Hus på tomgang undertittel: en undersøkelse av bygningsledighet i distrikte

Abstract

Bygningsmassen i Norge består av over fire millioner bygninger, men noen av disse står helt eller delvis uten å bli brukt. I mange tilfeller tar det lang tid før en bygning enten rives eller tas i bruk på nytt, og i mellomtiden blir den gående på tomgang. Når en bygning står ledig i lang tid oppstår det som kalles problematisk ledighet. I møte med fremtidens krav til bedre areal- og materialutnyttelse vil det være avgjørende å forlenge eksisterende bygningers levetid. Vi har gjort en undersøkelse av tre bygninger i Heim kommune for å forstå hvilke faktorer som hindrer effektiv gjenbruk av bygninger, og hvilke tiltak som er avgjørende for at bygninger får lengst mulig levetid. Dette for å forstå hvordan arkitekter kan bidra til bedre forvaltning av eksisterende bygningsmasse i distriktet. I oppgaven brukes aktørnettverksteori som et verktøy for å kartlegge aktører og deres påvirkning på ledige bygninger. Arkitekter har, som en aktør med relevant fagkompetanse, ikke bare et medansvar for det som bygges, men også for bygninger som allerede er oppført. Mange bygninger satt opp på 1950-tallet og tiårene etter nærmer seg en alder der vedlikehold, oppgradering eller annen form for adaptiv gjenbruk er nødvendig for å unngå rivning. Med evne til å analysere bygningers eksisterende kvaliteter og identifisere deres iboende potensial kan arkitekter være til hjelp. Vi har funnet ut at tiltak som er utviklet med kjennskap til bygningens opprinnelige funksjon og bygningens betydning for konteksten gir gode forutsetninger for å oppnå forlenget levetid for bygninger i distriktet. Dersom en klarer å finne passende tiltak for bygningene som nå står spesielt i fare for å bli problematisk ledige vil de kunne fortsette å være en del av den utnyttede bygningsmassen og ikke bli hus som går på tomgang.Norway's building stock consists of more than four million buildings, some of which are completely or partially unused. In many cases, it takes a long time before a building is either demolished or brought back into use, and in the meantime it remains idle. Problematic vacancy is the term used when a building remains empty for an extended period. To meet future demands for more efficient use of land and materials, it is essential to extend the lifespan of existing buildings. We conducted a study of three buildings in the municipality of Heim to understand the key factors that prevent buildings from being reused effectively, and the measures that are crucial for maximising their lifespan. The aim was to understand how architects can contribute to better management of the existing building stock in rural areas. Actor network theory is used as a tool to map the influence of various actors on vacant buildings. Architects, as an actor with relevant professional expertise, not only share responsibility for what is being built, but also for buildings that have already been established. Many buildings constructed in the 1950s and in subsequent decades are approaching an age at which maintenance, upgrading, or other forms of adaptive reuse will be necessary to avoid demolition. The analysis of existing qualities of buildings and identification of their inherent potential is a task suited to architects. Our research has shown that measures developed with knowledge of a building's original function and its significance in its local context can extend its lifespan. If suitable strategies can be implemented for buildings that are currently at high risk of becoming vacant, these buildings will be able to remain part of the utilised building stock rather than becoming vacant