Lobbying Dynamics in Norwegian Energy Policy: Norwegian actors' engagement with the revised Renewable Energy Directive

Abstract

Denne oppgaven utforsker lobbystrategiene til norske aktører i sammenheng med EUs energi- og klimapolitikk, med et særlig fokus på revisjonen av fornybardirektivet (REDII). Lobbyvirksomhet spiller en viktig rolle i EUs beslutningsprosesser, og Norge, som står utenfor EU, men innenfor EØS, har en unik og kompleks posisjon. Norske aktører må navigere strukturelle begrensninger som følge av manglende formell representasjon i EUinstitusjonene, noe som gjør deres lobbyarbeid særlig interessant å undersøke. Oppgaven undersøker hvordan to ulike norske aktører, Statkraft, et statseid energiselskap, og ZERO, en miljøorganisasjon, arbeidet med RED II. Deres tilnærminger representerer ulike lobbystrategier formet av deres ressurser og interesser. Statkraft benyttet en fler-nivå strategi, hvor de både engasjerte seg gjennom den norske regjeringen og direkte mot EU-institusjonene i Brussel. Denne strategien reflekterer en proaktiv og profesjonalisert tilnærming med mål om å maksimere innflytelse på tvers av styringsnivåer. ZERO på sin side benyttet en mer reaktiv og nasjonalt fokusert strategi, og forholdt seg hovedsakelig til norske beslutningskanaler. Litteraturgjennomgangen belyser en økende profesjonalisering av norsk lobbyvirksomhet, særlig etter inngåelsen av EØS-avtalen, som har gitt insentiver for aktører utenfor EU til å søke innflytelse både nasjonalt og direkte mot EU. Det konseptuelle rammeverket bygger på tradisjonelle begreper innen lobbyteori, og vurderer hvordan organisatoriske ressurser og interesser påvirker strategiske valg. Studien er basert på en kvalitativ casestudie, hvor dokumentanalyse kombineres med semi-strukturerte intervjuer. Denne empiriske tilnærmingen viser hvordan de to norske aktørene benyttet svært ulike strategier i møte med RED II, noe som reflekterer både deres interne kapasiteter og de strukturelle rammene som følger av Norges tilknytning til EU gjennom EØS. Et sentralt funn er den doble rollen den norske staten spiller, både som en kanal for påvirkning og som en portvokter. I et bredere perspektiv på flernivåstyring, fremhever studien at tilgang på ressurser og organisasjonens interesser er avgjørende faktorer for hvordan aktører utenfor EU navigerer i EUs politikkutforming. Funnene bidrar til en dypere forståelse av dynamikken som preger ikke-medlemslands påvirkningsarbeid i møte med EU-lovgivning, gjennom både nasjonale og EU-relaterte lobbykanaler.This thesis explores the lobbying strategies of Norwegian actors in the context of European Union (EU) energy and climate policy, with a specific focus on the revision of the Renewable Energy Directive (RED II). Lobbyism plays a significant role in EU decision-making processes, and Norway, as a non-EU member, occupies a unique and complex position. Norwegian actors must navigate structural limitations due to their lack of formal representation within EU institutions, making their lobbying efforts particularly interesting to examine. The thesis investigates how two distinct Norwegian actors, Statkraft, a state-owned energy company, and ZERO, an environmental non-governmental organization, engaged with RED II. Their approaches exemplify different lobbying strategies shaped by their resources and interests. Statkraft adopted a multi-level lobbying strategy, engaging both the Norwegian government and directly with EU institutions in Brussels. This approach reflects a proactive and professionalized strategy aimed at maximizing influence across multiple governance levels. In contrast, ZERO employed a more reactive and nationally focused strategy, relying primarily on engagement through Norwegian policy channels. The literature review highlights the increasing professionalization of Norwegian lobbying practices, particularly following the EEA Agreement, which incentivized non-EU actors to pursue influence through both national and EU-level routes. The conceptual framework used in the study builds on traditional concepts of lobbying. It also considers how organizational resources and interests shape strategic choices. The study is based on a qualitative case study approach, combining document analysis with semi-structured interviews. This empirical approach reveals how the two Norwegian actors pursued very different strategies in relation to RED II, reflecting not only their organizational capacities but also the structural conditions created by Norway’s position in the EU. A key finding is the dual role of the Norwegian government as both a channel for influence and a gatekeeper. In a broader perspective of multi-level governance, the study emphasizes that access to resources and organizational interests are decisive in shaping how non-EU actors navigate EU policymaking. The findings contribute to a deeper understanding of the dynamics at play when actors from non-member states attempt to exert influence on EU legislation through both national and EU-level lobbying channels