Underernæring hos pasienter med demens på sykehjem

Abstract

Bakgrunn: Stadig flere utvikler demens og får dermed behov for sykehjemsplass. Pasienter med demens er i risiko for underernæring. Hensikt: Hensikten med studien er å undersøke hvordan sykepleier kan bidra til forebygging av underernæring hos pasienter med demens på sykehjem. Metode: Dette er en systematisk litteraturstudie basert på systematiske søk i faglige databaser. Studien inkluderer åtte forskningsartikler. Resultat: Tre hovedfunn ble identifisert. 1) Sykepleiers kompetanse er avgjørende for å ivareta ernæring hos pasienter med demens. 2) Tverrfaglig samarbeid og samhandling med pasient og pårørende er viktig for forebygging, men preges ofte av dårlig kommunikasjon. 3) Individuell tilpasning og tilrettelegging rundt måltider virker positivt på forebygging, men tidspress gjør dette utfordrende. Konklusjon: Sykepleiere kan bidra til å forebygge underernæring ved å styrke sin kompetanse og sikre tilstrekkelig opplæring. God tverrfaglig samhandling, samt involvering av pasient og pårørende bidrar til en helhetlig tilnærming i forebyggingsarbeidet. Tid og bemanning må prioriteres for å sikre kvalitet og verdighet. Ved å tilrettelegge miljøet og måltider ut ifra individuelle behov, kan sykepleier møte pasienters ernæringsbehov på en bedre måte.Background: The growing prevalence of dementia is increasing the demand for long-term care placement. Residents with dementia are at heightened risk of malnutrition. Aim: The aim was to examine how nurses can contribute to the prevention of malnutrition among patients with dementia in nursing homes. Method: Systematic literature review based on structured searches in academic databases. The study includes eight research articles. Results: Three main findings were identified. 1) Nurses’ competence is crucial for maintaining nutrition in patients with dementia. 2) Interdisciplinary collaboration and interaction with patients and their next of kin is important for prevention but is often characterized by poor communication. 3) Individual adaptation and facilitation around meals appear to have a positive impact on prevention, but time constraints make this challenging. Conclusion: Nurses can contribute to prevent malnutrition by strengthening their competence and ensuring adequate training. Good interdisciplinary collaboration, as well as the involvement of the patient and their next of kin, contributes to a holistic approach to prevention. Time and staffing must be prioritized to ensure quality and dignity. By adapting the environment and meals to individual needs, nurses can better meet the patient´s nutritional needs