5-4.9) (surheten firedobles) i løpet av 3 timer. Grunnvannet viser til dels en vannkvalitet tilsvarende overflatevannet for øvrig, men kan ha meget høye konsentrasjoner av aluminium. Klare forsuringsskader på evertebratfaunaen er påvist i de øvre deler av vassdraget og i betydelige elveavsnitt i de nedre delene. Fjellgardsvatn (den største innsjøen) har i dag en god fiskebestand, men er i fare når det gjelder ytterligere forsuring. Vannkvalitetsendringer i vassdraget synes å være hovedårsak til episodisk dødelighet og reduksjon av ungfiskbestanden av laks og sjøaur

Naustavassdraget. Nedbør-, vannkjemiske- og biologiske undersøkelser i 1985/86

Naustavassdraget i Sogn og Fjordane mottar episoder sur nedbør. De geologiske forholdene i store deler av nedbørfeltet gir en forsuringsfølsom vannkvalitet. Vassdraget er i dag lite forsuret, men det skal meget liten økning til i sure tilførsler for at store deler av vassdraget kan bli surt. Klare forsuringsskader på evertebratfaunaen er påvist i de øvre deler av vassdraget, spesielt i årene 1982-1984. Det ble ikke registrert forsuringsskader på fiskebestandene i den lakseførende delen av elven i 1985, men i 1983 manglet laksyngel helt. Leveforholdene for fisk er til tider dårlige i de øvre deler av vassdraget. I følge intervjuundersøkelser er flere fiskebestander forsuringsskadet.Statens forurensningstilsyn (SFT