Retten på en barndom uten vold, overgrep og omsorgsvikt

Abstract

Bakgrunn: Forekomsten av vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn er høy både globalt og i Norge. Dette medfører både samfunnet og barnet store helsemessige og økonomiske konsekvenser. Det setter strenge krav til helsesykepleiere som arbeider med barn og deres foreldre. Det handler om å umiddelbart melde fra til barnevernet, når det er grunn til å tro at et barn blir utsatt for vold. Etter loven kalles det opplysningsplikt. Forskning har imidlertid vist at helsesykepleiere kan føle seg usikre på samarbeidet med barnevernstjenesten og hvordan de skal reagere når de vet at et barn er utsatt for vold. Forskningsfeltet tyder videre på at temaet er lite studert i forhold til hvordan helsesykepleiere i Norge tolker og forholder seg til retningslinjene, og deres erfaringer med å benytte seg av opplysningsplikten. Hensikt: Få kunnskap og innsikt i hvordan helsesykepleierne erfarer og praktiserer opplysningsplikten til barnevernet. Dette i forbindelse med deres helsefremmende og forebyggende arbeid mot vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Metode: Studien er en kvalitativ intervjustudie. Den baserer seg på seks individuelle dybdeintervju av helsesykepleiere som arbeider i skolehelsetjenesten. Datamaterialet ble transkribert og analysen ble gjennomført ved hjelp av Braun & Clarke sin refleksive tematiske analyse. Resultater: Opplysningsplikten var noe alle helsesykepleierne hadde erfaring med. Bekymringssakene de stod i var komplekse, noe som gjorde vurderingsprosessen vanskelig. Psykisk vold ble sett på som en særlig utfordring å identifisere. De måtte balansere mellom hensynet til relasjonen med barnet opp mot deres ansvar i forhold til opplysningsplikten. Det var avgjørende å være på lag med foreldrene til barnet. Samarbeidet med barnevernet bydde på flere utfordringer hvor de ikke var delaktig i deres involvering og oppfølging i en bekymringssak. Terskelen til å sende en bekymringsmelding ble sett på som høy i praksis. Barnevernet ønsket at helsesykepleierne skulle utforske sakene selv, og at terskelen for å sende bekymringsmelding skulle være høy. Muligheten til å følge opp de utsatte barna ble sett på som sårbart på grunn av helsykepleiernes utilgjengelighet på skolene. Bekymringer ble dermed ikke fulgt opp, og det burde blitt meldt mer enn det var gjort. Konklusjon: Resultatene viser at selv om helsesykepleierne var klar over deres opplysningsplikt til barnevernet, lå det mer bak deres vurdering om å melde eller ikke. For å kunne være tilgjengelig og sikre tidlig identifisering, tyder det på et behov for flere helsesykepleiere i skolehelsetjenesten. Betydningen av et godt samarbeid med barnevernet og foreldrene til barnet er avgjørende for å styrke det helsefremmende og forebyggende arbeidet. Samarbeidet med barnevernet og uttalelsene om at terskelen skal være høy for å melde, kan tyde på at barnevernet mangler innsikt i helsesykepleiernes retningslinjer og deres rolle. Lav terskel tyder på et subjektivt begrep som tolkes forskjellig, noe som kan gjøre at helsesykepleierne utfører sin meldeplikt ulikt. Nøkkelord: Opplysningsplikt, vold, overgrep, omsorgssvikt, barn, helsesykepleier, forebygging, helsefremming, terskel, barnevern, nasjonale faglige retningslinjer og skolehelsetjenesteBackground: The prevalence of violence, abuse and neglect against children is high both globally and in Norway. This results in significant health-related and economic consequences for both society and the individual child. It places high demands on public health nurses (PHN’s) who work with children and their families. When there is reason to believe that a child is being subjected to violence, professionals are legally obligated to report it to child welfare services (CWS). This is referred to as the duty to warn. Research has shown that PHN’s may feel uncertain about how to collaborate with CWS and how to respond when they know a child is experiencing violence. Existing research further suggests that this topic has been unexplored in terms of how PHN's in Norway interpret and relate to the guidelines, and to their experiences with exercising their duty to warn. Purpose: To gain knowledge and insight into how PHN’s experience and practices their duty to warn concerns to the CWS. This was examined in the context of their health-promoting and preventive work against violence, abuse and neglect of children. Method: This study is a qualitative interview study based on six individual in-depth interviews with PHN’s working in the school health service. The data were transcribed, and the analysis was conducted using Braun and Clarke`s reflexive thematic analysis. Results: The duty to warn was something that all the PHN’s had experience with. The cases they were involved in were complex, which made the assessment process difficult. Psychological violence was seen as a particular challenge to identify. They had to balance maintaining the relationship with the child against their responsibility in relation to the duty to warn. It was crucial to be on the same page with the child’s parents. The collaboration with CWS presented several challenges where their involvement and follow-up in a case of concern was something that the PHN’s were not involved in. The threshold for submitting a report of concern was perceived as high in practice. The CWS often wanted the PHN’s to further investigate the cases themselves, and that the threshold for sending a report of concern should be high. The opportunity to follow up with children at risk was seen as vulnerable because the PHN’s were unavailable at the schools. Concerns were not followed up, and more reports should have been submitted than was actually done. Conclusion: The results show that even though the PHN’s were aware of their duty to warn CWS, there was more behind their assessment of whether or not to report. In order to be available and ensure early identification, there is a need for more public health nurses in the school health service. The importance of good cooperation with CWS and the children's parents was crucial to strengthening health promotion and prevention work. Statements that the threshold for reporting should be high may indicate that the CWS is lacking insight into the PHN’s guidelines and their role. Low threshold indicates a subjective concept that is interpreted differently, which may lead to variations in how PHN’s exercise their duty to warn. Keywords: Duty to warn, violence, abuse, neglect, children, public health nurse, preventing, health-promoting, threshold, child welfare, national clinical guidelines and school health servic