The Community of Førresfjorden and the Kielland disaster in 1980

Artikkelen belyser hvordan lokalsamfunnet Førresfjorden håndterte Kielland-ulykken 27. mars 1980. Det omkom 123 oljearbeidere i ulykken. Syv av dem kom fra Førresfjorden. Presten, menigheten, naboer og familie ga bistand og støtte etter ulykken. Det var ikke tradisjon for krisehjelp fra offentlige myndigheter og skolen. Artikkelens kildegrunnlag er intervjuer utført nesten 40 år etter supplert med skriftlige kilder. Metoden er polyfon og mikrohistorisk.publishedVersio

"Overtroen er stor blant viddenes folk."

Filmer som Veiviseren (1987) og Kauto - keino-opprøret (2008) har bidratt til større bevissthet om det samiske både blant nordmenn og samer, og til dels også internasjonalt. De formidler et samisk perspektiv på egen kultur, identitet, historie og religion, i tråd med pågående identitetspolitikk. Representasjon av samer i norsk film strekker seg imidlertid helt tilbake til stumfilmens dager de første tiårene av 1900-tallet; den samiske filmhistorien var lenge en historie om det norske majoritetssamfunnets blikk på samer som ââ¬Âde andreââ¬Â

To saxofonister i en musiker : Hvordan ulik tilnærming til alt- og tenorsaxofon kan virke som metode for kunstnerisk utvikling

Masteroppgave rytmisk musikk MUR502 - Universitetet i Agder 201

Norge i Arktis 1906-1933: Folkerettsjuristenes fellesskap, faglige legitimitet og politiske handlekraft i spørsmålene om Svalbard, sjøgrensen og Øst-Grønland

På begynnelsen av 1900-tallet var norske myndigheter involvert i territorielle ekspansjonsframstøt på Svalbard, utenfor den norske fastlandskysten (sjøgrensen) og på Grønland. Flere folkerettsjurister var sentrale i disse prosessene, men betydningen av deres engasjement har i liten grad vært studert. I studiet av dette engasjementet har jeg følgende tre utgangspunkt: For det første er det en sentral problemstilling i hvilken grad og på hvilken måte folkerettsjuristene utgjorde et fellesskap i perioden. Samtidig er det et spørsmål i hvilken grad folkerettsjuristene framstod med faglig legitimitet. For det tredje er spørsmålet hvordan fellesskapet og den faglige legitimiteten ble brukt i relasjonen med de politiske myndighetene. Disse spørsmålene er viktige for å kunne studere sentrale sider ved utviklingen av folkerettslig ekspertise fram til begynnelsen av 1930-tallet. Ved slutten av den undersøkte perioden er spørsmålet hvilke svar en systematisk studie av utviklingen av et fellesskap av folkerettsjurister med politiske ambisjoner kan gi. I første rekke gjelder dette innsikter angående forbindelser mellom norsk ekspansjonspolitikk i Grønlandspørsmålet og Berlinkonferansen i 1884/85, der stormaktene ble enige om hvordan Afrika skulle deles. I arbeidet med å besvare disse problemstillingene er jeg først og fremst inspirert av juristen Wouter Werners perspektiver. Han drøfter ulike sider ved folkerettsjuristers fellesskap og hvordan de framstår som fagfolk i politiske prosesser. Hovedfunn: I begynnelsen av perioden lå initiativet til ekspansjonsforsøkene i stor grad hos de politiske myndighetene (kapittel 3). Folkerettsjuristene var få, og de hadde i begrenset grad mulighet til å utgjøre et fellesskap som kunne definere den arktiske ekspansjonen. Juristen Arnold Ræstad satt imidlertid på en betydelig faglig legitimitet i og med at han ikke bare var jurist, men endog hadde en juridisk doktoravhandling. Denne måten å få faglig legitimitet på finner man senere igjen hos juristen Gustav Smedal i Grønlandspørsmålet. I den videre utviklingen er det naturlig å først fokusere på juristen Francis Hagerup, som var en internasjonalt kjent folkerettsekspert, under Spitsbergenkonferansen i 1910 og under forhandlingene i Paris i 1919 (kapittel 4 og 5). For det første stod han for en form for faglig legitimitet, her definert som juridisk forsvarlighet. Dette vi si en holdning sterkt preget av juridiske formalia og forpliktelser, som særlig i 1919 var med på å begrense hans muligheter for å raskt å realisere norske ekspansjonsinteresser når en sjanse bød seg for politisk innflytelse: Hagerups juridiske forsvarlighet medførte i 1919 at han følte seg forpliktet av forutsetningene fra konferansene før krigen, nemlig at Spitsbergen skulle betraktes som terra nullius hvis ikke alle involverte parter ble enige om noe annet. Dette gjorde ham i stor grad handlingslammet og stilte ham i opposisjon til det dominerende fellesskapet av norske folkerettsjurister i forhandlingene om Spitsbergen i Paris etter krigen, anført av Fredrik Wedel Jarlsberg. Det var nemlig en betydelig vilje blant folkerettsjuristene i den norske delegasjonen i Paris (spesielt hos Wedel Jarlsberg) til først og fremst å prioritere politisk handlekraft og om nødvendig tone ned den faglige legitimiteten, i alle fall i form av Hagerups juridiske forsvarlighet. Mellom Hagerup og Wedel Jarlsberg ser vi dermed et skille i vektleggingen av politisk handlekraft i form av vilje og evne til å gripe den muligheten som oppstod etter første verdenskrig. Det er i arven etter de fellesskap av ulik art og grad som inkluderte Ræstad, Hagerup og Wedel Jarlsberg, at Smedal og fellesskapet rundt ham trer fram i forbindelse med Grønlandspørsmålet. Smedal kombinerte avhandlingsarbeid knyttet til en aktuell sak (arv etter Ræstad) med sterk vilje, i arven etter Wedel Jarlsberg, til å bruke et politisk mulighetsvindu. Dette markerte også en avstand til Hagerups passiviserende juridiske forsvarlighet. Funnene viser hvilken kraft som ligger i Wouter Werners fokus på en kombinasjon av fellesskap, faglig legitimitet og politisk handlekraft slik dette til slutt kom til uttrykk i Grønlandspørsmålet: Etter initiativ fra deler av et relativt fasttømret fellesskap av folkerettsjurister med Smedal og Frede Castberg i spissen, legitimerte de politiske myndigheter i Grønlandspørsmålet spektakulære ekspansjonistiske handlinger (kapittel 6). Konkret lot regjeringen seg presse av framstående folkerettsjurister til å okkupere Øst-Grønland i 1931. Gustav Smedal, den ledende av disse juristene, hadde argumentert for denne okkupasjonen i sin doktoravhandling. Her benyttet han seg av prinsipper som ble brukt i et av de klareste symbolene på imperialisme i historien, nemlig Berlinkonferansens sluttdokument fra 1885. Denne studien av folkerettsjuristene viser at norsk ekspansjonspolitikk på Grønland på en mer systematisk måte enn tidligere forskning har vist kan knyttes til denne konferansen.Abstract In the early 1900s, Norwegian authorities were involved in territorial expansion and consolidation efforts on Svalbard, off the Norwegian mainland coast (the sea border), and in Greenland. A number of international lawyers were heavily involved in these processes, but their importance has not yet been extensively studied. For my study of the role of the international lawyers in these events, I have the following three research questions: Firstly, to what extent and in what way did the lawyers form a community during the period? Secondly, to what degree did they act with professional legitimacy? And thirdly, what role did the community and professional legitimacy play in relations with political authorities? These questions are imperative to fully identify and investigate the key aspects of the development of expertise and political ambitions among the international lawyers up to the early 1930s. The study of this development also underlines the relationship between Norwegian expansion policy with regards to the Greenland question and the Berlin Conference of 1884/85, where the major powers agreed on how to regulate their territorial claims in Africa. In the effort to answer the research questions, I am primarily inspired by Wouter Werner's ideas about the community of international lawyers and how they act as professionals in political processes. Main findings: At the beginning of the period, the political authorities largely took the initiative with regards to expansion efforts (Chapter 3). There were only a few international lawyers, and they had limited opportunity to form a community that could define the Arctic expansion. However, Arnold Ræstad gained considerable legitimacy based on his doctoral dissertation. This way of gaining professional legitimacy was later used by Gustav Smedal in the conflict between Norway and Denmark about East Greenland. To explore this further, it is necessary to focus first on Francis Hagerup during the Spitsbergen Conference in 1910 as well as during the negotiations in 1919 (Chapters 4 and 5). Hagerup represented a type of professional legitimacy, which was strongly influenced by legal formalities and obligations. This type of legitimacy limited his ability to realize Norwegian expansion interests quickly in 1919 when the opportunity arose to assert political influence. This put him in opposition to the dominant community of Norwegian international lawyers (led by Fredrik Wedel Jarlsberg) in talks about Spitsbergen in Paris after World War I. There was a strong will among the international lawyers in the Norwegian delegation in Paris (especially Wedel Jarlsberg) to prioritize political action and, if necessary, tone down professional legitimacy, at least in the form of Hagerup's interpretation. Partly due to the legacy of those communities (of varying kinds and proximities) that included Ræstad, Hagerup and Wedel Jarlsberg, Smedal and the community around him became the centre of attention in the Greenland question. Smedal combined his dissertation related to a current case (inherited from Ræstad) with his strong will, very much inherited from Wedel Jarlsberg, to benefit from a political opportunity. The findings show the power of Wouter Werner's focus on a combination of community, professional legitimacy, and political action as expressed in the Greenland question: Following initiatives from parts of a relatively tight-knit community of international lawyers, led by Smedal and Frede Castberg, the political authorities in the Greenland question legitimized spectacular expansionist actions (Chapter 6). Specifically, the government was pressured by prominent international law lawyers to occupy East Greenland in 1931. Gustav Smedal had argued for this occupation in his doctoral dissertation. Here he used principles used in one of the clearest symbols of imperialism in history: the Berlin Conference's final document from 1885. My PhD dissertation, more systematically than previous research, illustrates that Norwegian expansion policy in Greenland can be linked to the 1884/85 Berlin Conference

Fra naturområde til kulturlandskap. En mikrohistorisk studie av Mona-området i Eidsberg og Trøgstad kommune

Masteroppgave for lektorutdanning i samfunnsfag - Nord universitet, 201

Klassisk stil og fortelling : en analyse av Syv dage for Elisabeth, Bra mennesker, Sangen til livet og Heksenetter

Masteroppgaven "Klassisk stil og fortelling - en analyse av Syv dage for Elisabeth, Bra mennesker, Sangen til livet og Heksenetter" er en beskrivelse og analyse av stil og fortelling i fire norske filmer laget mellom 1927 og 1954. Målet for analysen er å undersøke hvordan filmene forholder seg til den klassisk fortellende filmens normer, eksemplifisert av hollywoodparadigmet som hadde sin ubestridte storhetstid i samme periode. Oppgaven bygger på neoformalistisk filmteori og plasserer seg innenfor feltet estetisk filmhistorie

Skogen, hjemmet og veien : kulturelle erindringssteder i finnskoglitteraturen 1920-1940

Doktorgradsavhandling, Fakultet for humaniora og pedagogikk, Universitetet i Agder, 2014Cultural memory has emerged as a key issue in many studies and disciplines recently. Decolonisation, new social movements, the fall of the Berlin wall and modern migration have fostered a search for alternative histories. The significance of place for memory has been considered as crucial since antiquity. Today places of memory, lieux de mémoire (Nora 2007), seem to serve as major material and immaterial anchorage points for cultures that undergo fundamental change. This thesis explores the relationship between culture, place and memory in a literary perspective. The material for this study consists, paradoxically as it may seem, of «forgotten» regional literature from Inner Scandinavia, namely the Finn Forest. The Finn Forest has got its name from Finnish immigrants who settled in the great forests covering the county of Hedmark in Norway and the county of Värmland in Sweden from the seventeenth century onwards. At the beginning of the twentieth century the traditional Finn Forest culture was weakening due to the pressures of modernisation. In this critical period literary texts were written that focused on the relationship between culture, memory and place in the Finn Forest in different ways, both explicitly and implicitly. Two basic assumptions lie at the heart of the theoretical and methodological approach to the chosen literary texts. First, literature shares some essential features with memory. Both literature and memory create meaning as a continued movement back and forth between past and present and between elements on different levels of the literary and the sociocultural «texts». Thus literature can be considered a model for memory. Secondly, memory’s affinity to place has always been central to the art of memory, ars memoria. Since the end of the nineteenth century a new and precarious sense of place has emerged in literature, especially in regional literature. In that respect literature can be considered as an art of memory in its own right, especially in these times of cultural distress. The literary place gives memory some provisional stability, thus enabling it to be investigated. The literary text can demonstrate how memory works and challenge dominating forms of memory with alternative interpretations of the past. Though the texts are thematically concerned with the disintegration of the traditional Finn Forest culture and the deep divide between past and present that had become apparent, the very existence of these texts nevertheless represents a continuity of the Finn Forest culture, now as a written culture with a strong sense of time and place. The central question of investigation in this thesis is how cultural memory is inscribed in a selection of literary texts from the Finn Forest written between 1920 and 1940 by three authors, namely Olaf Hofoss (1889–1968) and Carl Vestaberg (1888–1936) from Norway and Fredrik Persson (1880–1935) from Sweden. In these texts topography and landscape are central. There are three places in particular the texts regularly focus on, namely the forest, the home and the road. The question of cultural memory is therefore concretized and operationalized in the following question: How are the Forest, the Home and the Road represented in Finn Forest literature between 1920 and 1940? The Forest, the Home and the Road are seen as representations of concrete topography as well as a set of analytical concepts, a topology. The triad of topoi, the Forest, the Home and the Road, thus also provides the methodology for my investigation of the inscription of cultural memory in literary texts. These topoi considered as focal points of meaning in the texts, call for an analytical approach that include a variety of literary elements such as plot, setting and character as well as genre and texture which together embody the very fabric of memory. Through my unraveling and interpretation of the literary elements that make up the Forest, the Home and the Road, cultural memory comes to light in many different forms and shapes. I argue that although the texts are all deeply concerned with the fissures between the past and the present, and ingrained with loss, grief, bewilderness and ambivalence, they also invigorate memory by representing a wide range of ways to remember the past. In this way memory fills the gap between past and present and in the process makes way for the future. The thesis aims to show how literary places record, supply and create memory for a culture. The thesis contributes to memory studies as well as to the study of place in literature and explores a methodology for an approach to literature that combines these two perspectives. Its contribution to the field of cultural memory is to show how cultural memory takes place, so to speak, in literary texts. With its focus on memory and place the thesis also contributes to the study of regional literature in general and Finn Forest literature in particular