Påverkar tida i beitesesongen avdråtten og mjølkekvaliteten hos geit på utmarksbeite?

Utmarksbeite har sannsynlegvis ikkje skulda for dårleg geitemjølkekvalitet i beitesesongen. Kvaliteten var vel så god på utmark som på innmark, og innhaldet av FFS var lågt både tidleg og seint i beitesesongen på begge beitetypane. Ysteeigenskapar var derimot betre i tidleg beitesesong

Bærekraftig verdiskaping i verdsarvområde

Lokal verdiskaping basert på utmarka i verdsarvområda Vestlandsk fjordlandskap kan ikkje sjåast isolert, men er tett knytt til heile samfunnsutviklinga på desse stadene. Det tradisjonelle landbruket i desse områda har skapt verdfulle naturgode som biologisk mangfald, opne turområde med høg rekreasjonsverdi, turstiar og anna. Fleire av desse naturgoda er viktige for reiselivsnæringa. Kulturlandskapet er også viktig for verdsarvstatusen i seg sjølv, ettersom dette er ein viktig del av kjerneverdiane til området (OUV). Utviklinga i landbruket gjer at tungdrivne areal også i verdsarvområda går ut av bruk. Opphøyr eller låg bruksintensitet går spesielt ut over utmarksressursane og dei seminaturlege naturtypane. Utmarka i Geirangerfjordområdet er særleg trua, da tradisjonell bruk med beiting, slått og hausting no i stor grad har teke slutt, og naturtypane gror att med buskar og kratt. Gjengroing fører til tap av variasjon, artar og økologiske funksjonar. Intensivering av landbruket vil også forringe naturverdiane og landskapskvalitetane. For at landbruket ikkje berre skal vere eit «kulisselandbruk», men vere del av eit berekraftig driftssystem, må tilgjengelege arealressursar på innmark og utmark nyttast til matproduksjon og andre livsviktige økosystemtenester. Gjeldande landbrukspolitikk, med mål om stordrift og effektivisering av matproduksjonen, er ei sterkare drivkraft enn dei tiltaka som er sett inn for å bremse og motverke at tungdrivne areal går ut av bruk i verdsarvområda. Den lokale turist- og reiselivsnæringa kan også hamne i noko av same marginaliserte situasjonen som landbruksnæringa fordi dei ikkje lenger er dei mest sentrale aktørane. Eksterne aktørar representert ved cruiseindustri, turbussar og storskala reisearrangørar er ofte i enda større grad premissleverandørar. Det trengs ei heilskapleg tilnærming for å løyse utfordringane. Ein prosess som forskyv maktbalansen frå eksterne aktørar innan masseturisme og i retning lokalt næringsliv og verdiskaping og som inkluderer innbyggjarane, krev nytenking, utvikling av nye forretningsmodellar og evne til gjennomføring gjennom demokratiske planprosessar. Av ulike konkrete verkemiddel som kan prøvast ut, men da helst som element i ein større endringsprosess, vil vi peike på særskilde landbrukspolitiske verkemiddel i retning sveitsisk modell, turistskatt, anna betaling for fellesgode og bygdeutviklingsprosjekt som kan gi auka tilflytting og ny næringsaktivitet. Dialog og partnarskapsbygging kan fremme ansvarleg medverknad. Forskingsbehova for verdsarvområda og tilsvarande område med store og unytta ressursar i utmarka er mange, og arbeidsgruppa si vurdering er summert og konkretisert i denne rapporten

Skogen som kollektiv ressurs og fristed på indre Helgeland 1850-1950

Fra gammelt har utmarksområdene på indre Helgeland fungert som basis for overlevelse for ulike grupper mennesker. Fra medio 1800-tallet begynte godseiere og staten å innskrenke de gamle rettighetene til bruk av skogen. Samtidig førte en liberal lovgivning til at engelsk kapital kjøpte opp store skogarealer og urskogene ble hogd og eksportert ut av regionen. Økonomisk regresjon og marginalisering av folks muligheter til å gjenoppta tidligere levemåter ble resultatet. Staten overtok de uthogde områdene, men begynte samtidig å forberede nye skogdrifter. I tida før andre verdenskrig ble et bureisingsfelt anlagt i Fiplingdal, hvor tilgangen til utmarksressursene ble begrenset i enda større grad enn tidligere. Staten vurderte stadig mer sine skoger som virkesressurser og mindre som høstingslandskap. Den storstilte satsingen på skogbruket tyder på at skogene egentlig tilhørte den voksende skogindustrien

Økonomi ved å ta i bruk jordbruksarealer ute av drift

I forbindelse med prosjektet «Bedre og økt beiting i Møre og Romsdal» (2016 -2018) har NORSØK arbeidet med ulike utfordringer knyttet til jordbruksarealer som har gått ut av drift. I denne publikasjonen ser vi nærmere på økonomiske konsekvenser av å ta i bruk jordbruksareal som har vært ute av drift. Vi har studert et tidligere jordbruksområde i Molde kommune i Møre og Romsdal, som er tatt i bruk til beiting. De økonomiske konsekvensene ved å ta i bruk slike arealer vil naturligvis variere mellom områder, gårder og år. Det er derfor ikke mulig å gi en «fasit» på hva det økonomiske resultatet blir ved å ta i bruk x-antall dekar dyrkamark eller beite i inn- eller utmark. Vårt mål er ikke å gi et eksakt svar, men å inspirere andre som vurderer lignende prosjekt

Storfe, driftssystem og klima

Del en: Storfe og andre drøvtyggere blir gjort til et klimaproblem til tross for at de har foredlet gras, skapt variasjon i landskapet og vært en viktig del av stoffkretsløpet i millioner av år. Driftssystem betyr mye for det totale utslippet av klimagasser fra melk- og kjøttproduksjon. Redusert utslipp av klimagasser fra storfe trenger en helhetlig tilnærming og forståelse for å unngå at utslipp flyttes til en annen sektor eller et annet land. Dagens offisielle statistikk over klimagassutslipp fra storfe gir ikke et dekkende bilde av samlede utslipp fra storfehold. Beregningsmodeller bør videreutvikles slik at de i større grad gjenspeiler ulike driftssystems netto utslipp av klimagasser. Del to: Storting og forbruker har mange målsettinger for norsk storfehold. Målsettinger som må sees i sammenheng med hverandre. Det er en utfordring at det som er bedriftsøkonomisk lønnsomt i mange tilfeller innebærer en intensivering av melk- og storfekjøttproduksjon som utnytter mindre av norske fôrressurser. Skal bærekraften til norsk storfehold økes og legitimiteten opprettholdes, må vi bruke våre egne gras- og beiteressurser på en langt bedre måte enn i dag. Dette blir en av våre mange utfordringer i «Det grønne skiftet» - hvor vekst og utvikling skal skje innen naturens tålegrenser

Utmark, settlement, marginality and power in medieval lowland England

This paper looks at utmark in medieval southern and eastern England, the uncultivated and thinly settled landscapes of which are largely lost to us today, transformed long ago into arable fields and settlements. It will consider the nature and extent of such ‘lowland utmark’, the use of the concept of marginality in understanding such land, and the factors which affected its development, persistence and transformation

Hva skjer i den nye lokale forvaltningsmodellen for verneområder? En forskningsstatus

Hva slags innflytelse får kommunene i den nye lokale forvaltningsmodellen for verneområder? Klarer Norge å innfri internasjonale forpliktelser med en slik modell? Hvordan blir rammene for naturbasert reiseliv med ny forvaltning? Finnes det spørsmål som forskerne ikke tar opp, men som bør tas opp? I desember 2012 møttes forskere med ulik bakgrunn til diskusjon med ansatte fra Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvaltning. Denne artikkelen oppsummerer de ulike forskningsprosjektene og diskuterer hvilke temaer og problemstillinger norsk samfunnsforskning er opptatt av ved den nye forvaltningsmodelle

Kvalitet av biff fra beite

Diekalvproduksjon på utmarksbeite kan gi like stor tilvekst og slaktevekt som tilsvarende produksjon på innmarksbeite. Begge beitetypene gav meget god kjøttkvalitet med kun små forskjeller i kvalitet mellom kjøtt produsert på inn- og utmark. Prosjektet er gjennomført av Nortura og Bioforsk med besetninger av forskjellige storferaser fra Lillehammer, Gausdal, Øyer og Ås

Storfe, driftssystem og klima

Del en: Storfe og andre drøvtyggere blir gjort til et klimaproblem til tross for at de har foredlet gras, skapt variasjon i landskapet og vært en viktig del av stoffkretsløpet i millioner av år. Driftssystem betyr mye for det totale utslippet av klimagasser fra melk- og kjøttproduksjon. Redusert utslipp av klimagasser fra storfe trenger en helhetlig tilnærming og forståelse for å unngå at utslipp flyttes til en annen sektor eller et annet land. Dagens offisielle statistikk over klimagassutslipp fra storfe gir ikke et dekkende bilde av samlede utslipp fra storfehold. Beregningsmodeller bør videreutvikles slik at de i større grad gjenspeiler ulike driftssystems netto utslipp av klimagasser. Del to: Storting og forbruker har mange målsettinger for norsk storfehold. Målsettinger som må sees i sammenheng med hverandre. Det er en utfordring at det som er bedriftsøkonomisk lønnsomt i mange tilfeller innebærer en intensivering av melk- og storfekjøttproduksjon som utnytter mindre av norske fôrressurser. Skal bærekraften til norsk storfehold økes og legitimiteten opprettholdes, må vi bruke våre egne gras- og beiteressurser på en langt bedre måte enn i dag. Dette blir en av våre mange utfordringer i «Det grønne skiftet» - hvor vekst og utvikling skal skje innen naturens tålegrenser

Storfe, driftssystem og klima

Del en: Storfe og andre drøvtyggere blir gjort til et klimaproblem til tross for at de har foredlet gras, skapt variasjon i landskapet og vært en viktig del av stoffkretsløpet i millioner av år. Driftssystem betyr mye for det totale utslippet av klimagasser fra melk- og kjøttproduksjon. Redusert utslipp av klimagasser fra storfe trenger en helhetlig tilnærming og forståelse for å unngå at utslipp flyttes til en annen sektor eller et annet land.Dagens offisielle statistikk over klimagassutslipp fra storfe gir ikke et dekkende bilde av samlede utslipp fra storfehold. Beregningsmodeller bør videreutvikles slik at de i større grad gjenspeiler ulike driftssystems netto utslipp av klimagasser. Del to: Storting og forbruker har mange målsettinger for norsk storfehold. Målsettinger som må sees i sammenheng med hverandre. Det er en utfordring at det som er bedriftsøkonomisk lønnsomt i mange tilfeller innebærer en intensivering av melk- og storfekjøttproduksjon som utnytter mindre av norske fôrressurser. Skal bærekraften til norsk storfehold økes og legitimiteten opprettholdes, må vi bruke våre egne gras- og beiteressurser på en langt bedre måte enn i dag. Dette blir en av våre mange utfordringer i «Det grønne skiftet» - hvor vekst og utvikling skal skje innen naturens tålegrenser