Faktorer for sosial deltakelse for mennesker med Parkinsons sykdom

Abstract

Hensikt: Halvparten av mennesker som lever med Parkinson sykdom oppgir at de unngår sosial deltakelse, og blir dermed ekskludert eller isolert fra samfunnet. Sosial tilhørighet anses som en av de største utfordringene knyttet til Parkinson. Sosial kontakt trekkes frem som faktor for å fremme mestring som forebygger ensomhet og sosial isolasjon. Det er fortsatt ingen medikamentelle intervensjoner som kan helbrede sykdommen, men man skal kunne leve et liv hvor man skal kunne delta på lik linje som andre. Oppgaven ble dermed utarbeidet med hensikt i å identifisere hemmende og fremmende faktorer som har betydning for den sosiale deltakelsen for hjemmeboende personer med Parkinson sykdom. Metode: Denne oppgaven er basert på en systematisk litteraturstudie med scoping review som metode. Litteratursøket ble utført i databasene Pubmed, Oria, Google Scholar og CINAhl. Tre kvalitative, og to kvantitative studier ble inkludert. Artiklene er analysert og vurdert knyttet opp til ergoterapeutisk teori for å belyse problemstillingen. Resultat: Funnene viser at sosial støtte i form av samfunn, familie og nabolag har sammenheng med økt sosial deltakelse. Sosialt samspill sammen med personer med samme diagnose fører til en fellesskapsfølelse som muliggjør sosial deltakelse. Faktorer som endring i identitet og hva man tidligere har mestret kan føre til aktivitetsprioriteringer som går på bekostning av sosial deltakelse for personer med Parkinson. Fysiske omgivelser og psykososiale faktorer har også en betydningsfull rolle i muligheten for deltakelse i samfunnet. Konklusjon: Denne studien viser at person ikke kan skilles fra sine sosiokulturelle omgivelser. Sykdommen i seg selv er ikke å regne som det mest belastende, det er de eksterne faktorene som følger med, følelsen av utenforskap, holdninger og de fysiske og psykiske barrierene. Det er hvordan samfunnet og omgivelsene håndterer sykdommen, som ofte kan være det mest utfordrende