Vannkjølt brannskilleduk

Hensikten med oppgaven var å finne ut om en vannkjølt duk kunne egne seg som brannskille. Det ble bestemt at de branntekniske egenskapene til en duk, levert av The HUB, skulle undersøkes. Polyesterproduktet ble valgt på grunn av dets egenskaper til å oppta vann. Forsøk i kvart skala ble kjørt tidlig for å bli kjent med duken. I denne testperioden viste det seg at duken klarte seg uten synlige skader. Det ble da bestemt å gå videre til testing i halvskala. Et halvskala ISO-rom ble konstruert inne i et fullskalarom. Ventilasjonsåpningen ble plassert inn mot bakveggen til fullskalarommet for å bytte ut bakveggen i testriggen med duk. Dette ble gjort for å sikre god tilgang for fukting og for å sette sikkerheten i høysete. For å ha muligheten til å kontrollere brannforløpet slik at temperaturene til en hver tid lå over ISO-kurven, ble det konstruert et etterfyllings system for brenselet. Med dette systemet ble det mulig å kontrollere arealet på brenselsoverflaten ved å justere væskenivået. Brenselskaret var formet som pyramide, og var plassert sentrert i halvskala ISO-rommet. Testene i halv skala ble kjørt med n-heptan som brensel. Alle tester i halv og full skala hadde hele tiden som formål at temperaturen skulle ligge over ISO-kurven (en standard temperatur-tid-kurve). Alle vellykkede tester hadde temperaturer som lå godt over dette gjennom hele brannforløpet. Det ble benyttet to forskjellige størrelser på duken i halvskala. Disse var 400 mm og 1000 mm brede, begge med en høyde på 1200mm. Begge dukstørrelsene klarte seg igjennom testene uten noen synlige skader. Varmestråling ble registrert med et strålefluksmeter sentrert over ventilasjonsåpningen. Strålefluksmetret hadde en vannrett siktelinje igjennom røyklaget mot duken. Seks termoelementer ble plassert i rommet, med tre forskjellige høyder (10, 20 og 30 cm fra taket). Termoelementene var fordelt i to grupperinger på hver side av brenselskaret, 30 cm fra hver kortside av rommet. Data ble logget og lagret med egnet utstyr. Det teoretiske vannbehovet for kjøling av duken ble beregnet ut fra et forventet strålefluksnivå på 140 kW/m2. Med denne forutsetningen ble vannbehovet 54 g/s m2. Under forsøkene ble det påført betydelige mengder vann, mange ganger teoretisk beregnet vannbehov. Testene som ble vektlagt i denne hovedoppgaven hadde en varighet på opptil 1 time. I halv skala ble det logget temperaturer opp mot 1100°C, samt et strålefluksnivå opp mot 125 kW/m2. Disse verdiene stemmer godt overens med de teoretiske beregninger som er gjort. Etter at testingen i halvskala var avsluttet med tilfredsstillende resultater, ble forberedelsene for testing i fullskala iverksatt. Det ble benyttet et modifisert fullskala ISO-rom på ResQ Sikkerhetssenter. Rommet har de samme målene, men er delt i to av en stålvegg. Dette fikk lite utslag for strålingen på duken da rommets lengde var den samme. Diesel ble benyttet som primærbrensel, men n-heptan ble tilført som sekundært brensel for å få ønsket strålefluksnivå i fullskala. Instrumenteringen var i hovedsak lik som i halvskala, bare oppskalert. Brenselskaret var et 200 liters oljefat delt i to på langs. Dette ble plassert med bredden mot lengderetningen i rommet. Et lignende etterfyllingssystem som for halvskala ble konstruert for å kontrollere brannforløpet i fullskala. Dette gjorde det også mulig å oppnå den ønskede varigheten på testene. Duken som ble testet i fullskala ble kjølt på en side, størrelsen på duken var 2400mm høy og 1200mm bred. Det ble oppnådd et strålefluksnivå opp mot 160 kW/m2, samt temperaturer opp til 1350 °C. I bergegningene som ble gjort i denne oppgaven ble det gjort tilnærminger som at diesel har tilnærmet like egenskaper som parafin og at emissiviteten er tilnærmet lik 1. Forsøkene viste at duken klarte seg igjennom testene uten synelige skader, og at duken egner seg som en del av et brannbegrensende system

Wild reindeer in Norway – population ecology, management and harvest

Wild reindeer in Norway, presently (winter 2005-06) numbering some 25 000 animals, are found in 23 more or less separated areas in the mountainous southern part of the country (see map in appendix). All herds are hunted and management is organized in close cooperation between owner organizations and state agencies. I will provide a historical review of the wild reindeer management and research in Norway and conclude with the present situation. We identify 3 types of wild reindeer on basis of their origin: (1) the original wild reindeer with minor influence from previous domestic reindeer herding activities (Snøhetta, Rondane and Sølenkletten), (2) wild reindeer with some influx of animals from past domestic reindeer herding in the area (Nordfjella, Hardangervidda, Setesdal-Ryfylke) and (3) feral reindeer with a domesticated origin (reindeer released or escaped from past reindeer husbandry units; Forolhogna, Ottadalen North and Ottadalen South, Norefjell-Reinsjøfjell and several smaller areas). In Norway, genetic origin (wild or domesticated), body size and reproductive performance of reindeer differ among areas. Feral reindeer have higher body weights and enjoy higher reproductive rates than their originally wild counterparts. These differences may partially be explained by differences in food quality and availability among the populations. However, there is a growing suspicion that other explanatory factors are also involved. Wild reindeer are more vigilant and show longer fright and flight distances than feral reindeer. Number of animals harvested was 4817, or ca. 20% of the total population in 2005, but varies between 40% in feral reindeer areas to below 20% in some of the "wild" reindeer areas. Causal factors behind this variation include differences in age at maturation, postnatal calf mortality and herd structure. The Norwegian Institute for nature research (NINA) in cooperation with the Directorate for nature management (DN) allocate considerable resources to monitoring 36 wild reindeer herds and pastures, especially winter pastures. A total of 8 wild reindeer areas are monitored annually (the monitoring program was initiated in 1991), recording calf recruitment rates in nursery bands in June/July from aerial photographs and herd composition from ground counts of rutting groups in September/October. Carcass weights and mandibles are sampled at regular intervals from harvested animals in the same areas in order to investigate reindeer body weight development. The botanical part of the monitoring program is concentrated on renewal growth of lichen in areas under variable reindeer grazing pressure, and annual measurements of radiocesium load in plants and reindeer meat from fall-out areas following the Chernobyl accident in 1986. Reindeer research relating to the wild reindeer herds in southern Norway is mainly conducted by NINA in Trondheim and the Biology Institute, University of Oslo. Most mountain ranges and wild reindeer populations in Norway are experiencing an increase and expansion of human use, including infrastructure such as road and power-lines, and private cabins, tourism/recreation, etc. Present research activities focus on wild reindeer area use, behaviour and activity budgets in selected areas on a 24 hour and a seasonal basis by use of GPS-technology. An important part of the ongoing projects emphasizes a close monitoring and investigation of reindeer behaviour and activity in relation to human activities and infrastructure. Furthermore, development and quality control of methods for measurement of response towards anthropogenic activities and population reproduction and early calf mortality are included in the research activities.Villrein i Norge; Populasjonsøkologi, forvaltning og jaktAbstract in Norwegian / Sammendrag: Villreinen i Norge utgjør i 2005-06 en vinterbestand på ca. 25 000 dyr fordelt på 23 stort sett isolerte villreinområder (kart i appendiks) som jaktelig sett forvaltes enkeltvis og i et samarbeid mellom rettighetshavere og statlige forvaltningsorganer. Presentasjonen gir en historisk fremstilling av villreinforvaltningen i Norge og den forskningsutvikling som ligger bak dagens situasjon. Vi har 3 typer villrein i Norge: (1) den opprinnelige med liten tamreininnblanding karakterisert ved områdene Snøhetta, Rondane og Sølenkletten, (2) villrein med varierende innslag av tamreinpåvirkning (Nordfjella, Hardangervidda, Setesdal-Ryfylke) og (3) villrein med tamreinopphav (dvs. forvillet tamrein; Forolhogna, Ottadalen Nord og Ottadalen Syd, Norefjell-Reinsjøfjell og en rekke mindre områder). Reinens kroppsvekter i kategori 3-områdene er vesentlig høyere enn de i kategori 1 og 2. Forskjeller i beiteforhold områdene i mellom er nok medvirkende årsak, men adferdsundersøkelser som omfatter vaktsomhetsadferd og frykt- og fluktadferd i ulike områder tyder på at vaktsomhet og aktivitetsmønster kan være andre viktige påvirkningsfaktorer. Avkastningen i form av felte dyr var i 2005 ca. 20% av samlet vinterbestand, men varierer mellom 40% i områder der kroppsvektene er store til under 20% der reinen har lavere kroppsvekter. Forklaringsfaktorer omfatter forskjeller knyttet til alder for kjønnsmodning og reproduksjon, postnatal kalvedødlighet og kjønns- og alderssammensetning i de ulike villreinområdene. Norsk villreinforvaltning i regi av Norsk institutt for naturforskning (NINA)/Direktoratet for naturforvaltning (DN) satser store ressurser på overvåkning av villrein og deres beiter, særlig vinterbeiter. Til sammen 7 spesielt utvalgte villreinområder overvåkes årlig (start 1991) med flyfotografering av fostringsflokker i juni/juli for å bestemme kalvetilvekst og bakkeregistreringer om høsten for å bestemme bestandsstruktur. Med jevne mellomrom innsamles også kjever og slaktevekter fra høstjakten for å vurdere reinens kondisjonsutvikling i overvåkningsområdene. I den botaniske del av overvåkningsaktivitetene måles gjenvekst av lav i områder utsatt for vekslende beitepress og radiocesiumbelastningen etter Tsjernobylulykken i 1986 i næringsplanter og i kjøttprøver fra felt villrein i de områdene som ble hardest rammet av nedfall. Villreinforskningen er særlig lokalisert til NINA og Universitetet i Oslo. Forskningsaktivitetene omfatter måling av reinens adferd og aktivitet gjennom døgnet og dyrenes sesongmessige områdebruk i relasjon til menneskelig infrastruktur i utvalgte områder ved hjelp av bl.a. GPS-instrumentering og utvikling og kvalitetskontroll av metodeverktøy til bestemmelse av reproduksjon og tidlig kalvedødlighet

Vedlikeholdsstudie av fiskal instrumentering i Statoil

Master's thesis in Technology and Operations managementPresise mengdemålinger av petroleumsproduktene som utvinnes på norsk sokkel er avgjørende, i særdeleshet de offisielle målingene som benyttes i forbindelse med kjøp, salg og beregning av skatter og avgifter, kalt fiskale målinger. For å etterleve myndighetskrav til usikkerhet i fiskale målinger må Statoil sette opp et drifts og vedlikeholds regime av de fiskale målestasjonene som er i stand til å balansere kostnader, kompetanse, utvikling og potensielle levetidsutvidelser. Målsetning har vært å gjennomføre en studie som kan belyse hvorvidt vedlikeholdet av fiskale instrumenter har utviklet seg i positiv eller negativ retning, og i hvilken grad det er relatert til de siste års forbedringstiltak. Driftshistorikk og vedlikeholdsdata for instrumentering på trykk, temperatur og væsketetthet er innhentet og analysert, deretter sammenlignet med innhold i tilsynsrapporter fra partnere og myndighetsorganer. Effekten av forbedringsarbeidet er drøftet ut i fra de funn som er avdekket i vedlikeholdsanalysene og tilsynsrapportene. Analysene peker i retning av at vedlikehold og driftsoppfølging for disse instrumentgruppene er godt ivaretatt, og at risikoen for udetekterte måleavvik over tid, med betydelig økonomisk tapspotensiale er liten. Dog er det vesentlige forskjeller i svikt frekvens mellom gruppene, et tegn som kan tolkes dithen at det er muligheter for å finjustere på vedlikeholdsintervall og aktiviteter for å oppnå større grad av drifts- pålitelighet. Det er også identifisert et forbedringspotensial i vedlikeholdsprosedyrene og praksis for rapportering og dokumentasjon. Vedlikeholdsanalysene avdekket også mulige kompetansegap. Innhenting og tolkning av informasjon i tilsynsrapporter underbygger de funn som ble avdekket i vedlikeholdsanalysen av instrumentering på trykk, temperatur og tetthet. Effekten av forbedringsarbeidet er i enkelte tilfeller vanskelig å måle fordi omstendighetene har endret seg, eller er i endring. Summen av funn i analyser og drøfting tyder likevel på at vi beveger oss i riktig retning, men at det fulle potensiale i forbedringstiltakene ennå ikke er hentet ut

Akustisk fangstovervåking i not – Utfordringer og løsningsforslag til bedre metodikk

publishedVersio

Muligheter og utfordringer i forbindelse med videre utvikling av Tilstandsbasert Vedlikehold på Ula og Tambar

Master's thesis in Offshore technology : industrial asset managementTilstandsbasert vedlikehold er gjennom de siste årene blitt en foretrukket type vedlikehold hvor målet er å utføre vedlikehold når det er nødvendig. Ved en suksessfull utførelse av tilstandsovervåking og tolking av data så vil det kunne oppnås mindre nedetid på utstyr, bedre planlegging av jobber, mindre kalenderbasert vedlikehold og ikke minst mindre korrektivt vedlikehold. På Ula og Tambar installasjonene blir en begrenset del av vedlikeholdet utført som en konsekvens av tilstandsovervåking. Dette tilstandsbaserte vedlikeholdet er hovedsakelig basert på vibrasjonsmålinger, oljeanalyser og termografi. Formålet med denne oppgaven er å se på mulighetene og utfordringene i forbindelse med å utvide bruken av tilstandsbasert vedlikehold på Ula og Tambar installasjonene. Ula ble bygget og installert i 1985-86 og er dermed ikke utrustet med all den instrumenteringen som er nødvendig for å kunne utføre en god tilstandsovervåking. Det er gjennom årene som har gått etter at Ula ble satt i drift blitt utført utskifting av både utstyr og instrumentering, fortsatt uten at det har blitt fokusert noe særlig på muligheter for tilstandsovervåking. Forskjellige sider ved vedlikehold, tilstandsbasert vedlikehold og tilstandsovervåking blir beskrevet. Det blir også tatt en gjennomgang av prosessen fra å måle prosessvariabler til tolkingen av data og beslutningstaking. Datasikkerhet er noe som blir vektlagt i denne prosessen. Teori rundt metoder og anvendelser av tilstandsovervåking som vil være aktuelle for Ula og Tambar blir beskrevet sammen med anbefalinger for mulig bruk av disse metodene. Innsamling av nødvendig data er blitt hentet inn fra databaser, rapporter, vedlikeholdsprogram og gjennom intervjuer og samtaler med personell både internt i BP og fra eksterne firma. Denne informasjonen er blitt benyttet for å finne områder hvor det vil være fornuftig å benytte seg av tilstandsbasert vedlikehold. Oppgaven konkluderer med at det først og fremst må etableres en strategi for tilstandsbasert vedlikehold og tilstandsovervåking. Basert på denne må det etableres rutiner og prosedyrer som beskriver de forskjellige arbeidsprosessene med å implementere og utføre tilstandsovervåking og tilstandsbasert vedlikehold. Det må også legges opp til en standardisering av enkelte av verktøyene og leverandørene som brukes innen tilstandsbasert vedlikehold i samarbeid med andre produksjonsanlegg innen BP Norge

Årsyngel av brisling i fjordene på Vestlandet og i Trøndelag høsten 1975

Prognoses for catch of sprat in 1976 in different fjords of western Norway are presented. The prognoses are based on indices of abundance of 0-group sprat calculated from echo recordings obtained on a survey in October-November 1975 by R. V. "Johan Hjort". The echo signals are processed by a computer system, and a relative measure of sprat density per distance travelled, combined with the area of each fjord, provides the abundance index. This index reflects the abundance of sprat available to the fishery 6 -8 months later