Oppgaven omhandler overvektige personers erfaringer med trening. Det sees nærmere på hvordan trening foregår og gis betydning i et konkret behandlingsopplegg. Opplegget ledes av en fysioterapeut som tar utgangspunkt i det rådende kunnskapsgrunnlaget innenfor overvektsfeltet. Det innebærer at vektreduksjon er det sentrale effektmålet for alle deltakerne. Ved å anvende både fenomenologisk teori og kjønnsteori som sentrale fortolkningsrammer, er hensikten å få frem kunnskap som handler om mer enn målbare ”effekter” av treningen.
Undersøkelsen er forankret i en kvalitativ metodetradisjon. Dybdeintervjuer med fem kvinnelige og to mannlige gruppedeltakere utgjør forskningsmaterialet. Analysen er tematisk og organiseres i to hovedkapitler.
Resultatene viser at trening ikke erfares som noe som kan isoleres fra deltagernes øvrige erfaring med å være overvektige. Både forholdet til andre og tidligere erfaringer får betydning for hvordan treningen gjøres og oppleves. Erfaringene er individuelle i betydningen at den enkeltes livshistorie preger det som gir treningen mening. Samtidig er erfaringene med å gå ned i vekt vevd inn i kulturelle og kjønnede relasjoner. Både fysioterapeuten og de andre gruppedeltakerne bidrar til å skape en treningskultur der det å presse seg og oppnå resultater kommer i forgrunnen. Kvinnene opplever dette presset som slitsomt og ubehagelig. Enkelte får også smerter i kroppen i forbindelse med treningen, mens andre føler skyld og skam når de ikke innfrir forventningene. I tillegg uttrykker kvinnene at de har blitt avhengige av fysioterapeutens oppfølging når de trener. Til sammenligning, gir mennene uttrykk for å ha en mer selvstendig rolle i gruppen. De justerer både progresjonen og øvelsesutvalget på egenhånd, og hevder at fysioterapeutens tilstedeværelse ikke lenger har noen betydning for deres innsats. Kvinnene utrykker engasjement, tilhørighet og tilfredsstillelse ved å trene sammen med andre tykke, mens mennene inntar en slags ”ekspertposisjon” i gruppen og uttrykker uavhengighet til de andre. Mennene fremhever sine resultater som ”gode” og betegner flere av kvinnene som ”sutrekjærringer”. Kvinnene, på sin side, inntar ikke en kommenterende rolle overfor mennene.
Funnene viser at det er mange typer erfaringer som inngår i det å delta på trening. At treningen både innebærer avhengighet til fysioterapeuten, ubehag, smerter så vel som følelsen av tilhørighet og felleskap viser at det både kan være godt og vondt. Slike tvetydige erfaringer kan bidra inn i en diskusjon om vektreduksjon bør være det sentrale ”effektmålet” for alle deltakerne. Når de ”målbare” resultatene kommer i forgrunnen, bidrar det til å skape et ekstra stress og press for mange av deltakerne, noe som på sikt kan bidra til at de mister lyst og motivasjon til å fortsette treningen og derfor velger å slutte.
Oppgavens oppsummering er at vektlegging av ”effekt” når treningstiltaket skal vurderes må kompletteres med undersøkelser av overvektige trenedes egen meningsproduksjon i, og erfaringer med trening, samt de institusjonelle rammer og kjønnede forståelser som skapes og brukes
