De sanctificatione regum Olavi et Karoli: En komparativ analyse av fremstillingen til idealet av den hellige kongen i Historia Olavi og Historia Karoli Magni i 1100-tallets historiografiske, politiske og hagiografiske kontekst.

Abstract

Denne studien utforsker hvordan liturgien fremført på 1100- og 1200-tallet til ære for helgenkongene Olav den Hellige og Karl den Store reflekterer den historiske bakgrunnen som de oppsto i innenfor et komparativt perspektiv. Arbeidet anvender en close reading av deres to respektive «historiae», det vil si sangsyklus bestående av sanger innenfor rammeverket av tidebønnene og i tillegg messene. Dette liturgiske materialet knyttes opp til den historiografiske bakgrunnen tilknyttet kultene rundt de nevnte helgenkongene for å utvide og skape en mer holistisk fremstilling av disse figurene. Selv om historiaene kan fremstå som svært like på grunn av det tradisjonelle rammeverket av liturgien de fremføres i, viser det seg en del forskjeller i nærlesningen av materialet. Liturgien for Olav legger trykk på en kongsfigur som er ydmyk og lovlydig ovenfor Gud, og ikke minst en martyr. Olavsfigurens fremste oppgave som konge er å forkynne troen som en apostel, som leder til at han lider sitt martyrium i forsvar av troen. Denne figuren sammenfaller med det religiøs-politiske, gregorianske verdensbilde som erkebiskop Øystein Erlendsson og hans miljø rundt Nidaros erkebispedømme sto for: Kongen skal være ydmyk og samarbeidsvillig med kirken, og støtte opp under dens autonomi. Alle miraklene som omhandles skjer etter Olavs død, i kraft av hans status som helgen, som hjelper sitt folk. Olavsfigurens voldsbruk er nærmest ikke-eksisterende, og det er først etter Olavsfigurens martyrium at miraklene knyttes opp direkte til krigføring. Dette står i kontrast til voldsbruken som kommer frem i Karlsfiguren. Kulten rundt keiser Karl aksentuerer Karlsfigurens majestet og rettshåndhevelse som suveren dommer. Alle miraklene som finner sted rundt Karlsfiguren skjer for ham, som tilegner figuren en støtte gitt av Gud, samtidig som den visker ut skillet mellom den verdslige herskerfiguren og helgenfiguren av Karl. I Karlsliturgien møter vi en mye større legitimering av makt og voldsbruk som et verktøy for å innføre kristendommen enn i Olavsliturgien. For partiet rundt keiser Fredrik Barbarossa, blant annet med den svært politisk dynamiske erkebiskop av Köln, Rainald von Dassel, var det vesentlig å knytte keiserfiguren av Karl til den av Barbarossa. Liturgiens innhold viser seg å støtte keiserpartiets krav på herredømme over Nord-Italia i sin konflikt med pavekirken. I tillegg understreker liturgien det konservative, ottonsk-saliske gjensidige avhengighets- og samarbeidsforholdet mellom «regnum» og «sacerdotium», keiserriket og kirken, samt mellom keiseren og paven.This thesis explores within a comparative perspective how the liturgy performed in honour of the Saint-Kings Olaf Haraldsson and Charlemagne during the 12th and 13th centuries reflects the historical background in which they developed. The work utilises a close reading of these two saints’ respective “historiae”, i.e. the cycle of songs withing the framework of the Liturgy of the Hours and in addition, the Mass. This liturgical material is read in connection with the historiographical background of the cults surrounding these saint-kings to create a more holistic image of these figures. Even if the historias can appear quite similar because of the traditional framework of the liturgy they are performed in, a close reading of these materials elucidates plenty of differences. The liturgy in honour of Olaf articulates a kingly figure which is humble and law-abiding in the spiritual sense before God, and not the least a martyr. The figure of Olaf’s first and foremost task as king is to preach the faith as an apostle, which in turn allows him to suffer his passion as a martyr in defence of the faith. This figure reflects the religious-political, Gregorian world view which Archbishop Eystein Erlendsson and his milieu around the archdiocese of Nidaros stood for: The king should be humble and cooperative with the church and guard its autonomy. Furthermore, all the miracles which are sung takes place after his death, through his status as saint and happening for his people. Violence is next to non-existent, and it is only after Olaf’s martyrdom that two miracles are connected directly to the theme of war. This is in great contrast with the theme of violence in the historia for Charlemagne. The cult around Emperor Charlemagne accentuates the figure of Charlemagne’s majesty and law-enforcement as a supreme judge. All the miracles happening around figure of Charlemagne happen for Charlemagne, which presents him with God-given support, and erases the lines between the worldly ruler-figure and the saint-figure of Charlemagne. In the liturgy for Charlemagne, we find a greater legitimisation of the use of power and violence as a tool to instate Christianity than in the liturgy for Olaf. For the milieu around Emperor Frederick Barbarossa, amongst them the politically dynamic archbishop of Cologne, Rainald of Dassel, it was important to connect the figure of Charlemagne to that of Barbarossa. The liturgy shows itself to support the milieu around Barbarossa’ claims of lordship over Northern Italy in their conflict against the Pope in Rome. Furthermore, the liturgy supported the conservative, Ottonian-Salian mutual relationship of dependence and cooperation between “regnum” and “sacerdotium”, the Empire and the church, as well as between the Emperor and the Pope