Detecting translingual plagiarism and the backlash against translation plagiarists

Os métodos de detecção de plágio registaram melhorias significativas ao longo das últimas décadas e, decorrente da investigação avançada realizada por linguistas computacionais e, sobretudo, por linguistas forenses, é, agora, maisfácil identiVcar estratégias de reutilização de texto simples e soVsticadas. Especificamente, simples algoritmos de comparação de texto criados por linguistas computacionais permitem detectar fácil e (semi-)automaticamente plágio literal,ipsis verbis (i.e. que consiste na reutilização de trechos de texto idênticos em diferentes documentos) como é o caso do Turnitin ou o SafeAssign , embora o desempenho destes métodos tenha tendência a piorar quando a reutilizaçãoé disfarçada através da introdução de alterações ao texto original. Neste caso, são necessárias técnicas linguísticas mais soVsticadas, como a análise de sobreposição lexical (Johnson, 1997), para detectar a reutilização. Contudo, estastécnicas são de aplicação muito limitada em casos de plágio translingue, em que determinado texto é traduzido e reutilizado sem atribuição da autoria ao texto original, proveniente de outra língua. Considerando que (a) normalmente,a tradução amadora (e.g. tradução literal ou tradução automática gratuita) é ométodo utilizado para plagiar; (b) é comum os plagiadores fazerem alterações aotexto, nomeadamente gramaticais e sintácticas, sobretudo após a tradução automática;e (c) os elementos lexicais são aqueles que a tradução automática processamais correctamente, antes da sua reutilização no texto derivado, este artigopropõe um método de detecção de plágio translingue informado pelas teorias datradução e da interlíngua (Selinker, 1972; Bassnett and Lefevere, 1998), bem comopelo princípio de singularidade linguística (Coulthard, 2004). Recorrendo a dadosempíricos do corpus CorRUPT (Corpus of Reused and Plagiarised Texts),um corpus de textos académicos e não académicos reais, que foram investigadose acusados de plagiar textos originais noutras línguas, demonstra-se a utilidadeda metodologia proposta para a detecção de plágio translingue. Finalmente,discute-se possíveis aplicações deste método como ferramenta de investigação emcontextos forenses.Plagiarism detection methods have improved signiVcantly over thelast decades, and as a result of the advanced research conducted by computationaland mostly forensic linguists, simple and sophisticated textual borrowingstrategies can now be identiVed more easily. In particular, simple text comparisonalgorithms developed by computational linguists allow literal, word-for-wordplagiarism (i.e. where identical strings of text are reused across diUerent documents)to be easily detected (semi-)automatically (e.g. Turnitin or SafeAssign),although these methods tend to perform less well when the borrowing is obfuscatedby introducing edits to the original text. In this case, more sophisticatedlinguistic techniques, such as an analysis of lexical overlap (Johnson, 1997), arerequired to detect the borrowing. However, these have limited applicability incases of translingual plagiarism, where a text is translated and borrowed withoutacknowledgment from an original in another language. Considering that(a) traditionally non-professional translation (e.g. literal or free machine translation)is the method used to plagiarise; (b) the plagiarist usually edits the textfor grammar and syntax, especially when machine-translated; and (c) lexicalitems are those that tend to be translated more correctly, and carried over to thederivative text, this paper proposes a method for translingual plagiarism detectionthat is grounded on translation and interlanguage theories (Selinker, 1972;Bassnett and Lefevere, 1998), as well as on the principle of linguistic uniqueness(Coulthard, 2004). Empirical evidence from the CorRUPT corpus (Corpus ofReused and Plagiarised Texts), a corpus of real academic and non-academic textsthat were investigated and accused of plagiarising originals in other languages, isused to illustrate the applicability of the methodology proposed for translingualplagiarism detection. Finally, applications of the method as an investigative toolin forensic contexts are discussed

Reporter fired for plagiarism : a forensic linguistic analysis of news plagiarism

O plágio tem sido tradicionalmente classificado como um ato imoral e violador das normas éticas, mais do que uma ação ilegal (Garner 2009; Goldstein 2003), e o plágio jornalístico não é exceção. Como referem Coulthard & Johnson (2007), a reutilização de texto por jornalistas, sem atribuição ou com atribuição de autoria inadequada, não é normalmente considerada plágio. A isto acresce o facto de as convenções relativas à reutilização de notícias das agências não serem universais. Porém, as graves consequências inerentes à má prática jornalística (como o caso de Jayson Blair, do The New York Times) mostram que as implicações não se limitam à esfera da ética, mas, pelo contrário, possuem impacto legal, incluindo processos de demissão. Um dos problemas, no entanto, consiste em provar determinada reutilização textual como plágio. Este estudo apresenta os resultados de uma análise linguística forense que pode ser utilizada para provar casos de suspeita de plágio ou para iniciar a investigação de textos insuspeitos. Com o objetivo de identificar os mecanismos utilizados e como pelos jornalistas para comporem os seus próprios textos a partir das notícias das agências, este trabalho compara notícias publicadas na secção Mundo de jornais de referência portugueses com possíveis fontes publicadas em inglês. Os resultados da análise mostram que: (a) a atribuição de autoria é, frequentemente, inadequada, mesmo quando os jornais de referência citam as suas fontes (normalmente, conhecidas agências internacionais); (b) nem sempre existe uma correspondência direta com uma única fonte entre a versão plagiadora e a versão plagiada (indicando reutilização de texto de diferentes media e websites internacionais); e (c) as notícias são plagiadas a partir de textos publicados noutras línguas, constituindo plágio translingue. Conclui-se que a análise linguística forense possui potencial de prova e de investigação em casos de plágio e violação de direito de autor, não só monolingue, mas também translingue

Responsibility development as academic integrity tool for translation and public administration students

This paper deals with the development of students’ responsibility as a tool of academic integrity and it aims to develop the way of improvement of students’ responsibility of dealing with information and consider the results of its implementation. The study involved theoretical analysis and experimental activity. The research data were collected using the special questionnaire for study responsibility in dealing with information. The authors suggest the development of a module covering ethics of dealing with information to be included in the courses within students’ curriculum. The experimental activity of such courses implementation resulted in the improvement of levels of students’ responsibility. The experimental data obtained during the implementation of two module topics into the courses of English for Specific Purposes and Practice of Translation from the First Foreign Language enabled the authors to admit their efficiency for the development of responsibility and academic integrity

Computational forensic linguistics: an overview of computational applications in forensic contexts

O recurso a abordagens computacionais na área da linguística forenseaumentou drasticamente ao longo das últimas décadas, decorrente, não só ao aumento das capacidades de processamento dos computadores, mas também do interesse crescente de especialistas do ramo das ciências de computadores no processamento de linguagem natural e nas suas aplicações forenses. Simultaneamente, os linguistas forenses depararam-se com a necessidade de utilizar recursosinformáticos, tanto nos seu trabalho de investigação, como nos seus casos de consultoria forense, sobretudo tratando-se do processamento de grandes volumes dedados. Este artigo apresenta uma revisão breve, não sistemática, da investigaçãocientíca em linguística computacional aplicada a contextos forenses. Tendo emconta o elevado volume de investigação publicada, bem como o ritmo aceleradode publicação nesta área, a realização de uma revisão bibliográca sistemáticaé praticamente impossível. Por conseguinte, esta revisão foca alguns dos estudosmais relevantes na área da linguística forense computacional. Os estudos mencionados são discutidos no âmbito das metas e dos objetivos da análise linguística em contextos forenses, prestando-se atenção especialmente ao seu potencial e àssuas limitações no tratamento de casos forenses. O artigo termina com uma discussão de algumas das implicações futuras da computação em aplicações forensesThe number of computational approaches to forensic linguistics hasincreased signicantly over the last decades, as a result not only of increasingcomputer processing power, but also of the growing interest of computer scientistsin natural language processing and in forensic applications. At the same time,forensic linguists faced the need to use computer resources in both their researchand their casework - especially when dealing with large volumes of data. This article presents a brief, non-systematic survey of computational linguistics researchin forensic contexts. Given the very large body of research conducted over theyears, as well as the speed at which new research is regularly published, a systematic survey is virtually impossible. Therefore, this survey focuses on some ofthe studies that are relevant in the eld of computational forensic linguistics. Theresearch cited is discussed in relation to the aims and objectives of the linguisticanalysis in forensic contexts, paying particular attention to both their potentialand their limitations for forensic applications. The article ends with a discussionof future implications

The dawn of the human-machine era: a forecast of new and emerging language technologies

New language technologies are coming, thanks to the huge and competing private investment fuelling rapid progress; we can either understand and foresee their effects, or be taken by surprise and spend our time trying to catch up. This report scketches out some transformative new technologies that are likely to fundamentally change our use of language. Some of these may feel unrealistically futuristic or far-fetched, but a central purpose of this report - and the wider LITHME network - is to illustrate that these are mostly just the logical development and maturation of technologies currently in prototype. But will everyone benefit from all these shiny new gadgets? Throughout this report we emphasise a range of groups who will be disadvantaged and issues of inequality. Important issues of security and privacy will accompany new language technologies. A further caution is to re-emphasise the current limitations of AI. Looking ahead, we see many intriguing opportunities and new capabilities, but a range of other uncertainties and inequalities. New devices will enable new ways to talk, to translate, to remember, and to learn. But advances in technology will reproduce existing inequalities among those who cannot afford these devices, among the world's smaller languages, and especially for sign language. Debates over privacy and security will flare and crackle with every new immersive gadget. We will move together into this curious new world with a mix of excitement and apprehension - reacting, debating, sharing and disagreeing as we always do. Plug in, as the human-machine era dawn

The Politics of Racial Translation : Negotiating Foreignness and Authenticity in Russophone Intersectional Feminism and Timati's Hip-hop (2012-2018)

Hva skjer med rase-, kjønns- og seksualitetspolitikk i interseksjonell feminisme og hiphop når de forflytter seg østover til postsovjetiske, russiskspråklige kontekster? Denne avhandlingen utforsker oversettelsens betydning i sirkulasjonen av det amerikanske, engelskspråklige idiomet ‘rase som motstand’ i russiskspråklige tilpasninger av hiphop og interseksjonalitet i perioden 2012-2018. Ved hjelp av digital etnografi, diskursanalyse og nærlesing av et utvalg musikkvideoer, analyseres to oversettelsesprosjekter empirisk: en russiskspråklig grasrotside for interseksjonell feminisme, FIO (Feminist Intersectionality Against Oppression), og den – i Russland kontroversielle – tatarisk-jødiske hiphop-entreprenøren Timati. Denne avhandlingen, som befinner seg i skjæringspunktet mellom kjønns- og seksualitetsstudier, rase- og etnisitetsforskning og postsovjetiske kulturstudier, framhever oversettelse både i sitt teoretiske rammeverk og i metodologisk forskningsdesign. Teoretisk er avhandlingens tilnærming til oversettelse inspirert av feministisk teori, feministisk antropologi og oversettelsesstudier, samt av transnasjonale perspektiver på rasialisering og den voksende forskningen på rase i Russland. Metodologisk trekker avhandlingen på verktøy fra oversettelsesstudier og sosiolingvistikk. Ved å begrepsligjøre oversettelse som en forutsetning for geografisk forflytning av ideer, som et sted for forhandling der ting produseres som ‘fremmede’, og som en generativ snarere enn imiterende prosess, spør den hva raseoversettelse frambringer og hvorfor noen oversettelsesprosjekter framstilles som mer fremmede enn andre. Metoden er å spore hvordan fremmedhet tilskrives ulike objekter, samt å undersøke de oversettelsesstrategiene som brukes i de to nevnte empiriske tilfellene når de gjengir engelskspråklige rasekategorier som ‘white’, ‘black’, ‘people of color’ og ‘women of color’. I tillegg til å undersøke hvilke generative effekter oversettelsene har, bruker studien en multimodal tilnærming som overskrider de semantiske grensene til etnorasekategorier og muliggjør utforsking av rasemessig oversettelse på tvers av flere semiotiske moduser. Avhandlingen begrepsligjør rasemessig oversettelse som gjennomsyret av kjønns- og seksualitetsdynamikk, innebygd i geopolitiske konfrontasjoner og informert av russisk imperial arv, og argumenterer for at rasemessig oversettelse er generativ på flere sentrale måter. Den rasemessige oversettelsen skaper nye og moderne formspråk (russofon interseksjonell feminisme og russisk kommersiell hiphop), kronotopisk plasserte former for personlighet knyttet til bestemte oversettelsesstrategier eller motstand mot dem, samt affektive responser og bestridelser av oversettelsesvalg og oversettelsesprosjekter som stigmatiseres eller verdsettes som ‘fremmede’. De som oversetter, tilnærmer seg det engelskspråklige formspråket ‘rase som motstand’ som ‘fremmed og moderne’, og indekserer en avansert tid og et avansert sted, USA, for å styrke, reparere og modernisere russiskspråklig feminisme og russiske musikkscener. Begge oversettelsesprosjektene posisjonerer fremmedgjøring som en kilde til modernisering, noe som forklarer predisposisjonen for fremmedgjørende oversettelsesstrategier. Fremmedgjørende oversettelsesstrategier og motviljen mot bokstavtrohet i postsovjetiske, russiskspråklige kontekster, kan imidlertid gjøre oversetterne selv fremmede, noe som fremmer jakten på originalitet, forsøk på å forhandle oversettelsens stigma og å reparere kronisk inautentisitet. På nettsidene til det russiskspråklige, interseksjonelle feministiske digitale fellesskapet, skaper moderatorenes tilbøyelighet til translitterasjoner en form for uro, beskyldninger om uforståelighet og en slags motvilje for språkblanding. Moderatorenes rolle som en kosmopolitisk, tospråklig, feministisk elite skiller seg fra vanlige russiskspråklige lesere. Interseksjonalitet sirkulerer som en feministisk kronotop, som FIO ser for seg som en feministisk fremtid, et botemiddel mot den russiskspråklige feminismens rasisme, homofobi og transfobi. Feministiske kronotoper blir brukt i diskusjoner rundt oversettelse og blant annet utnyttet i lokale kronotopiske forestillinger om russisk bakstreverskhet og slavofil trangsynthet. Den bokstavelige oversettelsen av kategorien ‘hvit’ genererer figurer som ‘hvit mann’ og ‘hvite kvinner’ og inngår i det russiskspråklige interseksjonelle feministiske formspråket. Produksjonen av modererende antirasistisk hvithet-i-oversettelse mobiliserer kronotopiske figurer av tilbakestående rasistiske andre som komparativ kontrast til mer moderne kunnskap. Den driver også frem spørsmål om grensene for oversettbarheten til kategorien ‘hvit’ for den situerte antirasistiske post-sovjetiske praksisen i kommentartrådene, inkludert den skiftende kategorien Кавказцы/Kaukasiere. Manglende oversettelse av kategoriene ‘people of color’ og ‘women of color’ genererer blant annet søken etter en postsovjetisk ‘woman of color’ som et russiskspråklig interseksjonelt feministisk subjekt. Slik kanoniseres “rå” oversettelse, den transspråklige spredningen av etno-rasistiske kategorier og instrumentaliseringen av figuren ‘trans woman of color’ av russiskspråklige radfem som et tegn på den russiskspråklige interseksjonalitetens totale fremmedhet. Begrepet realia brukes i materialet som en søken etter å lokalisere det amerikanske raseidiomet og for å belyse særtrekkene ved den post-sovjetiske etnorasiske maktdynamikken. I undersøkelsen av raseoversettelse i Timatis hiphop, vises det hvordan Timati, ved å kombinere amerikansk svart hiphop-estetikk med russisk glamour på 2000-tallet, brukte uoversatt amerikansk svarthet som en kosmopolitisk kulturell kapital for å motvirke volden i den post-sovjetiske rasialiseringen. Ved å nærme seg amerikansk svart estetikk gjennom direkte erfaring med ‘kilden’, fikk Timati transnasjonal suksess med sin etnorasiale formbarhet og evne til å formidle mellom postsovjetiske markeder, lokale økonomiske eliter, amerikansk raseautentisitet og amerikanske hiphop-kjendiser. Han bidro derimot neppe til å avhjelpe hiphopens kroniske inautentisitet i Russland. Forsøk på å håndtere stigmaet fremmedhet og imitasjon, og å oppnå sterkere hiphop-autentisitet på hjemmebane, markerte en reorientering av Timatis prosjekt for rasemessig oversettelse. Fra 2012-2013 figurerer Kaukasus og kaukasiske maskuliniteter som ‘regionale originaler’, noe som gjør det mulig for Timati å oversette den amerikanske svarte maskuliniteten som ligger til grunn for amerikansk hiphop-autentisitet. Han tar i bruk ulike strategier, som ‘vikarierende autentisitet’, memetikk og hiphop-homofobi, og skaper en homofobisk hiphop-meykhana-cipher og visuelle, imperiale troper av et kaukasisk sublim. Skjegget som rasemessig/seksuell metonymi er sentralt for å forstå Timatis prosjekt for rasemessig oversettelse i 2014-2015, som er involvert i seksuell geopolitikk mellom øst og vest. Gjennom hiphop-modernitet og tvillingfantasien om etnisk raseblanding og sentralasiatiske migranters økonomiske oppsving i Russland, oppvurderes den etniske andre fra å være symbol på en sikkerhetstrussel (skjeggete terrorister) til å bli moderne, homofob og kul – og slik i stand til å sikre Russlands organiske og multinasjonale fremtid mot et angivelig korrupt og seksuelt perverst Europa. Høydepunktet i Timatis prosjekt for rasemessig oversettelse i 2014-2016 resulterte i oppfinnelsen av en bevisst memetisk karakter, Teymuraz, som iscenesetter rasistiske klisjeer av kaukasiske og sentralasiatiske menn. Teymuraz, som en del av Russlands hybridkulturelle trend med estetisk populisme, resirkulerer elementer fra New East gopnik-stil, sovjetiske og postsovjetiske komedier om menn fra Kaukasus og Sentral-Asia, blander elementer av samfunnskritikk og tilegner seg de subalternes stemmer. Han utgjør med dette et særegent patriotisk, antirasistisk prosjekt med motstridende implikasjoner. Timatis lekne fremføringer av patriotisme og performativ disidentifikasjon fra USA som kilde til hiphop i 2015 forstår hiphop-patriotisme som en strategi for å lokalisere hiphop i den skiftende geopolitiske konteksten av Russlands vending bort fra Vesten. Russiske diskurser om hiphop-autentisitet, som er opptatt av å oppdage og avsløre plagiat i Timatis arbeid, gir stemme til et særegent arbeid med å skille ‘ekte’ hiphop fra ‘falsk’ hiphop. Dette arbeidet bygger på rasistiske diskurser om handel og umoral, og markerer Timati som ‘fremmed’ - både utenfor sjangerens og den russiske nasjonens grenser – og avslører en russisk etnonasjonal skjevhet som ligger til grunn for russiske diskurser om hiphop-autentisitet. Nøkkelord: oversettelse, interseksjonalitet, rase, etnorasisk, postsovjetisk, russisk hiphop, rap, russisk rap, grasrotfeminisme, digital feminisme, feministiske kronotoper, feministisk oversettelse, feministisk aktivisme, populærmusikk, Russland, russofon, oversettelsesstrategier, litteralisme, translitterasjon, homofobi, transfobi, vikarierende autentisitet, memetikk, realia, rasemessig/seksuell metonymi, indeksikalitet, multimodalitet, den kalde krigen, russisk populærkultur, digital aktivisme, autentisitet, hiphop-maskuliniteter, rasialisering, Kaukasus, Sentral-Asia.What happens to race, gender, and sexuality politics of intersectional feminism and hip-hop when they travel eastwards into post-Soviet Russophone contexts? This thesis explores the role of translation in the circulations of the US Anglophone idiom ‘race as resistance’ in 2012-2018 Russophone adaptations of hip-hop and intersectionality. Drawing on the digital ethnography, discourse analysis, and close reading of a selection of music videos, it empirically analyzes two translation projects: a grassroots Russophone translation-based intersectional feminist page, FIO (Feminist Intersectionality Against Oppression) and – a controversial in Russia – Tatar-Jewish hip-hop entrepreneur, Timati. This thesis, situated at the intersection of gender and sexuality studies, race and ethnicity research, and post-Soviet cultural studies, foregrounds translation in its theoretical framework and methodological research design. Theoretically, the dissertation’s approach to translation is inspired by feminist theory, feminist anthropology, and translation studies, as well as by transnational perspectives on racialization and the growing scholarship on race in Russia. Methodologically it draws on the tools from translation studies and sociolinguistics. Conceptualizing translation as a precondition for travel, as a site of negotiation where things are produced as ‘foreign’ and as a generative rather than imitative process, this thesis asks what racial translation generates and why some translation projects are rendered as more foreign than others. The method is to track the attributions of foreignness and examine the translation strategies used by the two projects mentioned above when rendering English-language racial categories such as ‘white,’ ‘black,’ ‘people of color,’ and ‘women of color.’ The study also uses the multimodal approach that goes beyond the limits of the semantics of ethnoracial categories, allowing for the exploration of racial translation across multiple semiotic modes. Conceptualizing racial translation as saturated in gender and sexuality dynamics, embedded in geopolitical confrontations, and informed by Russian imperial legacies, the thesis argues that racial translation is generative in several central ways. It creates novel and modern idioms (Russophone intersectional feminism and Russian commercial hip-hop), chronotopically positioned types of personhood associated with particular translation strategies or resistance to them, as well as affective responses and contestations of translation choices and translation projects stigmatized or valorized as ‘foreign.’ The translators approach the Anglophone idiom of ‘race as resistance’ as ‘foreign and modern,’ indexing advanced time and place, the USA, brought up to invigorate, repair, and modernize Russophone feminisms and Russian music scenes. Both translation projects position foreignization as a source of modernization, explaining the predisposition for foreignizing translation strategies. However, foreignizing translation strategies and the aversion to literalism within post-Soviet Russophone contexts may render translators themselves foreign, propelling the search for originality, the attempts to negotiate the stigma of translation, and to repair chronic inauthenticity. On the pages of the Russophone intersectional feminist community, the moderators’ predisposition to transliterations generates visceral unease, accusations of unintelligibility, anxieties about the language mixing, and the roles of moderators as cosmopolitan bilingual feminist elites different from ordinary Russophone readers. Intersectionality circulates as a feminist chronotope, envisioned by FIO as a feminist future, a remedy against exclusions within Russophone feminisms such as racism, homophobia, and transphobia. Circulating feminist chronotopes are used in contestations around translation, harnessed on local chronotopic imaginaries such as Russian peasant backwardness and Slavophile parochialism. The literal translation of the category ‘white’ generates figures such as ‘white man’ and ‘white women,’ which enter the Russophone intersectional feminist idiom. The production of anti-racist whiteness-in-translation mobilizes chronotopic figures of backward racist others in comparative contrast with more modern bodies of knowledge and types of personhood. It also propels the questioning of the limits of the translatability of the category ‘white’ for the situated anti-racist post-Soviet praxis in the comment threads, including the shifting category Кавказцы/Caucasians. Non-translation of the categories ‘people of color’ and ‘women of color’ generates, amongst other things, the search for a post-Soviet ‘woman of color’ as a Russophone intersectional feminist subject, the canonization of raw translation, the translingual proliferation of ethnoracial categories and the instrumentalization of the figure of ‘trans woman of color’ by Russophone radfem as a mark of Russophone intersectionality’s total foreignness. Finally, the term realia emerged in the empirical materials as the quest for localizing the US idiom of race, adjusting intersectionality to the specificities of post-Soviet ethnoracial power dynamics. Within the project of racial translation in Timati’s hip-hop, I show how Timati marrying of US black hip-hop aesthetics and Russian glamour in the 2000s deployed untranslated foreign US blackness as a cosmopolitan cultural capital to alleviate the violence of post-Soviet racialization. Approximating US black aesthetics through the direct experience of ‘the source,’ Timati’s ethnoracial malleability and capacity to mediate between post-Soviet markets, local economic elites, US racial authenticity, and US hip-hop celebrities brought him international success, yet hardly helped alleviate chronic hip-hop inauthenticity in Russia. Attempts to manage the stigma of foreignness and imitation and hence achieve a stronger hip-hop authenticity domestically marked a reorientation of Timati’s project of racial translation. From 2012-2013, the Caucasus and Caucasian masculinities figure as ‘regional originals,’ allowing Timati to translate the US black masculinity underpinning US hip-hop authenticity through the strategies of vicarious realness, memetics, and hip-hop homophobia in a gay bashing hip-hop meykhana cipher and visual Imperial tropes of the Caucasian sublime. The beard as racial/sexual metonymy is central for understanding Timati’s project of racial translation involved in East-West sexual geopolitics in the period of 2014-2015: through hip-hop modernity and the twin fantasy of ethnoracial mixing and Central Asian migrant economic uplift in Russia, the ethnoracial other is revalorized away from the image of the security threat (bearded terrorist) as modern, homophobic and cool, able to secure Russia’s organic and multinational future against corrupt and sexually perverse Europe. The pinnacle of Timati’s project of racial translation in 2014-2016 resulted in the invention of a deliberately memetic character, Teymuraz, enacting racialized cliches of Caucasian and Central Asian men. Teymuraz, as part of Russia’s hybrid cultural trend of aesthetic populism, recycles the elements of New East gopnik style, Soviet and post-Soviet comedies about men from the Caucasus and Central Asia, mixes elements of social critique, and appropriates the voices of the subaltern, performing a peculiar patriotic anti-racist project with contradictory implications. Timati’s 2015 ludic performances of hip-hop patriotism, coupled with performative disidentifications from the USA as a source of hip-hop, are read as a strategy of hip-hop localization in the changing geopolitical context of Russia’s turn away from the West. Russian discourses of hip-hop authenticity, preoccupied with detecting and exposing plagiarism in Timati’s work, serve to discern ‘real’ hip-hop from ‘fake’ hip-hop. These acts of discernment draw on the racialized discourses of commerce and immorality, marking Timati as ‘foreign’ - both outside the borders of the genre and the Russian nation – thus exposing the Russian ethnonational bias underpinning Russian discourses of hip-hop authenticity. Keywords: translation, intersectionality, race, ethnoracial, post-Soviet, Russian hip-hop, hip-hop, rap, Russian rap, grassroots feminism, digital feminism, feminist chronotopes, feminist translation, feminist activism, popular music, Russia, Russophone, translation strategies, literalism, transliteration, homophobia, transphobia, vicarious realness, memetics, realia, racial/sexual metonymy, indexicality, multimodality, Cold War, Russian popular culture, digital activism, authenticity, hip-hop masculinities, racialization, Caucasus, Central Asia.Doktorgradsavhandlin

Invention through Textual Reuse: Toward Pedagogies of Critical-Creative Tinkering

This project investigates the many ways in which writers reuse preexisting texts in new writing. I introduce the umbrella term textual reuse to identify any practice of incorporating “old” text in a “new” composition. With this broad term, I expand and enrich the field of derivative writing beyond the two most prominent practices discussed in composition studies: remix and plagiarism. More than affirming that reuse is valuable or interesting altogether, I indicate what makes some instances of reuse more inventive than others. I ask how we can both recognize and produce inventive works of reuse. To investigate these questions, I examine a range of example texts, from sentence-level reuse in poetry and writing exercises, to larger-scale compilation in textual collections such as miscellanies and anthologies. In drawing on many instructional texts from the eighteenth century to today, I demonstrate how textual reuse has contributed to the teaching of reading and writing throughout the history of modern English studies and propose how it might continue to do so. I extract from these materials some key strategies for inventive reuse, including rearrangement, combination, substitution, addition, deletion, and reformatting. These strategies form the foundation for a pedagogical practice that I call critical-creative tinkering, a mode of engaging with a text by rewriting it. I argue that manipulating a source text in this way can prompt critical insight into it while also generating new writing, making it a broadly creative activity. Critical-creative tinkering is a writing pedagogy that also teaches active close reading and thus appeals broadly to the teaching of reading and writing. It is a practice with consequences for the text being reused and revised, as well as for the tinkerer, who gains facility with language and an enhanced understanding of how texts work. I theorize and advocate for critical-creative tinkering by explicating successful examples from literary works, the Internet and popular culture, professional writing, and student writing. I argue that tinkering can help to bridge courses across the different branches of English studies and outline classroom and curricular conditions that will support its wide integration