Denne masteroppgaven har sett på tekster skrevet av fysioterapeuter som jobber med barn. Formålet med oppgaven er å undersøke hvilke bilder av barn, som fremkommer gjennom de tekstlige beskrivelsene av fysioterapeuters oppfølging av barn. Hovedspørsmålene er: hvilke kunnskaper og sannheter disse bildene bygger på, og mulige konsekvenser fysioterapeuters syn på barn, kan ha for de barn som de følger opp? Den teoretiske forankringen i oppgaven ligger innenfor sosialkonstruktivismen. Fysioterapeuters kunnskap blir i dette perspektivet sett på som sosialt konstruert. Det er valgt en kvalitativ tilnærming med diskursiv tekstanalyse inspirert av Laclau og Mouffes teorier. Gjennom nærlesing av fysioterapi fagbladet Barnestafetten, er ulike diskursive syn på barn lest frem. Diskursene er også sett i lys av Foucaults governmentality begrep. Resultatene viser at barn både med og uten funksjonsvansker blir knyttes til et bilde om at foreldre har et ansvar på å følge opp barnets bevegelsesutvikling. Dette ansvaret er knyttet opp til en kunnskapsdiskurs om at barn har et potensiale som de må få hjelp til ta ut, og at det ligger en potensiell patologisk risiko hvis foreldrene ikke følger opp fysioterapeuters anbefalinger. Barn uten funksjonsvansker blir samtidig beskrevet med en egen driv til å utvikle seg i eget tempo, mens barn med funksjonsvansker er fremstilt i et bilde på at de trenger funksjonelle, spesifikke treningsmål som de finner betydningsfulle for å utvikle seg. Fysioterapeuter jobber for å gjøre foreldre til eksperter på egne barn, men samtidig regulerer de foreldrenes handlinger, og dermed også barnas hverdag gjennom veiledning, kurs, informasjonsmateriell og kartlegginger. I diskusjonen stiller jeg spørsmål ved om denne kunnskapsformidlingen også kan bidra til å gjøre foreldrene mer avhengige av fysioterapeuten gjennom de bilder av barn som fysioterapeuter formidler
