Ærfugl rundt Vega – fordeling og nye bestandstall fra 2022/2023

Dehnhard, N. & Follestad, A. 2024. Ærfugl rundt Vega – fordeling og nye bestandstall fra 2022/2023. NINA Rapport 2351. Norsk institutt for naturforskning. Ærfugl (Somateria mollissima) er vanlig hekkefugl langs hele fastlandskysten i Norge, og sanking av egg og dun var en viktig inntektskilde for kystsamfunnet i Nord-Norge. I dag sliter bestanden av ærfugl langs hele Norskekysten, og arten er listet som «sårbar» på den Norske rødlista. Ærfugldrift for dun er ikke lenger vanlig, og lever videre bare på Vega, hvor den var avgjørende for å få status som UNESCO verdensarv i 2004. Eggsankingen har stoppet for lengst, men andre trusler har dykket opp, bla. introdusert mink (Neovison vison), redusert mattilgang pga. klimaendringer, økt båttrafikk og økt arealbeslag til havs. Åpning av områder sør for Vega for industriell tarehøsting i 2022 førte med seg bekymring for at dette kunne ytterligere påvirke ærfuglbestanden rundt Vega negativt. I 2022 og 2023 gjennomførte vi fem flytellinger for å kartlegge forekomst av ærfugl i områder som ble åpnet for taretråling i 2022 sør for Vega, og for å få nye bestandstall for ærfugl i hele Vegaområdet i hekke-, myte- og vinterperioden. Målet var videre å koble lokasjonsdata av ærfugl med miljødata, spesielt dybde og modellert forekomst av tareskog, for å forstå bedre hvilke områder blir brukt av arten. Resultater fra tellinger i 2022 og 2023 viser lav forekomst av ærfugl i området som ble åpnet for taretråling i hekke- og myteperioden og sent høst. Dette området ble ikke fullstendig dekket i vinterperioden, og vi kan dermed ikke uttale oss om betydningen av dette området for ærfugl gjennom vinteren. Sammenliknet med tidligere tellinger i hele Vegaområdet fra starten og midten av 1980-tallet er bestanden av ærfugl kraftig redusert både i hekke-, myte- og vinterperioden (> 86 %). Ærfuglbestanden rundt Vega følger dermed den nasjonale trenden. Ved alle tellinger året rundt observerte vi at ærfugl i stor grad opphold seg i grunne områder med en vanndybde mindre enn 20 m, og i områder med tareskog, noen viser viktigheten av denne habitattypen for ærfugl i Vegaområdet. Vi avslutter rapporten med en anbefaling for videre forskning for å tette fortsatt eksisterende kunnskapshull.Dehnhard, N. & Follestad, A. 2024. Common eiders around Vega – distribution and new population counts from 2022/2023. NINA Report 2351. Norwegian Institute for Nature Research. The common eider (Somateria mollissima) is a common breeding bird along the coast of mainland Norway, and collection of eggs and down was an important income for coastal communities in Northern Norway. Today, populations of common eiders are in decline along the entire Norwegian coastline, and the species is listed as “vulnerable” on the Norwegian Redlist. Caring for common eiders and the collection of down is no longer a common practice, and is today only present on around Vega, where this tradition was critical to obtain the status as UNESCO World Heritage Center in 2004. The collection of eggs has ceased a long time ago, but other threats have turned up, among others the introduced American mink (Neovison vison), reduced access to food due to climate change, increased boat traffic and increased area use at sea. The opening of areas south of Vega for industrial harvesting of kelp in 2022 led to concern for a further negative impact on the common eider population around Vega. We conducted five flight counts in 2022 and 2023 to map the occurrence of common eiders in the area that was opened for kelp harvesting in 2022 south of Vega, and to obtain new population counts for the entire Vega-area during the breeding, moulting and wintering period. A further aim was to couple location data of common eiders with environmental data, specifically depth and modelled presence of kelp forests, to gain a better understanding about which areas are used by the species. The results of the counts in 2022 and 2023 show low numbers of common eiders in the area that was opened for kelp harvesting during the breeding and moulting period as well as during late autumn. The area was not covered entirely during the winter count, and we can therefore not draw conclusions about the importance of this area for common eiders during winter. Compared to earlier counts conducted in the entire area around Vega during the early and mid-1980s, the population of common eiders has declined strongly (> 86%) during the breeding, moulting and wintering periods. The population of common eiders around Vega thus follows the national trend. During all counts throughout the year, we observed that common eiders were distributed in shallow areas with a water depth of less than 20 m, and in areas with kelp forests, which shows the importance of these habitat types for common eiders around Vega. We conclude the report with recommendations for further research to close remaining knowledge gaps.Miljødirektoratet og Stiftelsen Vegaøyan Verdensar

Long-term impacts of the Smøla wind farm on a local population of white-tailed eagles (Haliaeetus albicilla)

Stokke, B.G., Dahl, E.L., Kleven, O., May, R., Nygård, T., Pavón-Jordán, D. & Sandercock, B.K. 2024. Long-term impacts of the Smøla wind farm on a local population of white-tailed eagles (Haliaeetus albicilla). NINA Report 2333. Norwegian Institute for Nature Research. In the period 2020–2023, a full annual inventory of white-tailed eagle territories at Smøla was undertaken. In addition, searches for collision victims at Smøla wind farm were conducted with standardized protocols. Feathers from nestlings and adults at nest sites, and tissue from collision victims were used in subsequent DNA analyses and population modelling procedures. The main aim was to obtain knowledge of the status of the local population of white-tailed eagles. The results from the present study indicate that the breeding population of white-tailed eagles at Smøla has been rather stable in the period 1998–2023. There have been no obvious long-term changes in reproductive output or number of active territories. Two years with particularly low reproductive output were likely due to adverse weather conditions (2012) and an outbreak of avian flu (2022). Interestingly, exposure to avian flu did not seem to impact adult survival in 2022–2023. The spatial distribution of territories, however, has changed after construction of the wind farm. The construction area used to hold many territories prior to construction, but in the period 2020–2023 there was only one nest located within the wind farm. In the period 2005–2023, a total of 133 white-tailed eagles have been found killed by collision with turbine blades at the Smøla wind farm. In general, central areas of the wind farm have caused more collisions than peripheral turbines in the period 2020–2023. No collisions have occurred at the four turbines with rotor blades painted black to increase visibility, suggesting that the mitigation measure should be expanded to other turbines, especially locations that can be described as collision “hot-spots” with multiple collisions recorded in the last 4-year period. Furthermore, most collision victims were adult birds, probably in search for a vacant breeding terri-tory. Based on results from DNA analyses and population modelling, the white-tailed eagle population at Smøla seems to consist of a mix of transient and resident individuals. Furthermore, proximity to the wind farm had a pronounced effect on apparent survival of adult white-tailed eagles. The apparent survival of transient individuals declined from the centre of the wind farm. The pattern could be explained by many vacant territories near or within the wind farm, or more occupied territories at distances further away from the wind farm. In contrast, the apparent survival of residents showed the opposite pattern, with increasing survival with greater distance from the wind farm. The pattern might be expected if mortality rates are higher due to collisions at the wind farm, if mate loss leads to an increased probability of emigration, or because collision rates are low near nests because resident individuals learn to avoid nearby turbines. We evaluated the status of the white-tailed eagle population at Smøla for two time periods with intensive monitoring effort that provided good quality DNA- and comparable inventory data (2006–2011 versus 2020–2023). We found no significant differences in the number of territories occupied, number of fledglings produced per occupied territory, or adult survival. We combined our new estimates of demographic rates in an age-structured matrix population model for female sea eagles. In 2006–2011, the estimate of the finite rate of population change () and 95% confidence interval (CI) of the estimate were both greater than one, and the eagle population was predicted to grow at ca. 3.1% per year. In 2020–2023, the estimate of was less than one and the population would be predicted to decline at ca. 1.1% year. However, the 95%CI included one so that the finite rate of population change was not significantly different from the rate predicted for a sta-tionary population. Estimates of the net reproductive rate (R0) in the two time periods were > 1, indicating that females were successfully replacing themselves each generation. The confidence intervals of R0 were greater than one in 2006–2011 but included one in 2020–2023. Hence, it would be interesting to undertake a new investigation of the population status in approximately 15 years’ time (one eagle generation).Stokke, B.G., Dahl, E.L., Kleven, O., May, R., Nygård, T., Pavón-Jordán, D. & Sandercock, B.K. 2024. Langtidseffekter av Smøla vindpark på den lokale bestanden av havørn (Haliaeetus albicilla). NINA Rapport 2333. Norsk institutt for naturforskning. I perioden 2020-2023 ble det foretatt årlige inventeringer av havørn-territorier på Smøla. I tillegg ble det gjennomført systematiske søk etter kollisjonsofre i Smøla vindpark. Fjær fra unger og voksne ved ulike reir samt vev fra kollisjonsdrepte individer ble benyttet i molekylære analyser og bestandsmodellering for å bedømme tilstanden til havørnbestanden på Smøla. Resultatene indikerer at hekkebestanden hos havørn på Smøla har vært relativt stabil i perioden 1998–2023. Det har ikke vært noen store endringer i perioden hverken med hensyn til antall aktive territorier eller ungeproduksjon. To år med relativt lav ungeproduksjon skyldtes svært ugunstige værforhold (2012) og utbrudd av fugleinfluensa (2022). Resultatene tyder imidlertid på at overlevelsen til voksne fugler ikke ble påvirket av fugleinfluensa i 2022-2023 i noen betydelig grad. Den romlige fordeling av havørnterritorier har derimot endret seg betydelig etter ferdigstillingen av Smøla vindpark. I årene før vindparken ble etablert var det mange territorier i dette området, men i perioden 2020–2023 ble det kun funnet ett aktivt territorium i vindparken. Til sammen 133 havørner er blitt funnet drept grunnet kollisjon med vindturbinblader i Smøla vindpark i perioden 2005–2023. I perioden 2020–2023 ble det funnet flest kollisjonsofre i de sentrale delene av vindparken. Ingen kollisjoner ble påvist ved fire turbiner hvor ett av tre turbinblad var malt svart for å øke synligheten, noe som tilsier at dette avbøtende tiltaket bør benyttes også på andre turbiner i vindparken. Dette gjelder spesielt for de turbinene hvor man har påvist flest kollisjoner. Undersøkelsene viste også at det var flest voksne individer som ble funnet kollisjonsdrept. Dette var trolig individer som var på utkikk etter ledige territorier. På bakgrunn av resultatene fra de molekylære analysene og bestandsmodelleringen består havørnbestanden på Smøla av en blanding av stasjonære (territorielle) og ikke-stasjonære individer. Det ble funnet at avstand fra vindparken hadde en tydelig effekt på voksenoverlevelsen. Overlevelsen til ikke-stasjonære individer avtok med avstand fra vindparken. Dette kan forklares med at det er mange potensielt ledige territorier i eller nær vindparken, eller mange okkuperte territorier lenger bort fra vindparken. Overlevelsen til stasjonære individer viste et motsatt mønster, med økende overlevelse med økende avstand fra vindparken. Dette kan forklares med høyere dødelighet i vindparken enn lenger unna, økt sannsynlighet for at stasjonære individer kan emigrere til andre områder dersom ett av individene i et par dør, eller lave kollisjonsrater ved reir-områdene dersom stasjonære individer unngår å oppholde seg nær turbinene i vindparken. Vi evaluerte statusen til havørnbestanden på Smøla i to tidsperioder der det eksisterer gode nok data til å gjennomføre bestandsmodellering (2006–2011 versus 2020–2023). Det ble ikke funnet noen statistisk signifikant forskjell hverken med hensyn til antall aktive territorier, antall unger produsert per aktivt territorium eller voksenoverlevelse. I perioden 2006–2011 var bestandens vekstrate (), inklusive 95 % konfidensintervall, større enn 1, og bestanden var estimert til å vokse med ca. 3,1 % per år. I perioden 2020–2023 var vekst-raten mindre enn 1, og estimert til å avta med 1,1 % per år. 95 % konfidensintervallet inkluderte imidlertid 1, noe som tilsier at bestandens vekstrate ikke er signifikant forskjellig fra det som er forventet for en stabil bestand. Estimatene for netto reproduksjonsrate (R0) i de to tidsperiodene var større enn 1, noe som indikerer at hunnene produserte nok avkom til å resultere i en stabil eller økende bestand. Konfidensintervallene for R0 var høyere enn 1 i perioden 2006–2011, men inkluderte 1 i perioden 2020–2023. Det ville derfor vært interessant å gjenta havørninventering på Smøla om ca. 15 år (én ørnegenerasjon)

Selection of a diversionary field and other habitats by large grazing birds in a landscape managed for agriculture and wetland biodiversity

1. Several populations of cranes, geese, and swans are thriving and increasing in modern agricultural landscapes. Abundant populations are causing conservation conflicts, as they may affect agricultural production and biodiversity negatively. 2. Management strategies involving provisioning of attractive diversionary fields where birds are tolerated can be used to reduce negative impact to growing crops. To improve such strategies, knowledge of how the birds interact with the landscape and respond to current management interventions is key. 3. We used GPS locations from tagged common cranes (Grus grus) and greylag geese (Anser anser) to assess how they use and select differentially managed habitats, such as diversionary fields to decrease impact on agriculture and wetlands pro-tected for biodiversity conservation. 4. Our findings show a high probability of presence of common cranes and grey-lag geese in the protected area and in the diversionary field, but also on arable fields, potentially causing negative impact on agricultural production and wetland biodiversity. 5. We outline recommendations for how to improve the practice of diversionary fields and complementary management to reduce risk of negative impact of large grazing birds in landscapes tailored for both conservation and conventional agriculture. adaptive management, Anser anser, common crane, conservation conflict, diversionary field, greylag goose, Grus grus, protected area, resource selection function, supplemental feedingpublishedVersio

Overvåking og skjøtsel i Øvre Forra naturreservat 2023

Lyngstad, A. 2024. Overvåking og skjøtsel i Øvre Forra naturreservat 2023. NINA Rapport 2411. Norsk institutt for naturforskning. Slåttemyr er en utvalgt naturtype der forekomstene i mellomboreal, nordboreal og lågalpin vegetasjonssone anses som sterkt truet (EN). Øvre Forra naturreservat har betydelige arealer slåttemyr i mellomboreal og nordboreal vegetasjonssone, og er én av de ti høgest prioriterte slåttemyrlokalitetene på nasjonal skala. Skjøtsel av slåttemyr i Øvre Forra har derfor vært prioritert av naturforvaltningen siden 2009, og det har vært faglig tilsyn av skjøtselsarbeidet i samme periode. I skjøtselsplanen for Øvre Forra skilles det mellom områder som slås hvert tredje år (intensiv skjøtsel) og hvert femte til tiende år (ekstensiv skjøtsel). Der det er intensiv skjøtsel er målet å gjenskape det tradisjonelle slåttelandskapet med det opprinnelige artsmangfoldet. Der det skjøttes ekstensivt er målet å hindre gjengroing med kratt. Samla slåtteareal i skjøtselsområdet i Heglesvola og Roknesvola er om lag 240 daa myr og engskog (tresatt slåttemark) per 2023. I 2023 ble det slått ca. 36 daa i delområdet med ekstensiv skjøtsel i Roknesvola. Alt dette var gjengroende myr og engskog (antakelig ikke slått på 140 år) som ble slått for første gang som en del av den moderne skjøtselen. I 2023 ble det rydda innen 34,5 daa gjengrodd areal, mens de øvrige 1,5 daa ble rydda allerede i 2022. Slåtten ble gjennomført i løpet av et par uker midt i august. Graset ble samla opp som små rundballer (vekt ca. 20 kg) og frakta ut med helikopter, og det ble ikke brent gras. I 2024 bør slått i intensivarealet på Heglesslættet (Slåttmyra) og bakkene mot Heståslættet ha førsteprioritet, og dette er et område på 50-60 daa. Noe rydding kan være aktuelt, men slått og oppsamling av gras vil utgjøre størstedelen av arbeidet. Eksperimentell slått ble gjennomført i prøvefelt 7 i 2023, og dette var femte runde med slått i dette prøvefeltet. Det ble tatt reanalyser av vegetasjonen for å dokumentere effekten av slått med henholdsvis ljå, slåmaskin og ryddesag. Skjøtselen av engvegetasjon på setervoller har blitt ført videre, og i 2023 har det blitt rydda på Grytesvollen, Roknesvollen og Leirfallfera. Leirfallfera har i tillegg blitt slått med beitepusser for å restaurere gjengrodd eng. Målretta beitetiltak med geiter (Nofence) har vært gjort på Roknesvollen, Sillermoen og Vassvollen, mens Grytesvollen brukes som samletrø i sauesankinga. På Vassvollmyra ble skjøtsel med rydding og slått av slåttemyr videreført, i 2023 med slått av ca. 5 daa, og samla slåtteareal her er nå ca. 15 daa. Skjøtsel på voller og slåttemyrer som er under restaurering bør prioriteres høgt framover slik at det oppnås en varig bedret økologisk tilstand. I tillegg til oppfølging av slåttemyr og annen kulturmark var det i 2023 mye forskningsaktivitet gjennom EØS-prosjektet FORCE som har som mål å vise hvordan intakt myr kan bli påvirket av klimaendringer.Statsforvalteren i Trøndela

Status for norske laksebestander i 2023

Lakseinnsiget, som er antall laks som hvert år kommer tilbake som gytefisk fra havet til Norge, var blant de laveste som noen gang er registrert også i 2022, men litt høyere enn bunnåret 2021. Mengden laks som hvert år kommer fra havet til Norge er mer enn halvert siden 1980-tallet. Likevel er det flere laks som gyter i elvene. At det blir flere gytefisk selv om det kommer færre laks skyldes betydelige innskrenkinger av laksefisket i sjø og elv. Reduserte laksebestander skyldes både menneskelig aktivitet og lavere overlevelse i sjøen. Bestander i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert, og negative effekter av lakseoppdrett har bidratt til dette. Lakselus, rømt oppdrettslaks og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaks. For infeksjoner knyttet til oppdrett er kunnskapen mangelfull. Det gjennomføres ikke tilstrekkelige tiltak til å stabilisere eller redusere disse truslene. Vannkraftregulering og andre fysiske inngrep er også store trusler som reduserer laksebestandene, og flere tiltak kan gjøres for å bedre forholdene for laks. Pukkellaks er en ny trussel. I 2023 installeres feller nederst i mange elver i Troms og Finnmark, som skal hindre pukkellaks i å gå opp i elvene, men det mangler kunnskap om effekter av pukkellaks på lokale laksefisk og hvor godt tiltakene virker. Klimaendringene påvirker laksebestandene og forsterker behovet for å håndtere andre trusler, og sikre bestandenes evne til å tilpasse seg endringene

Thiamin dynamics during the adult life cycle of Atlantic salmon (Salmo salar)

Thiamin is an essential water-soluble B vitamin known for its wide range of metabolic functions and antioxidant properties. Over the past decades, reproductive failures induced by thiamin deficiency have been observed in several salmonid species worldwide, but it is unclear why this micronutrient deficiency arises. Few studies have compared thiamin concentrations in systems of salmonid populations with or without documented thiamin deficiency. Moreover, it is not well known whether and how thiamin concentration changes during the marine feeding phase and the spawning migration. Therefore, samples of Atlantic salmon (Salmo salar) were collected when actively feeding in the open Baltic Sea, after the sea migration to natal rivers, after river migration, and during the spawning period. To compare populations of Baltic salmon with systems without documented thiamin deficiency, a population of landlocked salmon located in Lake Vänern (Sweden) was sampled as well as salmon from Norwegian rivers draining into the North Atlantic Ocean. Results showed the highest mean thiamin concentrations in Lake Vänern salmon, followed by North Atlantic, and the lowest in Baltic populations. Therefore, salmon in the Baltic Sea seem to be consistently more constrained by thiamin than those in other systems. Condition factor and body length had little to no effect on thiamin concentrations in all systems, suggesting that there is no relation between the body condition of salmon and thiamin deficiency. In our large spatiotemporal comparison of salmon populations, thiamin concentrations declined toward spawning in all studied systems, suggesting that the reduction in thiamin concentration arises as a natural consequence of starvation rather than to be related to thiamin deficiency in the system. These results suggest that factors affecting accumulation during the marine feeding phase are key for understanding the thiamin deficiency in salmonids. Atlantic salmon, Baltic Sea, M74 syndrome, Salmon life cycle, Thiamin, Thiamin deficiencypublishedVersio

Alders- og størrelsesfordeling, vekst, dødelighet og diett hos gjedde og ørret i Tanavassdraget basert på fiske i 2021

Svenning, M-A., Domaas, S., Johansen, N.S. & Borgstrøm, R. 2023. Alders- og størrelsesfordeling, vekst, dødelighet og diett hos gjedde og ørret i Tanavassdraget basert på fiske i 2021. NINA Rapport 2298. Norsk institutt for naturforskning. Hovedmålsettingen med dette prosjektet er å undersøke alders- og lengdefordeling, vekst, dødelighet og diett hos gjedde og ørret i Tanavassdraget, basert på fiske etter andre arter enn laks og sjørøye som Tanavassdragets Fiskeforvaltning (TF) initierte i 2021. Fisket foregikk i all hovedsak i Anárjohka, Kárášjohka, Iešjohka, Váljohka, samt i hovedelva (Tanaelva). Det ble inngått avtale med 110 fiskere som fikk tildelt to småmaska garn (29-45 mm) hver av TF. Fiskeområdene ble inndelt i soner og fiskerne plukket selv ut fiskeplasser innenfor hver sone. Fisket foregikk i to hovedperioder, fra 15. mai til 30. juni (uke 21-26) og fra 1. juli til 31. august (uke 27-35), men det ble kun fisket i begge periodene i Anárjohka og Tanaelva. Totalt 51 fiskere leverte inn prøver (hode og mager) fra 1562 gjedder og 373 ørret, hvorav de fleste gjeddene ble fanget i Anárjohka (857; 55 %) og de fleste ørretene i Tanaelva (273; 73 %). Størrelse, alder og vekst Gjennomsnittslengde og -vekt hos gjeddene var henholdsvis 52 cm (16-110 cm) og 1.1 kg (40 g-8.9 kg). Gjennomsnittsalderen var 7 år (2-23 år). Gjeddene i Tanavassdraget vokser relativt godt. Toårige gjedder var 26 cm i gjennomsnitt, mens 6- og 8-åringene var gjennomsnittlig rundt henholdsvis 50 og 60 cm. De største 8-åringene var imidlertid opp mot 80 cm og veide fra 2.5 til 3.7 kg. Vi fant en tendens til høyere veksthastighet hos gjedder fanget i Kárášjohka, Iešjohka og Váljohka enn hos gjedder fanget i de andre elvestrekningene (Anárjohka og Tanaelva).Ørretene var fra 22 til 76 cm, veide fra 110 g til 6 kg, mens gjennomsnittslengde/-vekt var henholdsvis 47 cm og 1.4 kg. Yngste og eldste ørret var henholdsvis 5 og 16 år. Ørreten fanget i Tanavassdraget ser ut til å vokse relativt godt, selv om det var nokså stor variasjon i lengde ved alder. Alle 5-åringene ble fanget i hovedelva/Tanaelva. Disse var gjennomsnittlig i overkant av 32 cm og veide litt over 400 g, mens gjennomsnittlig lengde hos 8-åringene (fanget i både Ta-naelva, Kárášjohka og Anárjohka) varierte fra 51 til 60 cm. Den relativt store variasjonen i lengde ved alder hos ørretene kan også skyldes at fiskerne i en del tilfeller bare har oppgitt omtrentlige fiskestørrelser. Alle 4-, 5- og 6-årige ørreter ble fanget i hovedelva (Tanaelva), mens fangstene i de store side-elvene var dominert av eldre og trolig gytemodne fisk. Det ble også fanget vesentlig flere fisk i Tanaelva, og de fleste langt ned i hovedelva, mens de største og eldste ørretene ble fanget i øvre deler av vassdraget (Anárjohka, Kárášjohka). Dette tyder på at de fleste ørretene som ble fanget er anadrome (sjøørret). Selv om ørreten også gyter i sideelver i nedre deler av Tana er de viktigste gyteområdene trolig langt opp i vassdraget. Vi antar at de fleste ørretene som ble fanget i de ulike områdene i 2021 i stor grad tilhører en mer eller mindre felles sjøørretbestand. Dødelighet Årlig dødelighet var i underkant av 25 % hos gjeddebestanden i Iešjohka, i størrelsesorden 25-30 % i Kárášjohka og nærmere 30 % i Tanaelva. Årlig dødelighet er en kombinasjon av naturlig dødelighet og beskatning. Basert på estimatene konkluderer vi med at både naturlig dødelighet og beskatning er relativt lav i alle disse tre gjeddebestandene. I Anárjohka varierer årsklassestyrken en del mellom de ulike fangstområdene. I tre av fangstområdene dominerte 5-åringene, mens 8-åringene dominerte i de tre andre områdene. Videre var også 3-årsklassen relativ sterk i flere av områdene, noe som også medvirker til at estimatene av årlig dødelighet blir noe usikre. Den store variasjonen i aldersstrukturen, spesielt de sterke årsklassene av 3-, 5- og 8-årige gjedder i Anárjohka, kan indikere at det har skjedd en mellomårlig stor variasjon i rekruttering til bestanden. Etter intervju med noen av fiskerne virker det også som at det har blitt fisket i ulike type habitater (fra stille til strømrike partier), noe som dermed kan ha påvirket størrelse- og aldersstrukturen i fangstene mellom de ulike områdene. Estimatene av årlig dødelighet varierte mellom 30-60 %, og selv tatt i betraktning de sterke årsklassene av relativt yngre gjedder (f.eks. 3- og 5-åringer), mener vi at den årlige dødeligheten, og også be-skatningen, er noe høyere i Anárjohka enn i Iešjohka og Karasjohka. Antall fanga og aldersbestemte gjedder i Váljohka er noe sparsomt (n=83). Estimert årlig dødelighet er relativt høy, dvs. i overkant av 50 %. Den antatt høye dødeligheten er også i samsvar med få gjedder eldre enn 8 år i fangstene. Alternativt kan imidlertid 8-åringene representere en spesielt sterk årsklasse, noe som kan gi en overestimering av dødeligheten. Vi antar likevel at beskatningen på gjeddebestanden i Váljohka er relativt høy. Vi har også estimert årlig dødelighet for gjeddebestanden i hele Tanavassdraget basert på samlet fangst i årene 2018, 2019 og 2021, noe som inkluderer 1 756 aldersbestemte gjedder. Ut fra de tre metodene vi har brukt for å estimere dødelighet, fant vi at årlig dødelighet er i underkant av 30 %. Siden årlig dødelighet er en kombinasjon av naturlig dødelighet og beskatning, innebærer dette at den samlede beskatningen på gjedder i Tanavassdraget trolig er lav. Vi antar at ørretene som ble fanget i de ulike områdene i 2021 tilhører en felles sjøørretbestand, og vi har derfor beregnet årlig dødelighet hos ørretbestanden med utgangspunkt i fangstene fra hele Tanavassdraget. Estimert årlig dødelighet var i overkant av 40-45 %. Ved også å inkludere fangstene av ørret fra 2018 og 2019, fant vi at årlig dødelighet var 45-50 %. Vi konkluderer derfor med at årlig dødelighet på ørretbestanden i Tanavassdraget er relativt høy (tett opp mot 50 %), noe som også er i samsvar med at det ble fanget relativt få gamle ørreter. Dødeligheten på sjøørretbestanden skyldes i hovedsak en kombinasjon av 1) dødelighet under sjøoppholdet, 2) naturlig dødelighet i elva og 3) beskatning i selve Tanavassdraget (inklusive estuariet). Under sjøoppholdet er andelen ørret som dør, høyest for førstegangsvandrerne. Dette er stort sett ørret med smoltalder på 5-6 år (gjennomsnittlig 5.4 år) og med snittlengde på ca. 20-25 cm. Denne alders-/størrelsesgruppen beskattes lite gjennom fiske, og det er heller ikke tillatt å beskatte ørret under 30 cm. Siden det ble fanget flest 7-åringer under fisket i 2021, har vi antatt at årsklassene av ørret fra 7 år og eldre var fullt ut fangbare. Disse aldersgruppene har trolig vært minst 2-3 ganger (somre) i sjøen. Sjøoverlevelsen for såpass gamle sjøørret er relativt høy, dvs. at en betydelig del av den årlige dødeligheten trolig skyldes fiske (elva og estuariet). Diett Laksunger/smolt ble funnet i en stor andel av gjeddemagene i den første fangstperioden, dvs. fra 15. mai til 30. juni (uke 21-26). I ukene 23-24 hadde nærmere 40 % av gjeddene spist laksunger/smolt. I den andre fangstperioden, fra 1. juli til 31. august (uke 27-35) var laksunger/smolt nærmest fraværende. Andelen gjedder som hadde spist laksunger/smolt var relativt høy i alle elvesegmentene i den første fangstperioden, spesielt i Váljohka, der 60-80 % av magene inne-holdt laksunger/smolt. Mer enn 90 % av laksungene var større enn 13 cm, noe som indikerer at hovedmengden av laksungene var utvandrende smolt. Den høye andelen med smolt (og store laksunger) i dietten hos gjedde i den første fangstperioden er også i samsvar med antatt utvandringsperiode for smolt i Tanavassdraget, basert på videoovervåkingen i Utsjoki. I tillegg til laksunger/smolt ble det funnet ytterligere 11 fiskearter i gjeddemagene (sik, harr, gjedde, lake, abbor, ørret, røye, stingsild (flest trepigga, men også noen nipigga), ørekyt, pukkellaks og skrubbe), samt insekter, ender, lemen, frosk og store mengder marflo (spesielt i Anárjohka). Laksunger/smolt utgjorde den største diettandelen (%) i den første fangstperioden både i Tanaelva, Kárášjohka, Iešjohka og Váljohka, mens marflo dominerte i Anárjohka. Dominansen av marflo i dietten hos gjedder fanget i Anárjohka (i begge periodene) kan skyldes at en større andel av fangstene er fra lengre stilleflytende strekninger i Anárjohka, uten at dette er i direkte samsvar med responsen fra fiskerne som ble intervjuet. I den andre fangstperioden var laksunger/smolt nærmest fraværende i dietten hos gjeddene, trolig fordi smoltutvandringsperioden allerede var omme i midten av juli. Tilsvarende som for de tidligere diettundersøkelsene i Tanavassdraget i 2018 og 2019, fant vi i 2021 at de ‘mellomstore’ gjeddene er de viktigste predatorene på laksunger/smolt. Hos de fiskeetende gjeddene større enn 65 cm hadde bare 18 % laksunger/smolt i magene, mens de øvrige 82 % av disse ‘store’ gjeddene kun hadde spist store individer av fiskearter som sik, gjedde, harr, abbor etc. Tilsvarende hadde bare 11 % av ‘små’ gjedder (< 40 cm) spist laksunger/smolt, og dietten var totalt dominert av bunndyr, insekter, stingsild og ørekyt. Dette skyldes trolig at de minste gjeddene, med fare for å bli spist av sine større artsfrender, holder seg unna de områdene der de store gjeddene samler seg for å ta laksesmolt. De mellomstore gjeddene fra ca. 40 til opp mot 65-70 cm ser ut til å spesialisere seg på laksunger/-smolt, eller i alle fall spiser mye laksunger/-smolt, mens de etter hvert som de vokser, slår mer og mer over på større byttefisk som sik, harr, gjedde osv. Dette er også i samsvar med de tidligere undersøkelsene (2018 og 2019) i Tanavassdraget. Store gjedder har også smågjedder i sin diett, og en økt beskatning på større gjedder kan derfor føre til at det overlever flere smågjedder, som resulterer i økt rekruttering av mellomstore gjedder. Det kan med andre ord føre til at en større andel små og mellomstore gjedder vil oppsøke områdene med utvandrende smolt og dermed øke predasjonen på lakse-smolt ytterligere. Et uttak av store gjedder i Tana kan derfor i verste fall føre til en motsatt ønsket effekt, ved at predasjonen på laksesmolt øker ytterligere. Mageinnholdet kunne identifiseres i bare 92 ørretmager (flere enn 200 mager var tomme). I den første fangstperioden hadde en svært stor andel av ørretene spist laksunger/smolt, og i f.eks. ukene 23-26 hadde 60-80 % av ørretene spist laksunger/smolt. I den andre fangstperioden ble ørret med identifiserbart mageinnhold kun fanget i Tanaelva. Ingen av disse ørretene hadde spist laksunger/smolt, og dietten var nærmest totalt dominert av russeflue, samt at noen av ørretene som ble fanget nær estuariet (trolig på oppvandring) hadde spist sil. Den viktigste predasjonen fra ørret mot laksunger/smolt skjer trolig fra de store gytemodne ørretene som oppholder seg i øvre deler av vassdraget i sommerhalvåret, og som gyter senere på høsten. Disse kjønnsmodne ørretene utgjør likevel en liten andel av en relativt høyt beskattet sjøørretbestand. Totalt sett antar vi derfor at predasjonen fra gjedde i Tanavassdraget har en vesentlig større negativ effekt på utvandrende laksesmolt sammenlignet med ørret

Styringsgruppens oppsummering og vurdering av lakseluspåvirkning på ville laksefisk i produksjonsområdene i 2023

Innledning og bakgrunn for vurderingen I henhold til mandatet fra Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) til Styringsgruppen for vurdering av lakseluspåvirkning, oversendes vår vurdering basert på Ekspertgruppens rapport av lakseluspåvirkning i produksjonsområdene i 2023 (Vedlegg 1). I mandatet for Styringsgruppen sies blant annet: «Styringsgruppen skal opprette en ekspertgruppe som skal lage en årlig rapport som vurderer status for lakseluspåvirkning i produksjonsområdene. Styringsgruppen skal gjennomgå og evaluere ekspertgruppens rapport, og levere en oppsummering av denne med relevante faglige vurderinger til Nærings- og fiskeridepartementet. Disse leveransene skal danne grunnlag for Nærings- og fiskeridepartementets beslutning for fargelegging av produksjonsområdene.» Styringsgruppen for vurdering av lusepåvirkning ble opprettet etter bestilling fra Nærings- og fiskeridepartementet. Havforskningsinstituttet (HI), Veterinærinstituttet (VI) og Norsk institutt for naturforskning (NINA) er bedt om å oppnevne en person hver. Følgende personer har vært oppnevnt for 2023: Tor Fredrik Næsje (NINA), Karin Kroon Boxaspen (HI, leder) og Eirik Biering (VI). NFD’s mandat til Styringsgruppen og Ekspertgruppen er vedlagt (Vedlegg 2). Medlemmene i Ekspertgruppen er personlig oppnevnt av Styringsgruppen i kraft av sin ekspertise. Ekspertgruppen er sammensatt slik at de viktigste problemstillingene i arbeidet er dekket med minst ett medlem med spesialkompetanse. Ekspertgruppen har hatt følgende sammensetning: Knut Wiik Vollset (leder, NORCE), Frank Nilsen (nestleder, UiB), Ingrid Ellingsen (SINTEF Ocean), Ørjan Karlsen (HI), Rachel A. Paterson (NINA), Jofrid Skardhamar (HI), Leif Christian Stige (VI), Ola Ugedal (NINA) og Lars Qviller (VI). Vidar Lien (HI) har vært gruppens sekretær. Oppnevnt medlem Harald Sægrov (Rådgivende Biologer) har vært sykemeldt og har ikke deltatt i årets rapportering. Rapporten fra Ekspertgruppen har seks vedlegg som forfatterne og deres institusjoner står ansvarlig for, samt ett vedlegg med skjema brukt for vurdering (SHELF) og ett vedlegg med ekspertgruppens heterogenitetsanalyser for 2022. Femtende oktober 2017 ble det ved forskrift innført et nytt system for mulig kapasitetsøkning i norsk lakse- og ørretproduksjon, hvor effekten av lakselus fra oppdrettsanlegg på ville laksefisk regulerer produksjonskapasiteten. Kysten ble samtidig delt inn i 13 geografiske områder (produksjonsområder, POer) (Figur 1). Utformingen av produksjonsområdene følger ikke fylkesgrensene og er bygget på biologisk kunnskap om lakselus og hydrodynamisk analyse av spredning av lakselus

Menneskelig påvirkning på alle villreinområder i Norge. Et nytt Dashbord som leverer kart og statistiske estimater til støtte for forvaltningsprosesser

van Moorter, B., Panzacchi, M., Niebuhr, B.B., Lelotte, L., Rolandsen, C.M., & Tveraa, T. 2023. Menneskelig påvirkning på alle villreinområder i Norge. Et nytt Dashbord som leverer kart og statistiske estimater til støtte for forvaltningsprosesser. NINA Rapport 2342. Norsk institutt for naturforskning. http://hdl.handle.net/11250/3107550 Kvalitetsnorm for villrein (https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2020-06-23-1298) ble fastsatt av Klima og Miljødepartementet i 2020 for å klassifisere tilstanden av villreinområdene basert på tre måleparametere, hvorav den ene ‐ i fokus her ‐ er menneskelig påvirkning på leveområdene: Delnorm 3 (Rolandsen et al. 2022). For villreinområder som ikke oppnår middels eller god kvalitet skal det gjennomføres en påvirkningsanalyse. For slike områder står det også i kvalitetsnormen at Klima‐ og miljødepartementet i samråd med andre berørte myndigheter bør utarbeide en plan for hvordan middels eller god kvaliteten kan bli nådd. Slike planer skal avveies mot hensynet til igangværende virksomhet av stor samfunnsmessig betydning i området. Uavhengig av kvalitetsnormprosessen ble det utviklet modeller som kombinerer data fra GPS‐merkede villrein med digitale data om vegetasjon, klima, topografi, menneskelig aktivitet og infrastruktur. Dette gir kunnskap om samla effekt av menneskelig aktiviteter på fin skala (ruter på 100 × 100 m) i alle villreinområdene. Panzacchi et al. (2022b) viser at resultatene er robuste sammenlignet med villreindata (GPS og «sett rein» i Snøhetta, Sølkletten, Knutshø, og Forollhogna), er sammenlignbare på tvers av villreinområder, og samsvarer i stor grad med lokalkunnskap i Snøhetta, Sølkletten, Knutshø, og Forollhogna. Modeller kan også forutsi effekten av ulike avbøtende tiltak eller nye arealinngrep gjennom scenarioanalyser, og brukes for å støtte tiltaksplaner i Rondane (Niebuhr et al. 2023b). Rapporten presenterer et “Dashbord”, https://www.nina.no/apps/villrein.habitattap, som viser: 1) statistiske estimater av habitattap; 2) estimater av menneskelig påvirkning og påvirkningsfaktorer; 3) rangerer alle villreinområdene ift. habitattap. Med habitattap mener vi her leve‐ og beiteområder som enten ikke brukes eller brukes med mindre sannsynlighet på grunn av menneskelig infrastruktur og forstyrrelser. Dashbordet er utviklet på oppdrag fra Miljødirektoratet for å gjøre resultatene tilgjengelige i form av høyoppløselige kart og brukervennlig tabeller og diagrammer, for å støtte forvaltningsprosesser. Rapporten oppsummerer først omfanget av ulik infrastruktur i antall (f.eks. hytter og andre bygninger) eller antall kilometer (f.eks. veger og stier) innenfor hvert villreinområde. Deres kumulative effekter vises deretter i forhold til gode beiteområder, basert på betydningen av og influenssonen til ulike typer infrastruktur. Dashbordet fokuserer kun på habitattap (Delnorm 3A), selv om estimater for fragmentering og forflytningskorridorer også er tilgjengelig (https://www.nina.no/Naturmangfold/Hjortedyr/reindeermapsnorway). Resultatene viser et betydelig omfang av infrastruktur i villreinområdene: 24291 private hytter, 220 turisthytter, 4085 boliger, 9543 km merkede stier, 3598 km skiløyper, 2605 kraftledninger, 1028 km2 vannmagasiner, 42 km jernbaner, 6649 km private veier, og 1194 km offentlige veier. Rondane har størst antall private hytter (7397) og privatveger (1921 km), Hardangervidda mest stier (2051 km), Setesdal Ryfylke størst arealtap knyttet til vannmagasiner (345 km2) og kraftlinjer (616 km). Dashbordet beregner de kumulative effektene av disse infrastrukturene på leveområdene. Om sommeren er kun 21 % av leveområdene beregnet å være både godt egnet og uforstyrret; 42 % er godt egnet, men forstyrret (menneskelig fotavtrykk). Det menneskelige fotavtrykket er minst om vinteren (20 %), og størst i kalvingsperioden (48 %). Villreinområdene som anslås å ha størst andel forstyrret habitat (habitattap) inkluderer flere mindre områder, f.eks. Norefjell‐Reinsjøfjell, og Rondane blant de største. De viktigste påvirkningsfaktorene om vinteren synes å være hytter og bebyggelse, i kalvingsperioden er det veier, hytter og skiløyper som fremstår som viktigst, mens bygninger, beitedyr, stier og veier synes å ha størst effekt om sommeren. Områder med høy tetthet av infrastruktur påvirker habitatkvalitet sterkest og over større arealer. De sentrale delene av villreinområdene er mest påvirket av ulike former for turisme, mens randområdene er mest påvirket av ‘transport og bygning’. Effekten av sistnevnte strekker seg ofte innover i villreinområdene. Dette skyldes også at ‘transport og bygning’ som regel er utgangspunkt for turisme eller annen menneskelig ferdsel, men i varierende grad. Generelt tilbyr de største villreinområdene mer foretrukket habitat for villrein enn de minste. De blant annet fordi flere av de minste områdene er isolert, og ofte avgrenset av veier som muliggjør relativt lett tilgang til kjerneområdene for blant annet turgåere, fiskere og jegere. Resultatene er utviklet fra et forskningsperspektiv, og lokalkunnskap ble kun innlemmet i enkelte områder. Potensialet for forbedring er derfor tilstede både ved å videreutvikle modellene til formålet, og ved å samtidig sikre mer forankring i lokalkunnskap

Snøuglas økologi og forekomst i Norge. Årsrapport 2023

Jacobsen, K.-O., Øien, I.J., Aarvak, T., Solheim, R., Baalsrud, H.T. & Enevoldsen, E.L.G. 2023. Snøuglas økologi og forekomst i Norge. Årsrapport 2023. NINA Rapport 2401. Norsk institutt for naturforskning Lemensyklusen er styrende for om snøugla går til hekking eller ikke, og sommeren 2023 skulle etter forventingene ha en lementopp. Det ble i 2023 kun dokumentert én hekking av snøugle i Norge – den eneste kjente hekkingen i Fennoskandia. Forrige hekkesesong var i 2015. Den forventede hekkesesongen i år ble stort sett spolert da lemenbestanden kollapset pga. ising vinteren 2022/2023, noe som også skjedde vinteren 2018/19. I Norge har vi 24 observasjoner av snøugler i 2023 som vi har vurdert som sikre. I tillegg ble det gjort 21 sikre observasjoner i Finland, og kun tre sikre snøugleobservasjoner i Sverige. Dette er langt færre enn i de gode hekkeårene 2011 og 2015. Det var også færre enn i 2019, da det ikke var noen kjente hekkinger. I 2023 er det ferdigstilt datasett for populasjonsgenomikk, som nå består av 68 helgenomsekvenserte snøugler fra ulike bestander. Vi har gjort en del foreløpige analyser basert på deler av datasettet, og finner ingen antydning til populasjonsstruktur eller genetiske forskjeller mellom individer fra ulike geografiske regioner. I 2024 vil vi undersøke den demografiske historien til snøuglene for å få innblikk i hvordan populasjonsstørrelsen har endret seg over tid, samt genetisk diversitet hos denne arten. Dette vil kunne gi en pekepinn på om snøugla kan tilpasse seg endringer i miljøet.Jacobsen, K.-O., Øien, I.J., Aarvak, T., Solheim, R., Baalsrud, H.T. & Enevoldsen, E.L.G. 2023. Ecology and occurrence of Snowy Owl in Norway. Annual Report 2023. NINA Report 2401. Norwegian Institute for Nature Research. The lemming cycle determines whether snowy owls breed or not, and in 2023 a lemming peak was expected. Only one nest of snowy owls was documented in Norway and Fennoscandia in 2023. The previous season with successful nesting snowy owls was in 2015. This year’s expected nesting season was largely spoiled when the lemming population collapsed due to icing during the winter of 2022/2023, which also happened in the winter of 2018/19. In Norway, there were 24 observations of snowy owls which have been qualified by the snowy owl project. In addition, 21 and three observations were reported in Finland and Sweden, respectively. This is far fewer than during the good breeding seasons of 2011 and 2015. There were also fewer than in 2019, when there were no known breeding records. This year, the data set for population genomics was com-pleted, which now consists of 68 whole-genome sequenced snowy owls from various populations. We have done a number of preliminary analyses based on parts of the dataset, and find no indi-cation of population structure or genetic differences between individuals from different geographic regions. In 2024, we will examine the demographic history of snowy owls to gain insight into how the population size has changed over time, as well as look more at genetic diversity in the species. This could provide a clue as to whether the snowy owl will be able to adapt to future environmental changes.Miljødirektoratet: M-2683|202