Risk assessment of bovine tuberculosis introduction and establishment in Norway

VKM has assessed the risk of introduction and spread of bovine tuberculosis in Norway and cannot rule out that the disease still exists in Norway. There is a low risk of the disease being reintroduced with imported cattle, but the import of llamas and alpacas poses a greater risk. If the disease were to establish in Norway, there is a high risk of spread both among domestic animals and to wildlife. These are the main conclusions The Norwegian Scientific Committee for Food and Environment (VKM) has made in a risk assessment commissioned by the Norwegian Food Safety Authority. Background Following the outbreak of bovine tuberculosis in 2022, VKM was asked to investigate the risk of introduction as well as the risk of spread and establishment of the disease in Norway. The disease primarily affects cattle, but other animals and humans can also be affected. Bovine tuberculosis is a chronic disease that is difficult to diagnose. Therefore, it may take months or years before infected animals are detected. This makes it challenging to eradicate the disease. Conclusions With today's very limited import, VKM concludes it is unlikely that bovine tuberculosis will be introduced to Norway with cattle. Since neighboring countries Sweden and Finland are free from the disease, migration of wildlife will not pose a risk of introduction. However, as the source of the 2022 outbreak has not been identified, it cannot be determined if the disease is still present in Norway. “Alpacas and llamas pose a greater risk. These species are particularly susceptible to the disease, and animals have been imported to Norway, also from countries where the bacterium is common in the cattle population. It is therefore likely that the bacterium could be introduced to Norway with these species if imports continue”, says Eystein Skjerve, Scientific leader of the project team. There is significant trade and transportation of live animals (cattle, alpacas, and llamas) within Norway. If bovine tuberculosis were to establish here, such movements would pose a significant risk of spreading the bacterium. Furthermore, manure from infected herds could pose a risk of spreading to livestock and wild animals. Additionally, contact between livestock and wild animals, such as badgers, wild boars, and various deer species, could lead to the spread of the disease to the wild population. If bovine tuberculosis is established in Norway, a control and eradication strategy would require considerable time and resources. If the disease is introduced to-, and established in wild animal populations, experience from other countries indicates that it will be very challenging to eradicate the disease. “The risk of transmission of bovine tuberculosis to humans is generally low. Veterinarians, farmers, and slaughterhouse workers have an increased risk of infection. If the disease is established in Norway, the greatest risk of transmission to humans is through the consumption of both unpasteurised milk and dairy products”, Skjerve says. Risk-Reducing Measures VKM was also asked to identify several measures that could reduce the risk of introduction and establishment of bovine tuberculosis in Norway: Avoid importing animals from countries and regions where bovine tuberculosis is present in livestock. Avoid importing roughage to Norway from countries and regions with bovine tuberculosis. Increase testing requirements for the trade and movement of alpacas and llamas inside Norway. In the event of an outbreak of bovine tuberculosis, reduce contact between livestock and wild animals and routinely test wild animals (badgers, wild boars, and deer species). (...)Risk assessment of bovine tuberculosis introduction and establishment in NorwaypublishedVersio

Assessment of application for the authorisation of soy leghemoglobin produced from genetically modified Komagataella phaffii for food use in the European Union under Regulation (EC) No 1829/2003 (application EFSA-GMO-NL-2019-162)

publishedVersio

Functional characterization of two AA10 lytic polysaccharide monooxygenases from Cellulomonas gelida

acceptedVersio

Valuing the benefits of climate adaptation measures to reduce urban flooding: Community Preferences for Nature-Based Solutions

publishedVersio

Physiological performance and cardiac morphology of Atlantic salmon reared under slow and fast growth conditions

publishedVersio

Environmental risk assessment of the genetically modified vaccine Recombitek®C4

Det er ikke høyere miljørisiko ved bruk av den genmodifiserte vaksinen Recombitek®C4 enn ved bruk av tilsvarende godkjente vaksiner. Det er hovedbudskapet i en risikovurdering VKM har gjort for Miljødirektoratet. Bakgrunn Miljødirektoratet har mottatt en søknad etter genteknologiloven om bruk av vaksinen Recombitek®C4 i det nasjonale avlsprogrammet for fjellrev (Vulpes lagopus). Fjellreven er klassifisert som en sterkt truet art i Norge. Avlsprogrammet er etablert som del av bevaringsarbeidet og driftes av Norsk institutt for naturforskning (NINA). Ved avlsstasjonen i Oppdal har fire revevalper dødd av smittsom leverbetennelse (hepatitis contagiosa canis (HCC)), og man ønsker å bruke denne vaksinen for å hindre ytterligere smitte. Det finnes godkjente alternative vaksiner til Recombitek®C4, men disse ønsker man ikke å bruke fordi vaksinene inneholder et svekket (for hund), men levende valpesykevirus (CDV), som kan føre til sykdom hos fjellrev. Recombitek®C4 er pr i dag ikke godkjent i Norge eller i EU, men er blitt regelmessig brukt til vaksinasjon av hunder i over 20 år, blant annet i USA og Canada. Miljødirektoratet har bedt VKM utføre en miljørisikovurdering av vaksinen Recombitek®C4 i henhold til genteknologiloven VKMs vurdering Vaksinen Recombitek®C4 inneholder en kanarikoppevirusvektor kalt ALVAC. ALVAC er basert på Kanarikoppeviruset (CNPV), som først og fremst forårsaker sykdom hos spurvefugler, som kanarifugl. Forløpet kjennetegnes ved sykdom i hud og difteriliknende symptomer, med mulig høy dødelighet. ALVAC er en genetisk konstruert, svekket variant av CNPV, designet for bruk i vaksiner. Hverken vektoren eller viruset kan produsere eller spre nye virus mellom pattedyr. Dermed vil den mest sannsynlige veien til miljøet være via overføring til ville fugler. Avlsstasjonen i Oppdal rapporterer om en viss interaksjon mellom fjellrev og fugler, som ørn, ravn og kråke, bl.a. rundt fôrplasseringer. For å minimere mulig kontakt mellom rev og fugl, bruker man fôringsbokser og spesielle «ørnestrukturer» i innhegningene. Dersom ørn eller andre fugler likevel skulle komme i kontakt med ALVAC i perioden revene vaksineres, anses faren for smitte, sykdom og spredning blant fugler som svært usannsynlig. Flere vaksiner som inneholder ALVAC er godkjente til bruk på dyr i Norge, for eksempel i vaksiner til katt og hest. VKM konkluderer at bruk av Recombitek®C4 i det nasjonale avlsprogrammet for den rødlistede arten fjellrev ikke utgjør en økt miljørisiko sammenlignet med tilsvarende vaksiner med ALVAC-vektoren allerede i bruk for andre dyrearter i Norge. Risikovurderingen er godkjent av VKMs faggruppe for genmodifiserte organismer - legemidler.Environmental risk assessment of the genetically modified vaccine Recombitek®C4publishedVersio

Harvesting history affects soil respiration and litterfall but not overall carbon balance in boreal Norway spruce forests

publishedVersio

Et sagn om lys og råte : molekylære responser til UV-C lys i jordbær og gråskimmelsopp

The desire for sustainable agricultural practices requires innovative approaches for disease management and crop quality enhancement. Ultraviolet-C (UV-C) light has emerged as a promising scalable alternative to agrochemicals to control phytopathogenic fungi with minimal environmental impact. The high photon energy in UV-C wavelength (254 nm) can inactivate a wide range of microorganisms by disrupting their DNA and RNA. Delivery of low doses of UV-C minimises the damage to plants but may fall short of delivering the lethal dose needed for more tolerant pathogenic fungi. Botrytis cinerea, a primary cause of grey mould in strawberries (Fragaria × ananassa), can significantly reduce crop yield, quality and postharvest storage. The work presented in this thesis explores the molecular and physiological responses of B. cinerea and F. × ananassa to UV-C treatment, aiming to elucidate how it can operate as a dual-function tool for controlling pathogens and enhancing strawberry plant defences. The first study of this thesis focused on how B. cinerea responded to varying doses of UV-C in vitro. It revealed that a low-dose UV-C (5 mJ/cm²) delayed conidial germination and differentially regulated genes associated with melanin biosynthesis. Contrary to expectations, melanin concentration decreased during early fungal development despite UV-C treatment, suggesting that B. cinerea does not rely on melanin for UV-C-induced protection. Building on this, the subsequent studies explored the more complex in vivo interaction by using strawberry fruits treated with regular, commercial-level preharvest UV-C applications, followed by infection with B. cinerea. After a low-dose postharvest UV-C treatment, transcriptomic analysis of strawberry fruit revealed downregulation of key genes in the phenylpropanoid biosynthetic pathway, while genes encoding flavonoid transporters and various peroxidases were upregulated. These results suggested that flavonoid transport and enhanced oxidative stress responses are key aspects of the strawberry response to combined stress factors. Yet, the final study revealed an increase in flavonol glycoside concentrations in response to postharvest UV-C treatment. Both preharvest and postharvest UV-C applications led to significant increases in kaempferol 3-coumaroylglucoside and quercetin 3-glucuronide, important compounds for plant photoprotection, oxidative stress response, and defence capacity. Taken together, these responses highlighted the ability of UV-C treatment to simultaneously control fungal pathogens and augment plant resilience through phytonutrient accumulation. The thesis discussion centres on the temporal dynamics of these responses, highlighting how UV-C treatment elicited transient fluctuations in both pathogen and host. By dissecting these dynamics, the thesis provides insight into how the timing of the UV-C application and developmental stage of the organism influenced gene expression, metabolite production, and phenotypic outcomes. For example, UV-C treatments of B. cinerea conidia delayed germination and modulated melanin biosynthetic genes, while treatments during infection on strawberry fruit revealed nuanced changes in secondary metabolite pathways, such as those related to flavonoid biosynthesis. This work also discusses the potential for preharvest UV-C treatment to act as a priming agent, preparing the plant for enhanced defensive responses. While UV-C during the growing season was not explicitly optimised for priming, observations of increased flavonoid accumulation and transcriptomic shifts suggest that sub-lethal UV-C exposure may enhance resilience against pathogens. Such effects could be considered inadvertent yet beneficial byproducts of UV-C application, warranting further investigation into priming mechanisms. The discussion synthesises these findings to propose how UV-C treatment can be strategically integrated into agricultural practices, balancing immediate pathogen control with potential long-term benefits to plant defence.Ønsket om en bærekraftig landbrukspraksis krever innovative tilnærminger til sykdomsbekjempelse og kvalitetsforbedring av avlinger. Ultrafiolett-C (UV-C)-lys fremstår som et lovende og bærekraftig alternativ til landbrukskjemikalier for bekjempelse av fytopatogene sopper, samtidig som miljøpåvirkningen holdes minimal. Bruk av lave doser UV-C minimerer imidlertid skadene på plantene, men kan være utilstrekkelig for å gi den dødelige dosen som er nødvendig for mer tolerante patogene sopper. Botrytis cinerea som er den viktigste årsaken til gråskimmel i jordbær (Fragaria × ananassa), kan redusere avling, kvalitet og lagring etter høsting betydelig. Arbeidet som presenteres i denne avhandlingen, utforsker derfor de molekylære og fysiologiske responsene til B. cinerea og F. × ananassa ved UV-C-behandling, med sikte på å belyse UV-C som et verktøy med to funksjoner for å bekjempe patogener og forbedre jordbærplantenes forsvarsevne. Den første studien i denne avhandlingen fokuserte på B. cinerea in vitro, der ulike doser UV-C ble brukt. Det viste seg at lavdose UV-C (5 mJ/cm²) forsinket spiring av konidier og differensialregulerte gener forbundet med melaninbiosyntese. I motsetning til hva som var forventet, sank melaninkonsentrasjonen under tidlig sopputvikling til tross for UV-C-behandling. Dette kan tyde på at B. cinerea ikke er avhengig av melanin for UV-C-indusert beskyttelse. På bakgrunn av dette utforsket de påfølgende studiene en mer kompleks in vivo-interaksjon ved å bruke jordbærfrukter som ble behandlet med vanlig, kommersiell UV-C-behandling før høsting, etterfulgt av infeksjon med B. cinerea. Etter en lavdose UV-C-behandling etter innhøsting avslørte transkriptomanalyser av jordbærfrukt nedregulering av viktige gener i den fenylpropanoide biosynteseveien, mens gener som koder for flavonoidtransportører og ulike peroksidaser ble oppregulert. Disse resultatene tyder på at flavonoidtransport og økt respons på oksidativt stress er viktige aspekter ved jordbærs respons på kombinerte stressfaktorer. Den siste studien avdekket en økning i konsentrasjonen av flavonolglykosider som respons på UV-C-behandling etter innhøsting. UV-C-behandling både før og etter innhøsting førte til en betydelig økning i kaempferol 3-kumaroylglukosid og quercetin 3-glukuronid, som er viktige forbindelser for plantenes fotobeskyttelse, respons på oksidativt stress og forsvarskapasitet. Til sammen viste disse responsene at UV-C-behandling både kan kontrollere fytopatogener og øke plantenes motstandsdyktighet gjennom akkumulering av fytonæringsstoffer. Diskusjonen har som hovedfokus den tidsmessige dynamikken i disse responsene, og belyser hvordan UV-C-behandling førte til kortvarige svingninger i både patogenet og verten. Ved å analysere denne dynamikken gir avhandlingen innsikt i hvordan tidspunktet for UV-C-behandlingen og organismens utviklingsstadium påvirket genuttrykk, metabolittproduksjon og fenotypiske utfall. For eksempel ble spiring forsinket ved UV-C behandling og uttrykk av melaninbiosyntetiske gener var modulert, mens behandlinger ved infeksjon på jordbærfrukt avslørte nyanserte endringer i sekundære metabolittveier, slik de som er relatert til flavonoidbiosyntese. I dette arbeidet diskuteres også potensialet for at UV-C-behandling før innhøsting kan fungere som et «priming-middel», som forbereder planten på forbedrede forsvarsreaksjoner. Selv om UV-C i vekstsesongen ikke var optimalisert for priming, tyder observasjoner av økt flavonoidakkumulering og transkriptomiske endringer på at subletal UV-C-eksponering kan øke motstandskraften mot patogener. Slike effekter kan betraktes som utilsiktede, men likevel fordelaktige biprodukter av UV-C-bruk, noe som berettiger videre undersøkelser av priming-mekanismer. Diskusjonen oppsummerer disse funnene for å foreslå hvordan UV-C-behandling kan integreres strategisk i landbrukspraksisen, slik at man balanserer umiddelbar patogenkontroll med potensielle langsiktige fordeler for planteforsvaret

En integrert tilnærming til samspillet mellom natur- og kultur i norske seterlandskap : betydningen av fortida for framtida

This thesis aims to document, discuss, and get a deeper understanding of how heritage values and natural resources in the summer farming landscape interact and can be maintained for the future. The integrated relationship between food production, landscape, biodiversity, and traditional ecological knowledge has been the focus. Through a mixed method approach and by using qualitative and quantitative data in eight papers (Paper I-VIII), the study contributes to a collection of topics essential for a more integrated understanding of the traditional land use system and products and services provided to society.Hovedformålet med denne avhandlingen har vært å dokumentere, diskutere, og øke forståelsen for samspillet mellom kulturarven og naturressursene i det norske seterlandskapet, og hvordan de kan ivaretas for framtida. Det har blitt satt et spesielt fokus på sammenhengene mellom matproduksjonen, landskapet, biodiversiteten, og den tradisjonelle økologiske kunnskapen. Ved hjelp av kvalitative og kvantitative data og metoder har åtte artikler (Paper I-VIII) gitt resultater som til sammen skaper en mer integrert forståelse av det norske seterlandskapet og de produkter og tjenester som seterbruket bidrar med til samfunnet.NIBI

Flour composition, dough, and bread properties of intermediate wheatgrass (Thinopyrum intermedium) compared to annual wheat species

The aim of this study was to gain more knowledge about the breadmaking performance of a novel perennial crop, intermediate wheatgrass (IWG). The main flour constituents of IWG, its rheological properties of dough, and breadmaking performance were compared with those of wheat, einkorn, and emmer. IWG had significantly more protein but less starch and lower arabinose:xylose ratios (indicating sparsely substituted arabinoxylans) than the other species. Rheological analyses showed certain similarities between IWG and emmer dough, as both had low dough stability, more viscous than elastic compliance, and were, therefore, weak. Simultaneously, some properties of IWG dough resembled wheat dough, such as the proportion of large polymeric proteins and strain-stiffening ratio. Although the specific loaf volume was lower in IWG than wheat bread, they had similar form ratios. The results from rheological analyses and small-scale baking trials suggest that IWG proteins form a gas-holding network crucial for breadmaking.publishedVersio